Kontakt
Iranske Nikan «Siyanor» Khosravi (t.v.) og Arash «Chemical» Ilkhani er metalbandet Confess. De ble dømt til fengsel og piskeslag på grunn av sin «regimenedbrytende» musikk.
Prestestyret i Iran likte ikke låta «I’m Your God now!». Metalbandet Confess måtte flykte og havnet i Nord-Norge.
Even Gran
(tekst)
Øivind Arvola
(foto)
Publisert: 17.03.2020 kl 13:40
Sist oppdatert: 17.03.2020 kl 15:53
Denne reportasjen er fra Fri tankes papirutgave nr. 1-2020.
Teheran 9. november 2015: Det banker på døra hjemme hos 22-årige Nikan «Siyanor» Khosravi. Utenfor står rundt ti personer da Nikans mor åpner; det er uniformert politi og andre myndighetspersoner. De spør pent om de kan få komme inn. Ja, de oppfører seg faktisk ganske høflig, og hun gjengjelder høfligheten og byr dem på te.
Men da de får Nikan på tomannshånd, inne på rommet hans, er de ikke lenger så vennlige. «Vi vet hva du driver med», «Vet moren din om dette?», «Hvorfor lager du satanisk musikk?». De beslaglegger datautstyr, bøker og musikkinstrumenter. Alt blir sirlig notert ned med navn, titler og serienummer. Listen blir full av forbudt litteratur. Det er bøker om Marx, Nietsczhe, vitenskap og ateisme. Det er The God Delusion, Nietzsche Wept og rundt 400 dvd-er, det meste forbudte Hollywood-filmer.
Etter to timers gjennomgang i leiligheten bærer det rett i fengsel for Nikan – til Evin-fengselet i utkanten av hovedstaden, der det islamistiske diktaturet plasserer sine politiske fanger. Det skal det bli en sang om. Mer om det senere. Her blir han sittende på isolat i rundt tre måneder. Innesperret i et lite rom, med skarpt lys som aldri blir slått av, sitter han i 23 av døgnets 24 timer. To ganger i døgnet blir han dratt ut av cella og avhørt.
– Vi har ingen religion og er ateister. Jeg bærer ordet som et hedersmerke, noe jeg har vært tydelig på i mange sammenhenger, sier Nikan Khosravi (26).
Nikan forstår fort at politiet har spanet på ham. I avhørene trekker de fram bilder der han snakker med folk på gata. Han får se bilder av seg selv på vei inn gjennom en dør.«Hva skulle du der? Hvem snakket du med? Hva snakket dere om? Hvem kjenner du der? Hvorfor dro du ikke hjem som vanlig den dagen?»
Spørsmålene kommer igjen og igjen.
Kort tid etter arresteres den to år yngre Arash «Chemical» Ilkhani også. Men han har fått beskjed på forhånd. For Nikan greide å få gitt beskjed til moren sin om at hun må ringe og advare bandkameraten, som på dette tidspunktet befinner seg på universitetet. Han skjønner at han må få gjemt unna pc-en sin og rekker å komme seg hjem og plukke den opp. Men i bil på vei derfra blir han stoppet.
– Politiet fikk bekreftet at jeg var rett person og dermed var det på med håndjern og inn i politibilen. De visste hvor jeg hadde vært hele tiden. De sporet meg med gps-signalene fra mobilen. Så dro vi hjem til leiligheten min, og de konfiskerte alt. Samme prosess som med Nikan. Dagen etter havner han også på isolatcelle i Evin-fengselet.
– Jeg husker spesielt dommeren under rettssaken. Han ropte og skrek at vi var satanister. Så spurte han direkte «er dere satanister?». Vi svarte nei, og jeg husker han bøyde seg over til sekretæren ved siden av og ba ham notere i protokollen at vi hadde innrømmet at vi er satanister. Vi var sjanseløse, forteller Arash Ilkhani (24).
– Det er en klassisk oppskrift. Man sørger for ro og orden gjennom å spre frykt. Ved å ta oss, ga de klar beskjed til de andre bandene i byen om hva de risikerer hvis de bryter reglene, forteller de to.
De forteller om en stat der all offentlig framføring av kunst og musikk må forhåndsgodkjennes.
– Politiske ytringer og referanser til seksualitet, og spesielt homofili, er strengt forbudt. Myndighetene ville aldri ha godkjent oss med de tekstene vi har. Tekstene på «I’m Your God now!», «Thorn Within», «You Will Payback» eller «Teh-Hell-Ran» er selvsagt ikke greit for prestestyret, så vi måtte holde oss i undergrunnen. Men der skjer det jo en god del. Det finnes et stort opposisjonelt undergrunnsmiljø. Hadde noen av de store amerikanske metalbandene fått lov til å spille i Iran, hadde de sprengt alle arenaer. Men det får de selvsagt ikke lov til. Myndighetene prøver å stenge tilgangen til internett, men det er lett å omgå. Så folk i Iran har i praksis tilgang til det samme på nettet som alle andre: Ideer, musikk, bilder og film spres, men du må holde det skjult, sier de to.
De forteller også at det ikke er musikken i seg selv myndighetene reagerer på. Det er tekstene.
– Hvis vi hadde spilt thrash metal instrumentalt, eller lagt på tekster som hyller Allah og Muhammed, så hadde det gått helt fint, forteller Nikan og Arash.
– De mener altså ikke at aggressiv musikk i seg selv er en oppfordring til opprør?
– Det kan godt tenkes de mener, men i praksis slår de ikke ned på det.
– Regnet dere med å bli arrestert?
– Vi visste selvsagt at vi levde farlig, og at vi risikerte å bli arrestert, Vi var til og med klar over at vi kunne få dødsstraff. Men vi var ikke sikre. Det er litt uforutsigbart hva de slår ned på. Uansett har det aldri vært noe alternativ for meg å holde munn. Det klarer jeg ikke. Hvis jeg ikke kan si det jeg tenker, så får det gå som det går. Slik er jeg, slår Nikan fast.
Han forteller at han ble introdusert for metal da han måtte slutte med fotball på grunn av en skade. Livet ble aldri bli det samme etter at han ble hektet på amerikansk thrash metal. Nikan ble oppslukt av musikken til band som Slayer, Slipknot, Lamb of God, Pantera, Metallica, Tool, System of a Down og Rage against the Machine. Blant annet. I undergrunnsnettverkene i Teheran kom han fort i kontakt med andre som likte det samme. Confess ble dannet i 2010 og har så langt gitt ut to plater, «Beginning of Dominion» (2012) og «In Pursuit of Dreams» (2015). Nikan «Siyanor» skriver alle låtene, og er bandets ubestridte leder. Platene ligger ute på Spotify og andre strømmeplattformer, og har fått mye oppmerksomhet. Spesielt i USA, landet de hovedsakelig har hentet inspirasjon fra.
– Vi kunne ha dratt masse folk på turne i USA, men på grunn av Trumps innreisenekt kan vi ikke reise dit. Vi er jo iranere! Det er jo litt av et paradoks når vi faktisk har flyktet derfra, sier de.
Nikan Khosravi ble introdusert for metal da han måtte slutte med fotball på grunn av en skade. Livet ble aldri det samme etter at han ble hektet på amerikansk thrash metal.
«Phoenix rises» er klar beskjed til regimet: «Jail... It’s been three years! You thought i’m surely dead? (…) Understand the meaning of being opposed! Fuck the system and dumb majorities! (…) Fuck god! Religion! Anything that’s standing on my way!», brøler Nikan mot slutten.
– Det er en veldig internasjonal plate. Jeg begynte arbeidet og skrev mesteparten av låtene i Iran og Tyrkia og det hele ble avsluttet i Norge. To gitarsoloer ble spilt inn i Sveits og Tyskland mens jeg var der og gjorde noen intervjuer, sier han.
Etter tre måneder i isolat og daglige avhør i Evin, ble Nikan og Arash overført til en annen avdeling. Den cella var noe ganske annet enn et isolat.
– Det var veldig skittent og nedslitt. Det var kanskje 30 fanger i en celle som var beregnet for 20. Det var ikke senger til alle, så mange måtte sove på gulvet. Mens vi satt på enecelle var maten faktisk ganske god. De ville at vi skulle være i god form til avhørene. Men i den store cella var maten grusom. Alt som ble sagt og gjort ble overvåket av kameraer i taket. Vi var redde for at det var agenter inne på cella som prøvde å få oss til å si noe som kunne brukes mot oss i retten. Det var et rent helvete, forteller de to.
I februar 2016 står de for retten, tiltalt sammen. Ifølge tiltalen har de fornærmet islams hellighet og drevet propaganda mot regimet.
– Jeg husker spesielt dommeren under rettssaken. Han ropte og skrek at vi var satanister. Så spurte han direkte «er dere satanister?». Vi svarte nei, og jeg husker han bøyde seg over til sekretæren ved siden av og ba ham notere i protokollen at vi hadde innrømmet at vi er satanister. Vi var sjanseløse, forteller Arash.
De får den strengeste straffen for det de står tiltalt for, seks år. Fem år for blasfemi og ett år for å ha agitert og spredt propaganda mot staten. Men de slipper dødsstraff. Årsaken er at blasfemien de er tiltalt for ikke er av den verste sorten. De har nemlig ikke fornærmet det aller helligste av det hellige i islam.
– De klarte ikke å bevise at vi hadde sagt noe negativt om Muhammed. Det er først når du fornærmer profeten du får dødsstraff. Han er nemlig død og kan ikke svare for seg. Regimet ser mildere på kritikk eller «fornærmelser » mot Gud, siden han lever og kan svare for seg selv slik prestestyret ser det, forteller de to.
– Dere er begge erklærte ateister og legger ikke skjul på det. Regnes ikke ateisme som «frafall fra islam», eller apostasi, som også straffes med døden?
– Vi har ingen religion og er ateister. Jeg bærer ordet som et hedersmerke, noe jeg har vært tydelig på i mange sammenhenger. Det er selvsagt farlig i Iran. Ateisme regnes ganske riktig som apostasi og kan føre til dødsstraff. I avhørene prøvde de å presse meg på akkurat det, og jeg svarte ærlig. Men det ble ikke noe mer snakk om det. Jeg vet ikke hvorfor, sier Nikan.
Nikan og Arash anker dommen på seks års fengsel. I påvente av ankesaken får de tilbud om å bli satt fri mot kausjon. Det er ikke billig, men Nikans forholdsvis velstående foreldre trår til og kjøper fri både Nikan og Arash for rundt 750.000 kroner tilsammen.
Vel ute av fengselet bestemmer Nikan seg for å flykte.
– Jeg dro opp til grensen mot Tyrkia. Jeg hadde ikke pass og ble smuglet over grensen. Jeg dro rett til Ankara og søkte asyl. Som asylsøker i Tyrkia leide jeg et hus i byen Düzce i nærheten av Istanbul. Familien min hjalp meg med penger, blant annet til å kjøpe instrumenter og utstyr slik at jeg kunne begynne med musikk igjen, forteller han.
Etter en tre-fire måneder begynner Nikan å gi intervjuer til utenlandske medier og menneskerettighetsorganisasjoner. Dette blir lagt merke til. En dag får han en e-post fra organisasjonen Icorn – et internasjonalt nettverk av byer som hjelper forfulgte kunstnere og artister i sikkerhet. Hovedkontoret ligger i Stavanger.
– Icorn ville hjelpe meg. Jeg svarte, og noen måneder etterpå fikk jeg en ny e-post. Icorn kunne fortelle at byen Harstad i Norge ville ta imot meg. Jeg tenkte … hallo, norsk svartmetall! Selvsagt vil jeg til Norge! Kort tid etterpå dro jeg, og har blitt veldig godt tatt imot her, sier Nikan.
Arash blir værende i Iran da Nikan flykter til Tyrkia og må stille alene i appellretten. I ankesaken legges flere tiltalepunkter til. Nå blir de også tiltalt for å ha forstyrret folkemeningen gjennom å lage musikk som inneholder regimekritiske og sataniske tekster med fornærmende innhold, for å ha gitt intervjuer til fiendtlige utenlandske medier, samt å ha «fornærmet Irans øverste leder».
Situasjonen er ikke spesielt oppløftende, så Arash bestemmer seg for å flykte før dommen faller.
– Jeg var fortsatt på kausjon og ble satt fri etter rettsbehandlingen. Jeg anså det som svært lite sannsynlig at dommen ville bli mildere denne gangen, jeg måtte belage meg på mange år i fengsel hvis jeg ikke rømte. Det var helt uaktuelt. Heldigvis hadde de ikke tatt passet mitt, så jeg bestilte ganske enkelt en flyreise ut av Iran. Det gikk helt utmerket, forteller han.
På dette tidspunktet hadde Nikan for lengst fått opphold i Norge. Da han hørte at Arash også hadde flyktet, tok han kontakt med Icorn og spurte om de kunne hjelpe Arash til Harstad også, slik at bandet kunne bli gjenforent. Det gikk veldig fort. Søknaden ble behandlet på rekordtid. Bare tre uker senere, i mai 2019, hadde Arash fått opphold og var på plass i Harstad.
– Ordføreren og hele lokalsamfunnet har tatt veldig godt imot oss. Vi har det veldig bra her.
– Det er en veldig internasjonal plate. Jeg begynte arbeidet og skrev mesteparten av låtene i Iran og Tyrkia og det hele ble avsluttet i Norge, forteller Nikan Khosravi.
Men for å fortsette bandet har de trengt nye bandmedlemmer. Og det har de funnet her i nord.
– Vi har blitt kjent med en gjeng fra Tromsø som har sitt eget band, Endolith. De er veldig bra! Vi reiser jevnlig dit for å øve med dem. Til sommeren blir de med oss på en del spillejobber og festivaler som en del av Confess. Det gleder vi oss til, sier Nikan.
De to er åpne for at regimet kanskje «lot dem slippe unna».
– Vi kan ikke vite sikkert, men det kan tenkes de først og fremst er opptatt av å sette et eksempel og skremme folk. Det er mye mer effektivt å få folk til å sensurere seg selv, enn å tiltale og straffe dem. Å ha folk i fengsel er ressurskrevende og fører til negativ internasjonal oppmerksomhet. Da er det lettere for dem å «la oss rømme», etter at de har brukt oss til å sette et eksempel. Kanskje innså de også at vi er mer farlige for regimet i Iran enn hvis vi rømmer til et land langt borte, sier de to.
Nikan og Arash er overbevist om at iranske myndigheter kommer til å få med seg dette Fri tanke-intervjuet.
– De følger med på alt. Den iranske ambassaden i Oslo kommer til å oversette det og sende det til Teheran. Og så blir det lagt inn i mappa vår. Men det får være det samme. Jeg sier det jeg vil. Jeg er kompromissløs på det, sier Nikan.
I Harstad er Nikan Khosravi (t.v.) og Arash Ilkhani (ytterst t.h.) i Confess blitt forsterket med Tromsø-rockerne Roger Tunheim Jakobsen på trommer og Erling Malm på gitar.
#Nytt nummer av papirutgaven av Fri tanke Denne reportasjen står på trykk i papirutgaven av Fri tanke, som i disse dager havner i postkassene til medlemmer av Human-Etisk Forbund og andre abonnenter. Utgaven ble planlagt og produsert før koronaviruset påvirket all virksomhet i Norge.
I magasinet møter du mennesker som har fått føle religionens negative følger på kroppen – både i Norge og i Iran – og mennesker som reflekterer rundt hvordan en humanistisk og konstruktiv religionskritikk bør utøves, du får en gjennomgang av religionskritikkens idehistorie og en titt på verdens første karikaturtegning, et utdrag av en ny tegneserie «Blasfemi» og et reisebrev fra en dansk humanists reise blant afrikanske humanister. Og mer.
Les magasinet digitalt her.
Klikk for mer...
Klikk for mindre...
Klikk på et nøkkelord for å vise andre relevante artikler.
Tid for motvekst?
Iranske myndigheter henrettet 753 personer ved henging i fjor, det høyeste tallet på over 15 år, ifølge Iran Human Rights. Den norske aktivisten Mahmood Amiry-Moghaddam synes det er paradoksalt at Vesten forbedrer forholdet til Iran mens antall henrettelser øker. (10.3.2015)
