Filosofen som trakk skillet mellom ordentlig vitenskap og kvasivitenskap

Karl Popper satte premissene for moderne vitenskapelig tenkning: Ny innsikt bare kan oppnås med en kritisk, undersøkende tilnærmingsmåte som preges av gjentatt prøving og feiling.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sekulære humanister har sterk tiltro til vitenskap. Men hvor går grensen mellom vitenskap og andre typer virksomhet? Det ble utover på attenhundretallet mindre klart. Da gjorde stadig flere disipliner krav på vitenskapelighet, deriblant den marxistiske historiske dialektikk og Sigmund Freuds psykoanalyse. Ved forrige århundreskifte var «vitenskap» blitt en samlebetegnelse for likt og ulikt, der også rasistisk forskning inngikk, blant annet i form av frenologi eller skallelære.

Så hvordan skjelne mellom ordentlig vitenskap og det vi må kunne kalle kvasivitenskap? Det hadde ingen noe klart svar på. Når heller ikke naturvitenskapen fremviste noen standard for hva som er gangbar forskning, var behovet for en prinsipiell og metodologisk opprydding blitt akutt. I alle fall for humanister som forbandt vitenskap med intellektuell redelighet og kritisk tenkning.

Stimulerende oppvekstmiljø

Flere filosofer forsøkte da også å løse denne store og presserende oppgaven. Den som lyktes best, var østerrikeren Karl Raimund Popper. Han ble født i Wien i 1902 og ble etter et langt liv en Østerrikes stolthet, selv om han på sine eldre dager gjorde engelskmann av seg og oppnådde å bli adlet av dronning Elizabeth i 1965.

Poppers foreldre var jødiske, med et liberalt sinnelag. De konverterte til protestantismen for å la seg assimilere i den tysk-østerrikske kulturen. Faren var advokat og fikk innpass i Wiens borgerskap, og begge foreldrene var opptatt av kultur og boklig lærdom. Karl og hans søsken vokste dermed opp i et stimulerende miljø, som ikke bare omfattet barndomshjemmet, men også hjembyen. Wien var på den tiden et arnested for nye og spennende tanker og kulturelle uttrykk.

At alt dette var mer enn nok å forholde seg til, var kanskje en medvirkende årsak til at Karl droppet ut av skolen som 16-åring og strevde med å finne sitt intellektuelle og yrkesmessige forfeste, helt til han var midt i tjueårene. Da fikk han, noe forsinket, tatt sin avgangseksamen, og han satset deretter på læreryrket.

Samtidig ble han student ved et nyopprettet pedagogisk institutt ved universitetet, hvor han fulgte forelesninger i psykologi og filosofi. I 1928 fikk han godkjent sin doktoravhandling i psykologi, og i 1930 giftet han seg med medstudenten Josefine Anna Henninger. Hun ble hans livsledsager, sekretær og viktige støtte i livet.

Fra kommunist til reformist

Som ung mann hadde Popper fattet interesse for den kommunistisk ideologi, men ble ganske raskt desillusjonert. Han fikk nok av ledernes dogmatiske slagord og kullsviertro på den marxistiske historieforståelsen, som tilla historiens gang en uavvendelig dynamikk som ville føre til kapitalismens sammenbrudd og sosialismens komme. Dette gjorde kommunistene mer opptatt av å maksimere sosiale kriser som kunne fremskynde det varslede sammenbruddet, enn av å bedre arbeidernes kår der og da.

Etter noen sjokkerende opplevelser med tilspissede gatedemonstrasjoner, der flere demonstranter ble skutt av politiet, sa Popper takk for seg og anla et reformistisk grunnsyn.

Her var Popper politisk på linje med en engere krets av filosofer som hadde begynt å møtes på 1920-tallet og som ble kalt «Wienerkretsen». Disse ønsket én gang for alle å finne ut av hva som skilte «ordentlig» vitenskap fra alskens kvasivitenskap.

Siden de tok utgangspunkt i Auguste Comtes’ hundre år gamle positivisme, der det å skjelne mellom vitenskap og metafysikk var en hovedsak, ble de kalt nypositivister. Selv foretrakk de betegnelsen «logisk empirisme», ettersom de også ville gjøre bruk av noen nyvinninger innenfor logikk som filosofene Gottlob Frege, Bertrand Russell og Alfred Whitehead hadde lansert rundt århundreskiftet.

Skeptisk til Wienerkretsens positivisme

Popper ble aldri invitert inn i Wienerkretsen, selv om prosjektet deres opptok ham sterkt. Han stilte seg nemlig skeptisk til kretsens positivistiske forankring, og ble etter hvert en skarp kritiker. Like fullt hadde han vennskapelig omgang med flere av medlemmene, ikke minst med Rudolf Carnap, som på førti- og femtitallet skulle bli nypositivismens frontfigur i både USA og Vest-Europa.

Den ti år eldre Carnap fikk blant annet Popper med på fotturer i Alpene, der de drev meningsbrytning i fred og fordragelighet. Og da Popper fant sin filosofiske røst med sitt bokmanus Logik der Forschung, ble Carnap så imponert at han sørget for å få boka utgitt, enda den angrep Carnaps egen filosofiske posisjon.

Hva gikk så uenigheten mellom Popper og Carnap ut på?

Den dreide seg hovedsakelig om hvordan man på et (ordentlig) vitenskapelig sett fremskaffer kunnskap.

Induksjonens problem

Carnap og de øvrige nypositivister mente at man ved å ta utgangspunkt i «positivt gitte» empiriske data kunne oppnå sikker kunnskap gjennom induksjon – som er å formulere generelle antakelser ut fra en rekke enkeltobservasjoner: Jo flere enkeltobservasjoner som bekrefter en generell antakelse eller hypotese, jo mer sikkert blir det at hypotesen må være riktig.

Kjennetegnet på ordentlig vitenskap, til forskjell fra kvasivitenskap og metafysikk, ble dermed at den baserer seg på empiriske data pluss induksjon pluss logiske resonnementer.

Men som Popper fremholdt, hadde den skotske opplysningsfilosofen David Hume for to hundre år siden påvist at induksjon ikke er noen sikker vei til kunnskap. Det følger nemlig ikke logisk at et bestemt fenomen må inntreffe enda en gang, bare fordi det uten unntak har inntruffet fram til nå. Selv om sola hittil har stått opp hver morgen, følger det ikke med logisk nødvendighet at den også vil så opp i morgen. (At vi like fullt har god grunn til å forvente dette, er en annen sak.)

Nypositivistene var ikke ukjente med Humes skepsis til den induktive metode. Men de hadde en forhåpning om å komme rundt dette induksjonens problem på et eller annet vis.

Den forhåpningen mente Popper var fåfengt. For vi kommer ikke rundt den kjensgjerning at vi ikke med stadig større sikkerhet kan fastslå at for eksempel alle svaner er hvite, bare fordi vi finner enda en hvit svane, i tillegg til alle de andre hvite svaner vi har funnet. Det kan like fullt tenkes at vi vil finne en sort svane – eller en spraglete svane eller en annen slags ikke-hvit svane. Og det trengs bare ett eneste funn av en ikke-hvit svane for å motbevise hypotesen «Alle svaner er hvite».

Hypoteser kan kun motbevises

Konsekvensen av dette, som mange fant foruroligende, er at hypoteser aldri kan bevises som sanne, uansett hvor mange funn som bekrefter dem. De kan kun motbevises – eller falsifiseres, som Popper kaller det. Den vitenskapelig gangbare metode blir dermed å eliminere hypoteser gjennom falsifisering. Man må utlede empiriske konsekvenser av en generell hypotese, og så teste disse for å se om de inntreffer eller ei. Gjør de ikke det, er hypotesen falsifisert og må forkastes.

Hvis de empiriske konsekvenser derimot inntreffer, er hypotesen ikke bevist, men er kun blitt bekreftet. Da kan den holdes for sann inntil videre. For det kan jo hende at andre empiriske konsekvenser blir avledet av samme hypotese, og at disse ikke viser seg å stemme når man tester dem.

Dette er en deduktiv måte å resonnere på, ved at den avleder konkrete følger av generelle antakelser.

Poppers kritiske rasjonalisme

Men til forskjell fra den tradisjonelle aristoteliske deduksjon, der fornuften alene resonnerer seg fram til konkrete antakelser ut fra generelle og antatt selvinnlysende sannheter, står empirisk testing sentralt i den popperske deduksjon.

Popper formulerte dermed en ny filosofisk posisjon som han kalte «kritisk rasjonalisme», ettersom den utsier at ny innsikt bare kan oppnås med en kritisk, undersøkende tilnærmingsmåte som preges av gjentatt prøving og feiling.

Dermed kan Popper trekke en annen demarkasjonslinje mellom ordentlig vitenskap og kvasivitenskap enn det nypositivismen gjør: Bare de disipliner som evner å formulere falsifiserbare hypoteser kan kalles vitenskap, mens de disipliner som ikke evner dette, ikke er vitenskapelige.

I forlengelsen av dette blir det en poppersk dyd å fremsette «dristige» hypoteser i den forstand at de kan falsifiseres. En god vitenskapelig hypotese må våge å «strekke nakken ut».

Når teorier blir et trosanliggende

Den marxistiske historiske dialektikk gjør nettopp ikke det. Hver gang kapitalismens sammenbrudd ikke inntraff da det ifølge teorien burde ha skjedd, bedyret man nemlig at det ikke var noe galt med teorien. Det var bare slik at noen nye forutsetninger hadde oppstått som gjorde at sammenbruddet kom litt senere.

Men da ble teorien ufalsifiserbar, og dermed uvitenskapelig. Den ble i stedet et trosanliggende, noe som gjorde marxismen til en sekulær religion.

Også Sigmund Freuds psykoanalyse faller igjennom som vitenskap, stilt overfor falsifikasjonskriteriet.

Ifølge psykoanalysen kan jo alskens handlinger og utsagn tolkes på høyst ulikt vis, uten at noen av fortolkningene dermed blir motbevist. Hvis en person for eksempel hopper ut i et vann for å redde et barn fra å drukne, kan dette både være et forsøk på å kompensere for et mindreverdighetskompleks, eller en fremvisning av høy selvfølelse.

Psykoanalysen har intet kriterium for å avgjøre hvem av disse to fortolkningene som er riktig eller gal. Skulle pasienten protestere, kan analytikeren bare foreslå en stikk motsatt fortolkning (eller, som Freud ofte gjorde, tviholde på sin fortolkning) – og fastholde at psykoanalysens teorigrunnlag er riktig. Dermed unndrar man seg enhver falsifisikasjon.

Metafysikk har også sin misjon

Popper var like fullt åpen for at psykoanalysens menneskesyn og behandlingsmetode kan ha noe for seg og gi mening, selv om psykoanalysen ikke er noen vitenskap. Han delte blant annet Freuds antakelse om det ubevisste i mennesket sjelsliv.

Heller ikke metafysiske antakelser stilte Popper seg avvisende til, selv om de verken kan bevises eller motbevises. Metafysiske antakelser har nemlig sin misjon ved at de utgjør det tankemessige rammeverket for våre øvrige, mer spesifikke antakelser. Psykoanalysen er slik sett et metafysisk rammeverk for Freuds forståelse av menneskesinnet, noe som viste seg å være fruktbart.

Også påstanden «Alt som finnes, er materie» er metafysisk, ettersom det verken kan bevises eller motbevises at alt som finnes, er materie. For mange vitenskapsmenn og -kvinner har dette metafysiske rammeverket vært fruktbart, enda de kanskje ikke har vært seg bevisst at de holdt seg med noe metafysisk grunnsyn. Det gjelder nok også mange skeptikere.

En slitesterk metode

Mot slutten av 1960-tallet skrinla nypositivistene sine forhåpninger om å finne et bunnsolid fundament for vitenskapelig kunnskap. Men Poppers kritiske rasjonalisme har tålt tidens tann. Et klart tegn på det er at flere generasjoner av norske ex.phil.-studenter er blitt undervist i den hypotetisk-deduktive metode, som vektlegger betydningen av falsifikasjon, og som er blitt selve malen for naturvitenskapelig og mye annen forskning.

De samme studentene har også fått høre at det som «forskning viser», langt fra er sikkert som banken. Om vi dermed ikke har fast grunn under føttene, erkjennelsesteoretisk sett, men snarere må sies å bevege oss på en sump, er det like fullt mulig å banke noen pæler så pass langt ned i sumpen at et vitenskapelig og filosofisk byggverk kan reises.

Større ambisjoner enn dette bør vi ikke ha på vitenskapens og filosofiens vegne.

Evolusjonens betydning

At en slik erkjennelsesteoretisk skeptisisme ikke ender i en relativisme der ingen vitenskapelige funn er til å stole på, og der alt er like sant eller usant, skyldes ifølge Popper at vår fornuft gjennom evolusjonen er innrettet på problemløsning.

Når homo sapiens faktisk har overlevd og gjort betydelige vitenskapelige, teknologiske og sosiale fremskritt, gir dette oss god grunn til å anta at vår oppfatning av den ytre verden ikke er så veldig forskjellig fra hvordan den faktisk er, selv om denne oppfatningen formes av våre sanseinntrykk og fornuftens bearbeiding av disse.

Dette er en naturalistiske grunnantakelse som ikke lar seg falsifisere. Og som viser at Popper gjorde evolusjonsteorien til sitt metafysiske rammeverk. Så stor tiltro hadde Popper til evolusjonsteorien at dette falt ham naturlig. Dermed føyer han seg inn i den naturalistiske filosofiske tradisjon.

Poppers «krigsinnsats» i eksil

På midten av 1930-tallet var Popper blitt en velansett filosof som fikk invitasjoner til kongresser i både Frankrike og England. Men med Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933 og den tiltakende nazifiseringen av Østerrike, ble tilværelsen i Wien mer og mer utrygg. Han var jo både av jødisk slekt og en opposisjonell, liberal sosialist.

Derfor fant han, i likhet med Wienerkretsens medlemmer, det best å emigrere mens dette ennå var mulig. Med hjelp fra liberale, vennligsinnede krefter i England, klarte han å skaffe seg en undervisningsjobb på New Zealands universitet i byen Christchurch. I 1937 la han og kona ut på den lange ferden til den andre siden av jordkloden, der de ble værende til 1946.

Da de vel fremme fikk høre at Hitler uten motstand hadde innlemmet Østerrike i sitt stortyske rike, bestemte Popper seg for å skrive et forsvar for demokratiet. Dette skulle være hans «krigsinnsats».

Resultatet ble et generaloppgjør med den totalitære tenkningen som nazismen og fascismen – samt kommunismen – sto for, og som truet med å utslette de vest-europeiske liberale demokratier.

Platons intellektuelle syndefall

I sin saumfaring av nazismens og kommunismens idégrunnlag fant Popper en fellesnevner, som var dyrkingen av et utopisk fremtidig samfunn. For å realisere dette ble prinsipper og idealer gjort viktigere enn konkret eksisterende mennesker, som dermed kunne ofres i den store saks tjeneste. Hele generasjoner kunne ofres hvis dette ble ansett som nødvendig.

For en humanistisk anlagt person som Popper var denne form for tenkning vederstyggelig. Og den skyldtes et intellektuelt syndefall med røtter helt tilbake til Platon. I sin kjente dialog Staten samt i alderdomsverket Lovene, skisserer nemlig Platon en idealstat med klare totalitære trekk. Det ble derfor ikke Hitler og Stalin, men selveste Platon som hovedsakelig fikk gjennomgå i Poppers bok. Da den ble utgitt i 1945, med tittelen The Open Society and its Enemies, falt dette mange filosofer tungt for brystet. Platon var jo så høyaktet at noe slikt nærmest var helligbrøde.

Men Poppers murstein av en bok var og ble en bunnsolid argumentasjon mot utopisk tenkning, som påviser hvordan uforutsette omstendigheter, skiftende tider og endrede preferanser med nye generasjoner gjør det umulig å realisere noe drømmesamfunn på lang sikt. Prisen for å forsøke noe slikt, i form av menneskelig lidelse og forsakelse, blir dessuten uakseptabelt høy.

Skrittvis samfunnsmessig ingeniørkunst

Det Popper i stedet foreskriver, er en gradvis forbedring av sosiale forhold i form av det han kaller «skrittvis samfunnsmessig ingeniørkunst». Igjen kommer hans kritiske rasjonalisme til uttrykk, ved at gjentatt prøving og feiling gjennom ulike reformer, fremholdes som eneste farbare vei. Bare da rettes fokuset dit det bør rettes: mot faktisk eksisterende mennesker og deres ve og vel.

Vi må ikke glemme at staten er til for samfunnsborgernes skyld, og ikke omvendt.

Nettopp denne oppskriften fulgte de vestlige sosialdemokratier i gjenreisningen av de enkelte stater etter krigen. Resultatet ble i de fleste øyne vellykket, gitt at politikk er det muliges kunst. Oppskriften bidro også til å befeste demokratiet som styreform, og til å gjenopplive opplysningstidens universalistiske rettighetstenkning.

Dette var et dypt humanistisk prosjekt som Popper ga et betydelig intellektuelt bidrag til, og som gjorde at alle, også hans kritikere, anerkjente hans storhet som tenker.

Tips til videre lesning

På norsk finnes en essaysamling av Popper med tittelen Kritisk tenkning. Utvalgte essays, utgitt på Pax forlag i 2007. Den gir en fin innføring i hans vitenskapsfilosofi.

Popper skriver godt og forståelig, så det er fullt mulig å gi seg i kast med The Open Society and Its Enemies, selv om den er på engelsk og en murstein av en bok. Den anbefales sterkt for de som interesserer seg for politisk filosofi.

Siste nytt i Bakgrunn Vis flere

De hvite jihadistene. Hvordan den høyreekstreme terrorgruppen Atomwaffen Division vokste frem i skyggen av Alt-Right

De hvite jihadistene. Hvordan den høyreekstreme terrorgruppen Atomwaffen Division vokste frem i skyggen av Alt-Right

Biopopulisme: Hvordan Europas populister bidro til meslingepidemien

Biopopulisme: Hvordan Europas populister bidro til meslingepidemien

Antall meslingtilfeller i Europa i 2018, var femten ganger så høyt som i 2016. Europas populister har sin del av skylda.

Azov-regimentet i kamp for Ukraina – og for et hvitt Europa

Azov-regimentet i kamp for Ukraina – og for et hvitt Europa

En 27 år gammel bergenser er utpekt som sentral i rekrutteringen av vestlige høyreekstremister til krigen i øst-Ukraina.

Burde Darwin-dagen vært Wallace-dagen?

Burde Darwin-dagen vært Wallace-dagen?

Rappa Darwin evolusjonsteorien fra Alfred Russel Wallace? Eller kom de frem til lignende tanker hver for seg?

Trøbbel i tårnet. Hvor forskjellige er menn og kvinners hjerner?

Trøbbel i tårnet. Hvor forskjellige er menn og kvinners hjerner?

Hva sier egentlig dagens forskning om hvor forskjellige hjernene våre er?

Eksistensialismens ensomme helt

Humanismens moderne ideer:

Eksistensialismens ensomme helt

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...