– Åndelighet har en eim av religiøsitet, begynner Morten Fastvold. Sitatet har han lånt fra den tyske filosofen Friedrich Nietzsche.

– Derfor skyr man ordet litt, og alt som forbindes med det. Og jeg skjønner godt den aversjonen.

Fastvold, som selv er filosof, mener imidlertid at begreper som ånd og åndelighet også viser til sider ved menneskelivet som ikke har å gjøre med verken guddom eller overnaturlige fenomener. Under onsdagens debattmøte på Litteraturhuset i regi av fylkeslagene i Oslo og Akershus fikk han støtte av Didrik Søderlind, som er rådgiver i ideologi- og livsynsavdelingen i HEF og redaktør i tidsskriftet Humanist.

De kom på kollisjonskurs med flere av tilhørerne.

– Vi humanister bør heller innføre andre begreper som ikke er religiøst betont, var budskapet fra engasjerte debattanter.

En humanistisk åndelighet
– Det finnes en humanistisk åndelighet, fastslår Fastvold innledningsvis.

– For det er ingen grunn til at sekulære humanister ikke skal ha et åndsliv. Det åndelige er en side ved menneskelivet, enten man er religiøs eller ei.

Han presiserer at åndelighet – slik han bruker ordet – ikke handler om Gud eller engler, spøkelser eller spiritisme. Det er en annen type ånd det er snakk om: den menneskelige ånd.

Åndelighet, mener Fastvold, handler om å forholde seg det sosiale og kulturelle rundt oss.

– Det åndelige er noe mentalt som først og fremst oppstår i vår interaksjon med andre mennesker, i et sosialt og kulturelt fellesskap.

Han utdyper ved hjelp av et eksempel:

– Hvis jeg fylles med ærefrykt når jeg går inn i en katedral – og det kan godt skje – så er ikke det for noen guddom. Det er for den menneskelige ånden som har frembragt dette byggverket som et monument over en streben etter noe overskridende.

Et sekulært åndsliv dreier seg også om mentale tilstander av såkalt åndelig art, fortsetter Fastvold. Meditative eller ekstatiske bevissthetstilstander som vi mennesker er i stand til å hensette oss i, uavhengig av om man er religiøs.

– Det kan være et øyeblikks følelse av samhørighet med alt som eksisterer når man går tur i fjellet. Eller en overveldende kunstopplevelse hvis man er på konsert eller ser et maleri. Eller det at man brått fylles med en altomfattende kjærlighet for menneskeheten eller verdensaltet.

– Vi har gitt de religiøse enerett på åndeligheten

Fastvold mener det er uheldig at sekulære humanister hittil har forholdt seg såpass lite til denne formen for åndelighet. Han får støtte av Søderlind:

– Humanistbevegelsen tør ikke å ta fatt på denne siden ved menneskelivet som står helt sentralt i andre livssyn. En av grunnene til det, er at vi har hatt behov for å avgrense oss fra de religiøse. Dermed har vi gitt de religiøse enerett på en hel side ved mennesket.

– Men vi kan heller ikke påstå at de har tatt monopol på det. Det blir litt som å flytte inn i et nytt nabolag hvor alle har veldig fine blomsterbed, og så klager man over at de har tatt monopol på blomsterbedene. I stedet må man lage sitt eget blomsterbed. Humanistene må dyrke frem sin egen side.

Språk skaper fellesskap!

Flere av tilhørerne er skeptiske til Fastvolds og Søderlinds oppfatning om at humanister må innlemme begrepet om åndelighet i sitt sekulære livssyn. For ordet gir unektelig assosiasjoner til noe religiøst. Bør vi ikke heller innføre nye begreper, eller bruke ord som ikke er så religiøst betont – slik som undring, intellekt eller bevissthet?

– For det første er «åndelighet» et mye videre begrep, svarer Fastvold.

– Dessuten er betydningen av ord i endring. Ta for eksempel det mangetydige ordet «humanisme». På 50-tallet var kristenhumanisme den mest nærliggende assosiasjonen til humanisme. Mens i dag tenker nok de fleste på sekulærhumanisme når de hører om humanisme. Man kan si at vi har erobret en slags primærbetydning av ordet.

Søderlind tror dessuten at det å innføre nye begreper kan virke avskrekkende på folk flest.

– Hvis vi skal begynne å utvikle vår egen sjargong og bruke egne ord, virker det utrolig avtennende på folk. Vi i Human-Etisk Forbund bør bruke vanlig språk, være vanlige folk.

Bente Pihlstrøm, forlagssjef i Humanist forlag, trekker fram de positive aspektene ved at religiøse og sekulære kan bruke de samme begrepene.

– Det er et fellesskap i språket. Er det ikke et poeng – i tråd med humanistisk tankegang – at vi har noe felles, snarere enn å være hysterisk opptatt av å skulle skille oss fra hverandre?

– Jeg opplever det som kunstig og påtrengende at vi skal lage noe nytt for gode, innarbeidede begreper vi allerede har i språket, fortsetter Pihlstrøm.

Samme begrep, ulik fortolkning

Publikummer Geir Hongrø kjøper ikke Pihlstrøms budskap. For religiøse legger noe annet i begrepet om åndelighet enn det humanister gjør, tror han.

– Jeg oppfatter at når religiøse snakker om åndelighet, så dreier det seg om at «det finnes mer mellom himmel og jord». Dersom åndelighet skal handle om dette for dem, tror jeg at vi og de religiøse snakker forbi hverandre, for det er ikke det vi mener med åndelighet.

– Ordet «ånd» er mer mangetydig enn mange andre begreper, svarer en annen av tilhørerne, organisasjonssekretær i HEF Moa Myklebust.

– Ofte betyr åndelig «intellektuelt» eller «kulturelt» – det behøver ikke å være noe mer overnaturlig eller mystisk enn det. Vi må rett og slett leve med at ordene «ånd» og «åndelig» kan bety veldig ulike ting. Slik er det i menneskenes språk.

Søderlind supplerer:

– Jeg tror ikke vi skal være så redde for å bruke bestemte ord fordi de kan brukes på en annen måte av religiøse mennesker. Det er ikke så farlig hvilket språk vi bruker. For jeg tror vi har de samme opplevelsene.

– Når religiøse mennesker skriver om sine religiøse opplevelser, kjenner jeg meg igjen i det, fortsetter Søderlind. – Men jeg velger å fortolke det annerledes.

– Jula er et godt eksempel på det. Man legger forskjellig innhold i jula om man er kristen eller humanist. Men vi har jula felles, og kan ønske hverandre god jul. Det bringer folk sammen.