Ifølge eksistensialismen har vi ingen autoriteter å støtte oss til, verken religiøse tekster, prinsipper om nytte, en indre morallov eller teorier om menneskets natur. Selv om det er stor forskjell på de ulike variantene av det som blir sett på som eksistensialisme, kan vi si at eksistensialismen har en del til felles med humanetikken. Men jeg er ikke enig i at eksistensialisme er humanisme – som forøvrig også er tittelen på en bok av en viktig talsmann for eksistensialismen, den franske forfatteren og filosofen Jean Paul Sartre (1905–1980). Det er noen forskjeller. Men i likhet med humanetikken er eksistensialismen en livsholdning som har direkte følge for valg og handlinger.

Verdier blir til ved at vi velger dem. Frihet, valg og ansvar er tre begreper som er vesentlige for eksistensialismenog eksistensialistisk etikk. Frihet betyr fravær av en bindende moral, vi er «dømt til frihet», som Sartre sier. Å overta andres verdier eller å unnlate å velge, er å flykte fra friheten. Fornekter vi friheten, er vi uoppriktige og handler i det han kaller «ond tro». Vi må derfor ta inn over oss friheten. Frihet er knyttet til valget som vi ikke kommer unna. Folk unnlater å velge når de for eksempel «følger skjebnen» eller gjør slik som alle andre uten å reflektere. Vi må innse at når vi er dømt til frihet, er vi også dømt til å ta valg. Vi har et absolutt ansvar for valgene våre – vi kan ikke legge skylden på andre når vi mislykkes.

Vi må innse at når vi er dømt til frihet, er vi også dømt til å ta valg.

Frihet, valg og ansvar blir dermed kjernen i den eksistensialistiske etikken. Som en kontrast til denne tankegangen ser vi at religiøse og nyreligiøse tankeretninger ofte støtter seg til skjebnetro. Mens man innenfor eksistensialismen ser det som essensieltå velge, tenker man innenfor deler av New Age-miljøet at Kosmos har en plan for livet vårt, og at vi derfor strengt tatt ikke alltid trenger å velge selv. Utsagnet «det var ment å skje» uttrykker skjebnetro, at framtiden er styrt av krefter utenfor mennesket – eventuelt av en Gud – og at mennesket i begrenset grad kan styre sitt eget liv. Det er forresten ikke bare medlemmer av alternativbevegelsen som tenker på denne måten. Det er fristende for oss alle å henfalle til lignende tankebaner en gang iblant. Mennesket er «programmert» til å se sammenhenger der de ikke er – vi er så og si født overtroiske.

Tanken om at det som skjer er ment å skje er uttrykk for en determinisme. Men hvis alt er forutbestemt, for eksempel på grunn av at vi er et resultat av omgivelser og miljø, kan vi ikke tillegges ansvar for handlingene våre, noe som umuliggjør moralsk ansvar. Men Sartre benekter at man kan frita seg selv for ansvar ved å hevde at handlinger er følger av utenforliggende årsaker. Ifølge eksistensialistisk tankegang handler skjebnetro om ansvarsfraskrivelse. En deterministisk idé om at livet vårt styres av guddommelige krefter eller skjebnen, er den rake motsetningen til eksistensialismens påstand om ansvar og plikt til å velge.

Leser vi om eksistensialisme kommer vi gjerne over begrepet «kastethet» som beskriver hvordan mennesket er kastet ut i verden uten at det finnes noen retningslinjer for livet. Mennesker må hele tiden gjøre valg, noe som ikke er lett når man ikke har normer å støtte seg til. Eksistensiell angst er et annet kjent begrep som uttrykker den fortvilelsen man kan oppleve når man innser at man er alene med ansvaret for valgene sine og konsekvenser av dem. Angst er knyttet til det å være menneske og ikke ha noe å støtte seg på. Angsten kan for øvrig ha den (positive) funksjonen at den vekker oss fra det hverdagslige. Sartre snakker også om den forlattheten vi kan føle når det går opp for oss at det ikke er noen Gud som ivaretar oss. Det er dette som er frihetens væremåte; vår eksistens knyttes til fortvilelse og angst.

Dette at vi i utgangspunktet ikke har noen essens eller kjerne uttrykkes i Sartres kjente utsagn «eksistensen går forut for essensen». Til å begynne med eksisterer vi bare, og først ved valgene vi tar former vi selv hvem vi er. Ved at vi blir født inn i verden er vår eksistens gitt, mens essensen må vi skape selv. Og det er bare mennesket selv som kan definere hvem det er gjennom sine valg. Ifølge eksistensialismen kjennetegnes altså mennesket av at det helt fritt og at vi ikke har noen bestemt «menneskenatur». På dette punktet vil jeg si at humanetikken skiller seg fra eksistensialismen – jeg vil si at humanetikken nettopp baserer seg på at mennesker er utstyrt med fornuft og samvittighet. Vi har både rasjonalitet og moralske følelser – og dette er påstander om menneskets natur.

Eksistensialistisk tankegods kan likevel tilføre humanetikken mye – blant annet ved å minne oss på det vi alle vet: Livet er kort og døden er en realitet. Har vi virkelig tatt inn over oss dette? Og innser vi at de valgene vi tar er viktige og avgjørende? I så fall lever vi i samsvar med den egentlige væremåten, ifølge den tyske eksistensfilosofen Martin Heidegger (1889–1976). Han skiller mellom egentlig og uegentlig væremåte når det gjelder hvordan vi forholder oss til vår væren. Uegentlig væremåte beskriver han som en slags ureflektert, vanemessig sløvhet. Det er når vi ikke tar inn over oss at vi er ansvarlige for å utforme vårt eget liv og påvirke vår egen situasjon. Gjør man slik som de fleste andre gjør, som man pleier, da lar man seg ureflektert oppsluke av dagliglivet, noe som er et uoppriktig selvbedrag.

Denne kommentaren stod også på trykk i papirutgaven Fri tanke nr 4-2014.