Gunnar Aakvaag ved Universitetet i Tromsø har i Morgenbladet løftet debatten om religionsfagene i norsk skole. Har han rett i at fagene kan kuttes, eller er de for viktige?

Aakvaags forslag bunner i at LO og NHO savner konkrete læreplanmål om arbeidslivet i samfunnsfag, og han vil gi temaet plass gjennom å fjerne religionsfagene i grunnskolene og videregående.

Det er sjelden at de som ber om at noe må inn i skolen sørger for å balansere regnskapet gjennom å ta noe annet ut, meg selv inkludert. Så dette er noe som i seg selv bør berømmes.

Religionens særstilling i skolen

Han trekker også frem viktige problemstillinger knyttet til religion i vårt samfunn. Selv om religion er et kulturelt fenomen, så har den fått en særskilt plass i vårt lovverk, i menneskerettighetene, og i norsk skole. På mange måter ikke uventet for en skole med en historie som den norske, men som han skriver heller ikke uproblematisk:

«Ved å bruke så mykje tid på religion skapar skulen eit inntrykk av at religion er viktigare enn det faktisk er i samfunnet vårt. Det gjer også religionsfaget nærmast monopol på å forvalte djupe eksistensielle spørsmål, og reproduserer dime ideen om at religion er viktig. Såleis blir religionsfaget ein sjølvoppfyllande profeti».

Kompetanse er viktig

Jeg er delt i spørsmålet om faget er et fag for fremtiden. Jeg er uenig med Aakvaags begrunnelser for å fjerne religionsfagene av flere årsaker. Ikke fordi jeg ikke synes det viktig med kunnskap om den norske modellen og trepartssamarbeidet, det mener jeg fremdeles er et tema som kan leses inn i de nye kompetansemålene for samfunnsfagene. Samtidig tror jeg også at elevene kan lære om nødvendige sider ved religionene og religionshistorie som en del av andre fag.

Min uenighet er begrunnet i kompetansebehovet, hos læreren. Selv om det kan argumenteres for at religion er et kulturelt fenomen på linje med mange andre aspekter av samfunnene våre så er det et særskilt kunnskapsfelt, akkurat som mange andre aspekter knyttet til menneskelig kultur. Enten vi snakker om historie, filosofi, eller forskjellige kunstformer.

Slik fagstrukturen og kompetansekravene er i dag så er det nødvendig at læreren har fagkompetanse i de forskjellige fagene det skal undervises i, både i grunnskolen og på videregående. Gjennom å inkludere de religionsfaglige temaene inn i andre fag så vil kravet til religionskompetanse svekkes eller til og med fjernes helt. For om en kjenner skolen så vil det ikke bli slik at det er et krav for samfunnsfag at man har både fagkompetanse i samfunnsfag OG i religionsvitenskap.

Mindre fagkompetanse kan føre til mer kristendomssentrisme i Norsk skole, det vil gi mindre kunnskaper om «alle de andre religionene», og det vil styrke stereotypiene. Kravene til kompetanse hos læreren sørger for noen minimumsrammer som man må forholde seg til både som skole og lærer. Kompetanse er nødvendig om en ønsker at religionsfaget fremdeles skal utruste elevene med kunnskap og ferdigheter som de har stor nytte av i et samfunn som i økende grad blir mer mangfoldig og komplekst.

Kanskje problemet fremdeles er Kristelig Folkeparti?

Samtidig påpeker professor i religionsvitenskap Torkel Brekke i et intervju med Vårt land noe viktig med KRLE: KRLE-faget har dessverre fått en særlig oppgave med å knytte norskhet, elevenes identitet, og kristenhet sammen. Argumentasjonen for innføringen av KRLE viste dette.

Det sies ikke rett ut, men forventningen om at man kan gi Den norske kirke en spesialbehandling i skolen og i religionsfagene er tydelig. Det svekker samtidig fagets legitimitet ytterligere når nasjonale og lokale politikere støtter opp under forkynnelse i det eneste faget som har et konkret og juridisk forbud mot nettopp det.

Et eksempel for slik spesialbehandling finner vi i «Stjørdalssaken», les mer her og her.

Finnes det noen løsning?

Jeg tror ikke vi bør forsvare religionsfagene som fellesfag i norsk skole til det siste. Til det anerkjenner jeg for mye at 19. og 20. århundrets fagstruktur ikke nødvendigvis er den riktige for det 21. århundret. Det er heller ikke sikkert at det er slik at alle elevene skal ha det samme religionsfaget. Enten det er fordi, som jeg håper at man ikke gjør, deler faget opp konfesjonelt, eller det er fordi elevene i større grad kan velge bestanddeler i sin utdanning. Det avhenger helt av hvor norsk skole lander etter de kommende fagfornyelsene.

En ny inndeling av fagene vil heller ikke løse den grunnleggende kompetanseproblemstillingen som jeg mener at en fjerning av religionsfagene vil kunne føre til. Det ville fremdeles vært slik at lærere skal lære bort om religion eller temaer knyttet til religion uten å ha nevneverdig formell kompetanse på området. For temaet dukker også opp i andre fag.

Som Torkel Brekke sier; «Lærerne må ha en sofistikert forståelse, og kunne takle misforståelser og essensialisering av religion i en klasseromssituasjon». For å nå dette må en ruste opp lærerutdanningen på dette området. Da fjerner man samtidig mye av min argumentasjon knyttet hvorfor det er viktig med egne religionsfag i skolen.

På den andre siden er ikke lærerutdanningene i en vesentlig annerledes situasjon enn utdanningen på lavere nivåer. Det er for mye stoff som skal inn, enten det er din, min, eller naboens hjertesak vi skal ta hensyn til, og det er for mye lærerstudentene må lære som det er. Det betyr at om noe skal inn i lærerutdanningen så må vi enten utvide den med flere år, eller så må noe ut, og jeg vet ikke da om religions- og livssynskompetanse til alle lærerne er det jeg ville prioritert, i motsetning til hva KrF gjorde i 2015 når de presset mer kompetanse om dette området inn i lærerutdanningen. Det er mange temaer som i dag dekkes for lite av lærerutdanningene som nok burde vært prioritert høyere.

Et fag for fremtiden?

Grunnleggende sett så tror jeg nok at den norske modellen er veien å gå, i dette tilfellet den norske religionsfagsmodellen, men det er viktig at vi forbedrer den. Vi må bevege oss bort i fra monolittiske fremstillinger av religionene som bare styrker de mest konservative retningene av hver religion og hvert livssyn. Vi må se på fenomener på tvers av religionene og vi må i større grad sammenligne forskjellige livssyn, religioner og religiøse fenomener enn dagens læreplaner legger opp til.

Vi må også sørge for at faget er likebehandlende og at det blir likebehandlet med andre fag i skolen. Vi kan heller ikke lenger se på faget som noe som skal knytte norskhet og kristenhet sammen. Vi kan heller ikke lenger godta for tette bånd mellom trossamfunn og religionsfaget slik vi finner mange steder. Samtidig må vi se på om det er de riktige elementene som er med i faget og at det har de riktige kompetansemålene.

For om faget virkelig skal være et fag for fremtiden så kan vi ikke tviholde på dagens faginnhold, men vi bør beholde fagene.

Hør mer om emnet på forfatterens podkast Lektorlomsdalen:
1. Førsteamanuensis Marie von der Lippe ved Universitetet i Bergen om religionsfagene i grunnskolen og i videregående.

2. Høgskolelektor Inge Andersland om skissene til nye læreplaner i KRLE med et kristent utgangspunkt.

3. Tidligere KrFU-leder Ida Lindtveit Røse om kristendommens plass i skolen og KRLE.