Når jeg spaserer fra leiligheten min på Bislett og ned til Humanismens hus en onsdags ettermiddag, går jeg upåvirket forbi tre romfolk. De sitter stille på hvert sitt fortau med pappkrus framfor seg. Mannen i Theresesgate har riktignok et glassøye som ikke blunker, men ellers er det er ingen som simulerer spasmer eller oppfører teatralske lidelser når jeg passerer. De har lært seg hva som fungerer og ikke fungerer i Norge.

Det er tolv år siden Norge undertegnet Schengen-avtalen, som åpnet opp for fri arbeidsflyt i Europa – men også for en større, europeisk misère. «Den som har løsningen på utfordringene for romfolket i Europa, burde få Nobelprisen,» sa Erna Solberg under valgkampanjen og lovet gjeninnføring av tiggerforbud før sommeren 2014. Nå åpner den blå regjeringen opp for at kommunene skal kunne forby tigging lokalt, men går foreløpig ikke inn for tiggerforbud nasjonalt.

– Tigging er ikke et forbigående fenomen, men noe vi må forholde oss til, mener Morten Fastvold, filosof og kveldens innleder.

– Humanitær bistand i eget land er en ny utfordring, og en problemstilling som humanister ikke helt vet hvordan de skal angripe, sier han.

Fastvold trekker fram den bibelske lignelsen om den barmhjertige samaritan. Etter å ha blitt forbigått av en prest og en levitt, tar samaritanen den forslåtte jøden til et herberge og pleier hans sår. Budskapet er tydelig: Man skal hjelpe de som trenger det, uansett hvilken folkegruppe de tilhører.

– Men hva om samaritanen hadde sett enda en forslått mann rundt neste hjørne, og enda en etter det? Hvor mye penger og tid har han? Her oppstår et problem som Jesus overhodet ikke adresserte, sier Fastvold.

Kulturkollisjon

Fastvold mener også at humanister bør ha en positiv innstilling til humanitære organisasjoner, selv om mange har en innebygget skepsis til nærsyntheten og «nød nå»-strategien.

– Da Human-Etisk Forbund ble stiftet på 1950-tallet, var solidaritet i ferd med å bli et statlig anliggende. At folketrygden ble innført i 1967, var en stor seier for Arbeiderpartiet. Problemet var bare, som Thorbjørn Berntsen sa, at man «kunne ikke drikke kaffe med folketrygden». Det personlige solidariteten forsvant, sier Fastvold, som heller ikke tror at vi vil se humanistiske suppekjøkken i nær framtid.

– Men romfolket faller utenfor det norske «spleiselaget», så solidaritet er kanskje heller ikke løsningen.

Til det er de kulturelle barrierene for store.

– Her i Nord-Europa er vi flasket opp med protestantisk arbeidsmoral. Tigging er langt mer tabubelagt her enn i deres opprinnelsesland i Øst-Europa. Når romfolk tar seg til rette og slår opp leir ved Sognsvann, er det rett og slett to livsformer som kolliderer.

«Vokt Dem for hovmod»

Etter Fastvolds innledning er det åpen samtale om tematikken.

– Hvorfor tar de ikke med seg barna til Norge? spør en oppjaget ung mann. Spørsmålet er retorisk, for svaret har han selv:

– Da blir de tatt av barnevernet, og det vil de naturligvis ikke. Romfolk bedriver en kalkulert virksomhet som Oslo Kommune tar regningen for. Barnehager har måttet stenge for å spyle vekk menneskedrit! Nasjonalteateret er blitt en permanent romfolk-leir! Vi bør se til Danmark og Nederland, der det er forbudt, mener han.

En eldre mann tar til motmæle.

– Visse anstendighetsnormer bør vi ha. Vi kan ikke la folk krepere i Norge. Vårt land har mange svin på skogen når det gjelder jøder og romfolk, og vi må passe oss for å bli kjepphøye på andres bekostning.

– Det koster mye å forsørge romfolket, men det blir enda dyrere å håndheve et tiggerforbud, innvender en kvinne.

Heller ikke denne onsdagen faller enigheten unisont over Humanismens hus. Og spørsmålet om hvordan vi som individer og samfunn skal forholde oss til den jevne strømmen av ubemidlede romfolk, står fremdeles uløst.

Les også:

Å tåle så inderlig vel