Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Erling Ramskjell spilte nylig slippkonsert for albumet «Kaospraksis» på Naustet i Oslo. Foto: Arne Berg

Vekkelsesmøte i samspill

Visesangeren Erling Ramskjell skriver sekulære salmer. Han mener magien oppstår i møte med musikken.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 17.04.2019 kl 09:21

– Vi som ikke tror på et system, eller en religion, vi får klare oss med de miraklene og den magien vi kan hente andre steder, sier visesangeren Erling Ramskjell, med musikkpraksis i tankene.

Det er en forblåst ettermiddag da Fri tanke møter musikeren fra Saltdal i Nordland, nå bosatt på Hamarøy etter mange år på Træna, like før han skal spille en slags slippkonsert for sisteskiva Kaospraksis i Oslo.

Albumet er hans første under eget navn. Tidligere kalte han seg Æ, men det navnet ble som kjent kapret av en dagligvarekjede-app. Navnebyttet ble markert med et coveralbum i fjor, der artister som Mari Boine og svenske Stefan Sundstrøm tolket Ramskjells viser. I tillegg har han gitt ut flere album med bandet Likholmen, der han blant annet spiller med nettopp nevnte Sundstrøm, og nylig spellemannsprisvinner Ingeborg Oktober, som han for øvrig også er produsent for.

– Jeg har fått sjansen til å jobbe med mange forskjellige mennesker. Mennesker som også er veldig forskjellige fra meg. Det er ikke sunt å henge med folk som er for lik deg. I et større perspektiv blir det å være sammen med folk som har samme meninger og innfallsvinkel til ting, kun å finne ut det samme som man allerede vet.

Musikalsk åndelighet

Som skapende kunstner mener han nettopp det å finne frem til noe nytt er viktig. Han trekker det så langt som at det til og med kanskje er en form for livssyn, et religionssubstitutt, det å lage musikk.

– For folk som ikke er så popularitetsorientert, som ikke bruker musikken som et mål for å oppnå noe annet, men bruker musikk fordi det er et bra kommunikasjonsmedium, tror jeg at det er en åndelighet over det. Den prosessen der man skaper noe ut av ingenting. Der det oppstår en eller annen tanke eller idé i hodet ditt som du på en måte utvikler, sier han.

– En plate kan være et helt konkret eksempel. Det begynner med et eller annet, et tankebilde, som utvikler seg. Til slutt, når man involverer andre mennesker, ender man opp med å lage fysiske lydbølger av noe som startet som ingenting.

Denne formen for skaperkraft har Ramskjell tenkt mye på. Han mener det er et problem hvordan selve ordet «åndelighet» kobles opp mot religiøse størrelser. For ham selv handler det derimot både om kunsten, og om hvordan forholde seg til naturkreftene, som er høyst tilstedeværende der han holder hus.

– Man underkaster seg noe som ikke er menneskeskapt. Det er ikke en bok med regler, men er det full storm så må du bli inne. Det er ikke noe å gjøre med det. I dag har vi avmystifisert veldig mange ting, vi har kommet veldig langt, folk lever lenger. I Norge er det ekstremt trygt. Hva skal man bruke energien sin på? Jobbe mer for å bli rikere? Kjøpe seg greier? Kan man tillate seg å tenke annerledes om tilværelsen?

– Kanskje kan man også si seg fornøyd med at det er ikke så lett med i finne svar. Man trenger ikke å finne svar. Noe skal være litt åpent.

Ingen klare svar

– Vi åpnet denne samtalen med at du snakker om hvordan musikken er magien for en ateist. Hvordan påvirker livssynet ditt tekstene dine?

– Det er et stort spekter hva man kaller seg, fra det å ha en veldig sterk tro til å være et veldig lite troende menneske, når det kommer til religion. Det å ha klare svar er en sterk motsats til å lage kreative ting.

– Jeg tror tvil er en veldig sterk motivasjon. «Vet» man noe, kan man slå seg til ro. Det gjelder det meste i livet, ikke bare musikk. Den dagen det ikke fins tvil eller behov for å grave litt videre i sin egen menneskelighet, for å si det pompøst, har jeg nok gjort mitt. Musikk som form er rastløs tvil og uttrykk for noe særmenneskelig. Drømmer, lengsler, savn og usikkerhet. Mangel på fiksede konklusjoner tror jeg er en grunnforutsetning. I hvert fall for det jeg gjør.

Hvordan han i praksis skriver musikken, sammenlikner han med å tegne et hus. Han begynner med rammeverket. Skissen kan så få farger, perspektiv, som hage og eller bakgrunn.

– Ideen kan være klar. Det er en kjerne der. Men så bygger det på seg, og tar nye veier.

Noe av dette skjer mens han skriver, hjemme på øya, for seg selv. Noe annet oppstår i møte med musikerne han spiller sammen med.

– I den første delen av den kreative prosessen har man fått alle inntrykkene fra omverdenen. Man bearbeider og må se innover i seg selv, og hente ut det som ligger der. Det er ensomt, men en fin ensom ting. Det er fint ikke å være avhengig av en total inntrykksstrøm hele tiden.

– Jeg reiser for å møte flokken min, for å spille. Da skjer det motsatte av ensomhet; positiv samhandling med andre mennesker. Når man har kjent mennesker lenge nok slipper man også å kommunisere sånn helt konkret med ord. I en musikalsk sammenheng er denne ordløse kommunikasjonen veldig deilig.

Vekkelsesmøte i samspill

Ramskjell mener i tillegg at den er viktig, av flere årsaker, inkludert den med referanser til det samholdet noen kan finne i religiøse sammenkomster.

– Religion har jo flere positive sider. En av dem er samhold. Jeg er ikke enig i hva man samles om, men det at mennesker drar i samme retning er bra. Livet er ganske ensomt. Vi fødes alene, og dør alene. Så det å kjenne på et fellesskap som utvider deg selv, det er en bra ting.

– I veldig mye mindre skala enn på et vekkelsesmøte skjer det samme når man spiller sammen med andre mennesker. Denne navnløse kommunikasjonen, og en slags ekstase, er viktig. Ekstase er viktig. Det kan vi lære av karismatikerne, vi ateister.

– Er det forskjell på de ulike prosjektene?

– I og med at alle jeg spiller med har sterke personligheter, og da mener jeg ikke trøblete, men en emosjonell og mental signatur som mennesker, blir det ulikt. På samme måte som du ikke har de samme kjælenavnene på kjæresten som på eks-kjæresten, ler han, før han utdyper:

– Jeg skriver jo alle mine egne låter selv. I Likholmen er det også jeg som skriver det meste av musikken, men – som på bestillingsverket vi gjorde for Varangerfestivalen i fjor sommer – så samarbeider jeg med Stefan på det førstestegskreative også. I et band er det viktig ikke å minimere de andres rolle. Er ikke alle involvert i helheten, kunne man jo like godt programmert det hele. I bandet er alle like viktige.

Dette siste poengterer han også for å si noe om forskjellen på å være soloartist og i en gruppe. Men også som soloartist har han band med seg. Det er etablert sammen med produsent Halstein Sandvin, samt broren, Kåre, som for øvrig også spiller i bandet Likholmen. Han kaller dem støttekontakter, før han fortsetter med å snakke mer konkret om arbeidet med på sisteskiva.

– På mange måter er «Kaospraksis» en form for alternativ oppfølger til debutskiva. Kanskje kan det beskrives som at av og til, når man står i et veikryss, må man velge enten veien til høyre eller den til venstre, om man ikke bare skal bli stående. Men man kan alltids gå tilbake og sjekke ut den veien man ikke tok første gangen. Det kjennes ut som om det var det jeg gjorde både musikk- og tekstmessig med «Kaospraksis».

– Jeg tror tvil er en veldig sterk motivasjon. «Vet» man noe, kan man slå seg til ro. Foto: Martin Losvik

Sekulære salmer

Et eksempel som han trekker frem, er låten «Vær meg nær». Han har hatt den med seg lenge.

– Det blir ofte veldig rart å skulle analysere egne tekster. Da bruker man kanskje ti minutter på å forklare på en dårligere måte det man har sagt i selve låten i løpet av tre minutter. Så det skal man ikke, sier han, og gjentar tittelen, som deretter leder til en digresjon om en salme spesielt, og sjangeren generelt.

– Det er en veldig kraft i mye religiøs musikk. Det er folk som mener det de sier. Jeg mener jo de tar feil, men den dedikasjonen, evnen til å dedikere seg til noe kombinert med mangel på ironisk distanse, gir en slags inderlighet som ofte går tapt i populærmusikken. Innholdet i salmene kan være litt shady, og urealistiske, men det er en kraft i denne dedikasjonen.

– Ser du visene dine i en slags sammenheng med det dette, som sekulære salmer?

– Det er vanskelig å si at visesanger er én ting, men viser handler også om mye tekstformidling og mindre om staffasje. Det er ofte bare sang og vokal, som kjerne. Så ja, du kan gjerne si at sekulære salmer er et godt begrep.

– Jeg tror, som nevnt, at musikk som religionsubstituttet, eller som erstatning for en annen åndelighet, gjelder for veldig mye musikk. Det man gjør er dermed kanskje sekulære salmer og selvstimulering.

Når det kommer til tittelen på albumet forklarer han denne med at livet, når det kommer til stykket, er langt mer praksis enn teori.

– Det er noe stort å skulle si at kaos er en metafor livet. Men jeg mener det kan være mye positivt i det. Det kan være ekstase, som i forelskelsen eller det som kan oppstå i det kreative. Men det kan jo også være negativitet, som igjen kan gi usikkerhet og utrygghet. Det å skulle orientere seg i dette her kan man jo gjøre ved å bare la seg flyte med, og synes det er helt bra. Eller man kan bli forvirret, og oppleve det smertefulle.

– Kaos er energisk. Det er dermed ikke utelukkende hverken negativt eller positivt.

Kalkulert suksess

Positivt var det imidlertid å oppleve egne låter tolket av andre artister, da han i fjor altså ga ut sitt farvel til Æ med andres tolkninger av egne viser. Han omtaler det som en kalkulert suksess.

– Det er veldig interessant å høre noen komme inn fra sidelinjen å gjøre noe som ikke er meg. Det ga et nytt lys på sanger jeg fremdeles har med meg. Vanligvis må man jo omskape låten ved egen hjelp, om den er ti år gammel. Ikke fordi den trenger nytt perspektiv hver gang, men det må være en kjerne som man kan formidle med overbevisning, uavhengig av hvordan man selv forandrer seg, som man jo gjør gjennom livet.

Foto: Gaya Arutyunyan