Denne artikkelen finner du også på trykk i Fri tanke nr. 1-2013

Den europeiske nøden har nådd Norge. Omkring 700 rumenske rom befinner seg for tiden i hovedstaden, ifølge organisasjonen Folk er Folk. De er blant Europas desidert fattigste. Mange sover ute, og de fleste tjener penger på flaskepant og tigging. Som EU-borgere har de siden 2007 hatt lov til å være her, og de har, enn så lenge, lov til å tigge. Internasjonale avtaler har gjort grensene lavere, og prinsippet om fri flyt av varer og tjenester innebærer at også fattigdommen flytter på seg. Nå er den kommet til våre gater. Det har vært en prøve, en prøve på folkets gjestfrihet og på velferdsstatens grenser.

Et par kvartaler unna lokalene til Den norske Helsingforskomité overrakk Thorbjørn Jagland i desember Nobels fredspris til EU. EU-kommisjonens president José Manuel Barroso kalte Norge en «humanistisk stormakt». – Det er ikke så uvanlig å kalle Norge det, sier Gunnar Ekeløve-Slydal, assisterende generalsekretær i Den norske Helsingforskomité og ekspert på menneskerettigheter.

I Europa gir vi store summer som såkalte EØS-midler. Midlene skal bidra til å utjevne ulikhetene i Europa, og går til de fattigste landene. Hvor mye fastsettes i forhandlinger, 14 – 15 milliarder kroner over fire år. I fjor ble det bestemt at 2,3 milliarder norske EØS-kroner skal gå til Romania. Rundt 170 millioner er øremerket rombefolkningen, det vil si prosjekter som retter seg mot diskriminering og utjevning av forskjeller. I tillegg skal 10 prosent av støtten innenfor andre relevante sektorer gå til tiltak for å bedre romfolkets kår.

– Rombefolkningen har vært et tema i EU i lang tid. Man er veldig klar over at mange av dem lever i fattigdom, og at de møter hindringer i form av fordommer, hat og diskriminering. Det Norge tradisjonelt har gjort, er å støtte prosjekter i landene de kommer fra. Det er fornuftig og bra, men vi må ha et betydelig fokus på at pengene faktisk fører til god utvikling, påpeker han. – Når mennesker likevel kommer hit for å tigge, gjør de det fordi de har det ille.

– Hvilke forpliktelser har Norge overfor de som reiser hit?

– I utgangspunktet har hver enkel stat juridiske og sosiale forpliktelser overfor mennesker som befinner seg innenfor grensene. Det er snakk om grunnleggende rettigheter som mat, bolig, helse, utdanning. Alle vet at det går et skille mellom de som har statsborgerskap og de som ikke har det, men skillet er likevel ikke så rigid som det en gang var. Vi har fått så mange overgripende institusjoner.

Gitt at Europa er blitt mye mer sydd sammen, synes jeg vi trenger en politikk her hjemme som står i samsvar med det vi forfekter ute: en menneskerettslig og human forsvarlig politikk

– Så langt har debatten rundt tilreisende blitt en debatt om å kriminalisere tigging. Høyre, FRP og SP vil forby tigging.

– Det løser jo ingenting, sier Ekeløve- Slydal. – Det løser i beste fall et ordensproblem, hvis man ser på mennesker utelukkende som en ordensforstyrrelse. Norske myndigheter kan med rette si «Vi gir betydelige bidrag for å løse grunnleggende problemer romfolket har i Romania. Da kan de ikke komme til oss og tigge.» Jeg synes det ville være mye bedre hvis vi sa «Ja, vi bidrar i de landene de kommer fra. I tillegg har vi noen tilbud til de som kommer hit», sier han.

– Men jeg kan se den politiske frykten for en «strøm» av folk som vil nyte godt av tilbudene.

– Ville du synes det var like greit om det kom 50 000 tiggere? Eller 80 000?, spør varaordfører i Oslo, Libe Rieber-Mohn (AP) retorisk. Hun står bak Arbeiderpartiets forslag om et begrenset tiggerforbud. Det innebærer i første omgang at alle tiggere må registrere seg.

– Men ifølge Politiets anbefalinger er ikke det tilstrekkelig. Derfor vil vi innføre en hjemmel i loven som gir Politiet myndighet til å vurdere hvor og når det blir for mye tigging, sier hun.

– Politiet skal kunne innføre tiggerforbud?

– Vi har tillit til at Politiet er best til å vurdere dette, ikke politikerne. Faktum er at det er kommet så mange. Ifølge politiet bruker de urimelig mye ressurser på å håndtere både kriminalitet og ordensproblemer i forbindelse med tigging. Vi eier alle det offentlige rom, men det må være balanse. Folk skal slippe å oppleve utrygghet, kriminalitet, at folk bosetter seg i parker, at de må vaske ned barnehagen hver morgen fordi mennesker har gjort fra seg.

– Ser dere på tigging som et ordensproblem, eller et fattigdomsproblem?

– Mitt syn er at dette først og fremst er et sosialt problem. Mange lever dårlig i hjemlandet og har et legitimt ønske om bedre inntekter. Løsningen er ikke tigging, men at alle europeiske land løfter sammen.

– Tiggerforbud kan virke som ansvarsfraskrivelse. Tar vi godt nok vare på de fattige som kommer til Norge?

– Jeg tror ikke løsningen er særtiltak. Vi må sørge for flere offentlige toaletter, men ikke for rumenernes skyld. Det er for alle. Å sikre rimelige boliger er også et tiltak som må gjelde for alle. Mange har problemer med å komme inn på boligmarkedet. De ville oppleve det som urettferdig hvis en gruppe fikk bo gratis, sier Libe Rieber- Mohn.

– Min konklusjon er at verden er urettferdig. Norge kan ikke bære den byrden alene. Gunnar Ekeløve-Slydal sukker tungt inne hos Den norske Helsingforskomité.

– Av og til får man på følelsen at vi synes vi har så mange problemer selv, at vi ikke kan løse andres. Det som er morsomt, er å bidra til nytenkning. Nye måter å løse ting på. En ting er å påvise klare brudd, like viktig er det kanskje å mane til bruk av humanistiske og litt fantasifulle løsninger. Jeg mener det er en underbruk av menneskerettighetene i en sånn setting. La oss bli inspirert av dem! Han tenker høyt:

– Man kunne si som så: vi vil begrensetigging. I stedet tilbyr vi jobber. Vi har ikke kapasitet til å tilby jobber til alle som ønsker det, så vi lager en kvote på, la oss si, 3000.

– En arbeidskvote?

– Ja, hvor vi tilbyr bestemte typer jobb en bestemt periode. Ordningen kan ikke gjelde bare romfolk, kanskje heller svakerestilte grupper. Da kan vi samarbeide med de rumenske myndighetene og skape noen bedre sirkler for romfolket. Jeg sier ikke at det er lett, men vi må tenke oss om før vi sier at de kun er et problem, og eneste løsningen er å gjøre det så vanskelig for dem at de slutter å komme. Det er ikke i samsvar med de prinsippene Norge forfekter.

– Ifølge en undersøkelse av Visindi, riktignok fra 2008, er «vanlige» folk mer positive til rumenske rom i gatene enn de politiske partiene er. Er det en fare for at denne folkegruppa i ferd med å bli krenket av norske myndigheter?

– Mitt hovedsvar er at det er grunn til å være urolig. Jeg kan ikke si at Norge har krenket menneskerettighetene veldig klart, men vi beveger oss inn i en gråsone. Det er ikke diskriminering å be folk plukke opp søppelet etter seg. Vi hadde ikke godtatt at 400 nordmenn campet ved Sognsvann en hel sommer. Men det blir for lettvint når oslopolitikerne sier at disse må følge akkurat samme regler som vanlige tilreisende. Da vil de jo gå med underskudd. Kunne vi ikke hatt en litt mer pro-aktiv politikk?, spør han.

– Til syvende og sist sitter vi igjen med en veldig dårlig smak om vi greier å lage en så brutal politikk i Norge at de slutter å komme. Har vi vunnet da?

Organisasjonen Folk er Folk jobber for fullt med å hjelpe rumenske rom inn på det norske arbeidsmarkedet. Det er ikke lett. Da de begynte å ansette romfolk som gateavisselgere, framstilte blant annet VG det som et forsøk på å lose gruppa inn i det norske velferdssystemet, fordi de vil få tilgang på visse trygderettigheter. Er det likevel ikke tiggingen som irriterer?

– Her må vi stille diskrimineringsspørsmålet, sier Gunnar Ekeløve- Slydal.

– Behandler vi disse annerledes enn for eksempel jordbærplukkende polakker?

Det må være likebehandling. Hvis en person som tilhører romfolket jobber så mye at hun får rettigheter – vel, så må det være greit. Synes du ikke det, må du ta en titt på holdningene du har til gruppa.

– Hvis vi virkelig ønsker å få slutt på tiggingen, må vi hjelpe folk til jobber. Det er verdiskapning, og det er vel bra? spør Bjønnulv Evenrud.

Mange tror at romfolket får masse penger. Det er feil, de får ikke en krone!

Lederen i organisasjonen Folk er Folk spør ofte, ut i lufta og uten å vente på svar, og setter fete utropstegn når han snakker om romfolkets situasjon i Norge.

– Vi må slutte å tenke at de er her for å utnytte våre sosiale ordninger! De har både arbeidsvilje og evne, men vi oppfører oss som om vi taper på å hjelpe dem til å tjene penger. Hvorfor det? Hvor mange av tomflaskene de panter hadde havnet rett i søpla? Er ikke gjenvinning bra? Bare resirkulering kunne sysselsatt hundrevis. Og tenk på alle de ubrukte ressursene vi har, all soppen og blåbæra som står og råtner i skogen hvert år. Det er jobb for tusen.

Stjeler de våre verdier da? Nei, de skaper verdier.

– Mange tror at romfolket får masse penger. Det er feil, de får ikke en krone! Staten er enig i at de har rett på noe som kalles sosial nødhjelp. Jeg kjenner kun til ett tilfelle som har fått det, ei kvinne som ikke hadde råd til livreddende medisiner. Hun fikk hjelp.

Staten løper fra forpliktelsene sine, mener Evenrud. Ikke én av rompersonene som holder til i Oslo har fått lov til å registrere seg som arbeidssøkende, fordi NAV krever fast bosted. Dermed får de heller ikke rett på veiledning. Offentlig diskriminering, påstår Evenrud, og legger til at politiet er verst. Han forteller om systematisk kriminalisering av mennesker ved å lure dem til å underskrive forelegg. At politiet kjører grupper av tiggere milevis ut av byen før de slipper dem av, langt unna hverandre. I desember anmeldte Folk er Folk Politiet for å ha etterlatt fire rompersoner i tjue kuldegrader da bilen deres havarerte langs E6.

– I tillegg blir de pissa på, tråkka på, siktet på og skutt med liksomvåpen av forbipasserende, sier Evenrud.

– Folk er Folk har nylig leid en villa på Oslo vest som huser fjorten rompersoner. Hvis tilstandene er så ille som du sier, er det ikke et paradoks å sette i gang tiltak som kan lokke flere til Norge?

– Du drar ikke fra ungen din for å få sove under tak, du drar for å skaffe penger. Her i Norge skraper de sammen opptil 300 kroner på en dag. I en typisk jobb i Romania, som de ikke får, er dagslønna 50 kroner. Derfor velger de å reise hit og utstå de verste forhold.

– Enkelte har hevdet at du hjelper dem til å snike i køen, at norske nødhjelpskroner bør administreres sentralt, og at rombefolkningen må reise hjem til Romania og vente på sin tur?

– Jeg så nettopp dette begrepet «å snike i køen» i en kommentar til en avisartikkel. Hva ligger bak? Jo, at det er en kø av trengende som Norge skal hjelpe. Og hvem trenger hjelp først? Små barn med oppblåst mage og fluer rundt øynene. I forlengelsen blir disse menneskene snikere som tar maten ut av munnen på afrikanske barn. Jeg synes utsagnet har noe hardt over seg, og jeg ser for meg at det kommer fra et selvgodt, arrogant menneske. Bjønnulv Evenruds har satt sin egen karriere på vent, og jobber i dag fulltid som romfolkets talsperson. For innsatsen ble han kåret til «Årets nordmann 2012» av magasinet Ny Tid.

– Noen strekker seg litt lenger for andre. Hvilket moralsk ansvar har vi som enkeltpersoner i møte med nød?

– Et filosofisk svar er å gå til Immanuel Kant. Han er sentral både for menneskeverdet og menneskerettighetene, og glassklar på det moralske ansvaret, sier filosof Odin Lysaker, førsteamanuensis i etikk ved Universitetet i Agder. Kant sier at alle mennesker er forpliktet til å behandle hverandre med verdighet.

Alle mennesker er et mål i seg selv. Vi har en verdi og ikke en prislapp. Det er Kants store fortjeneste, at vi anerkjenner hverandre som mennesker, ikke varer på markedet.

– Men hvor langt strekker ansvaret seg? Har vi like stort ansvar for folk på gata som vår egen familie?

– Selv om det er vanskelig å innfri, sier Kant at menneskeverdet strekker seg utover realitetene. Standarden er at alle må behandles likt, uansett om de er tiggere eller ikke. Vårt moralske ansvar er med andre ord grenseløst. Det stopper ikke noe sted, verken i eller utenfor Norge, sier Lysaker.

– Men det finnes selvsagt de som mener det moralske ansvaret begrenser seg til nære relasjoner.

– At vi skal passe på våre egne først?

– Jeg har litt problemer med å se de gode argumentene der, moralsk sett, selv om det finnes politiske grunner. Christian Tybring-Gjedde fra Frp anmeldte Margaret Olins film «De andre ». Der gjør han et skille mellom de nære og de fjerne. Selv om det kan være politiske grunner til et slikt skille, mener jeg vi bør diskutere de moralske sidene som har med menneskeverd å gjøre. Jeg synes vi må se på hvilke behov som er mest grunnleggende. Hvem er i mest prekær situasjon? Jeg vet ikke, enkeltrom til de eldre er selvsagt viktig, men kanskje vi skal prioritere global fattigdomsbekjempelse?

– Vi har vunnet i «livets lotto». Hva sier moralfilosofien – bør vi dele?

– Det er godt uttrykk å snakke om livets lotto. Vi er alle blitt født inn i denne verden, mer eller mindre tilfeldig. Tilfeldigvis ble det for vårt vedkommende Norge, og det etter at en kjent minister hadde klart å karre til seg en territorialsokkel fra britene. Tilfeldigvis lå oljen der. For meg er det ingen klar sammenheng mellom at oljen finnes og at det er «vi» som eier den. Hvis vi skal leve i verden på en måte som tar høyde for menneskeverdet, kan jeg ikke forstå hvordan menneskeverdet kan overtrumfes av økonomiske interesser? Jeg mener vi må begynne et annet sted, nemlig med alle menneskers kroppslige sårbarhet og avhengighet. Dermed kan vi si at det ikke å la andre ta del i velferden, vil være det samme som ikke å anerkjenne deres medmenneskelighet.

– Juss og politikk kommer ofte til kort når det hevdes at man må være statsborger for å oppnå rettigheter i en velferdsstat som Norge, sier han.

– Hva er alternativet?

– Det kan være å handle utfra det som kalles moralsk kosmopolitisme. Er du en kosmopolitt, oppfatter du deg selv mer som borger av verden enn av en nasjonalstat eller gruppe. Siden vi er født på den samme kloden, kan vi ikke melde oss ut av fellesskapet. Uansett hvordan vi ordner oss med det juridiske og det politiske, må vi legge tanken om menneskeverd til grunn. Dette er ikke bare et moralsk spørsmål, men eksistensielt: Skal verden bebos? Skal det være mennesker på Jorda, må vi behandle dette «oss» på en måte som gjør at «vi» overlever. Og skal vi overleve som fellesskap, må vi anerkjenne hverandre som kroppslige, sårbare og behovstrengende.

– Om vi så anerkjenner tiggeren i gata som behovstrengende, er vi etisk forpliktet til å gi i koppen?

– Det er kanskje litt mye å kreve at hver enkelt skal stå moralsk ansvarlig i en sånn situasjon, innrømmer Lysaker.

– Stilt overfor en tigger og beslutningen om å gi og hvor mye, er det en ansvarsfraskrivelse å ønske at staten tar seg av disse menneskene?

– I Norge er vi vant til utstrakt grad av velferdsordninger. Kanskje det gjør at vår moralske sensitivitet sløves? Når staten er omfattende og den sivile samfunn eventuelt svekkes, kan det dessuten oppstå en ubalanse på samfunnsplan, sier han.

– Deltagelse i sivile aktiviteter kan ha en betydning med hensyn til bevisstgjøring. Er man for eksempel med i en humanistisk eller annen frivillig organisasjon, kan man bli mer moralsk bevisst overfor andre deler av samfunnet.

– Enhver som er en livssynshumanist har et behov for å være noe for andre, bekrefter Arild Knutsen. Han leder Forening for human narkotikapolitikk, og har vært aktiv i Human-Etisk Forbund (HEF) i mange år. Nesten hver dag pakker han veska full av brukerutstyr, og trasker den faste ruta gjennom Oslo sentrum for å dele ut sprøyter, askorbinsyre, saltvannspipetter og annet utstyr til brukerne.

– Ute på gata er det rumenske tiggere som har det verst, nikker Arild.

– Har humanister særlig plikt til å hjelpe?

– I høyeste grad. Vi har et livssyn hvor vi hyller mennesket og setter mennesket i sentrum. Og når mennesker lever i en sånn situasjon at vi ikke burde gått forbi, da bør vi ikke det. Det blir som å rope «Ulv!». Til slutt finner vi oss i lidelse, vi tolererer det – særlig overfor en gruppe. Hadde du satt en klassisk vestkantjente i samme situasjon, hadde man hylt opp. Det blir en skillelinjetenkning som er farlig, og som strider mot vårt livssyn. Da plikter vi humanister å kjempe, i praksis, mot holdninger som degraderer menneskegrupper.

– Som medmenneske, humanist, norsk borger og tilhenger av velferdssystemet – hvordan er det riktig å forholde seg til rumenske tiggere?

– Gi dem penger! Det er ingen grunn til å ikke gi. Det er ikke slik at hvis du ikke gir dem penger, kommer de ikke hit lenger. Det er også å la dem ta belastningen for en uheldig situasjon.

– Kan vi betrakte det som hands-on nødhjelp?

– Ja, det synes jeg man skal! Og hvis du synes det er vanskelig å gi penger, gi kvinneartikler til kvinnene. De trenger kvinneartikler!

– Skal vi gi bind til damer vi møter på gata?

Arild synes ikke det er det minste vanskelig.

– Vi må prøve å viske ut de kunstige skillene som er skapt, og begynne å se hverandre. Når de ser meg som et nakent, enkelt, svakt, feilbarlig menneske, og jeg ser dem som det samme, da har vi en god start.

-------------

FAKTA:

• I 2005 ble Norges forbud mot løsgjengeri opphevet. Paragrafenom betleri (tigging) ble opphevet 1. juni 2006.
• I 2007 ble Romania EU-medlem, og visumtvangen for rumenere til Vest-Europa ble opphevet.
• Omlag en av fem av Euruopas 10-12 millioner romfolk utsettes for vold, trakassering eller andre overgrep.

Kilder: Amnesty og rapporten «Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo», NOVA, 2012)