Når kristenkonservative krefter får sitte i regjering, er det ikke lenger et spørsmål: Om du som meg aldri har gått i toget på 8. mars, er dette riktig tidspunkt å begynne.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg aldri har gått i toget på kvinnedagen før.

Jeg har alltid definert meg som feminist, men det har aldri føltes naturlig å delta allikevel. Kanskje har det vært den i overkant harde tonen noen av frontfigurene har brukt, eller skepsis til litt vel drastiske løsninger. Kanskje har det rett og slett vært en tanke om at mange av sakene bare ikke er viktige nok til at jeg har orket. Men i løpet av det siste året har det skjedd ting i norsk politikk som jeg ikke kan la være å protestere mot. Det er faktisk ingenting som engasjerer meg mer til demonstrasjon enn en solid dose kristenkonservatisme i regjering.

Sterk symbolsak

Innskrenkningene i muligheten til å ta «tvillingabort» har blitt en symbolsak uansett hvilken side man står på. Endringen i seg selv er i realiteten ikke stort å snakke om, men symboleffekten er derimot svært alvorlig.

Aldri tidligere har abortrettigheter blitt innskrenket i Norge. Det at vi nå har et regjeringsparti som aktivt motarbeider kvinners rett til å bestemme over egen kropp er nesten surrealistisk.

At Kristelig Folkeparti har hatt religiøse problemer med abort er ikke akkurat noen nyhet, partiet har alltid vært en bastion for kristenkonservativ moralisme. Det er nok det eneste partiet i Norge hvor logikken «jeg tror på en gud som sier at dette er galt, derfor bør det være forbudt for alle andre også» sees på som legitim. Når dette er logikken som bestemmer hva kvinner har og ikke har rett til å gjøre med sin egen kropp, er det grunnleggende galt.

Ikke forhandlingskort!

Abortrettigheter er ikke noe man forhandler om i et maktspill. Dette var alle partier i Norge inntil nylig enige om, bortsett KrF selvfølgelig. Det aller meste står på spill når en ny regjering setter seg ned for å forhandle, men folks grunnleggende rettigheter skal man ikke tukle med. Når de på toppen har fått så tunnelsyn at de setter makt over rett og galt, er det opp til oss å sørge for at de innser egne feil. Når vanligvis anstendige partier åpner for å la kristenkonservative krefter bestemme over enkeltmenneskers liv, må de få høre hvor galt det de gjør er. Da må vi ut av sofaen og marsjere sammen, og sørge for at Erna, Kjell Ingolf og alle andre på toppen hører budskapet:

IKKE RØR ABORTLOVEN!