KOMMENTAR: Det er notorisk vanskelig å måle folks religiøsitet og livssyn. I spørreundersøkelser varierer svarene med hvordan spørsmålene stilles – antakelig fordi dette er et tema med veldig mange nyanser. Påstanden «Jeg tror på Gud» vil typisk få langt lavere oppslutning enn påstanden «Jeg er kristen».

Derfor er det bra at den store undersøkelsen fra forskningssenteret Pew, som ble publisert i slutten av mai, stiller mange ulike spørsmål til de samme respondentene (deltakerne i undersøkelsen). Det gir ny innsikt, også til oss som følger trendene i livssynslanskapet tett.

Det resultatet fra undersøkelsen som fikk mest oppmerksomhet her i landet, var at Norge er det eneste av 15 vesteuropeiske land hvor mer enn halvparten av befolkningen mener deres egen kultur er bedre enn andres kulturer. Men det ser ikke ut til at det har blitt rapportert på norsk om de mange andre spennende resultatene fra undersøkelsen, så her tar Fri tanke ansvar – men pass på, her er det mange tall og tabeller å holde styr på!

Troen på Bibelens Gud er lav

Når Pew går nærmere inn på hvilken type gudstro befolkningen generelt har, finner de at 20 prosent i Norge svarer at de tror på Gud som beskrevet i Bibelen. Nesten dobbelt så mange (38%) i Norge svarer at de tror på en mer udefinert høyere makt eller spirituell kraft. De «klassiske» kristne har med andre ord blitt en minoritet. Likevel, hvis vi slår sammen den «klassisk kristne» gruppa pluss de som tror på en «overnaturlig kraft/makt», så har disse to tilsammen mer enn 50 prosent oppslutning her i landet.

På den andre siden; 33 prosent av nordmennene i undersøkelsen svarer at de ikke tror på noen høyere makter.

Det er ti prosentpoeng lavere enn alle de som regner seg som ikke-religiøse. Årsaken til dette er at mange av de som erklærer seg som ikke-religiøse har en religiøs tro likevel.

28 prosent av dem tror at det finnes en høyere, spirituell makt eller kraft i universet, mens to prosent av de ikke-religiøse faktisk svarer at de tror på Bibelens Gud. Her hadde det vært spennende med noen åpne intervjuer med enkeltpersoner, som kunne gitt bedre innsikt i hvordan disse troende ikke-religiøse tenker!

Begrep med imageproblem

Flertallet av de ikke-religiøse er likevel ateister, hvis vi skal følge definisjonen i Store Norske Leksikon: Ateisme er «fravær av gudstro eller en overbevisning om at gud eller guder ikke finnes». 63 prosent av de ikke-religiøse i Norge svarer at de ikke tror på høyere makter.

Her er det interessant å merke seg et annet resultat fra undersøkelsen, nemlig at det bare er 26 prosent av de ikke-religiøse i Norge som erklærer at de er ateister – som vil vedkjenne seg begrepet – mot som nevnt 63 prosent som faktisk er ateister ut fra hva de svarer. Det kan tyde på at begrepet ateisme har et imageproblem, eventuelt at det er ukjent blant folk hva det betyr.

Dette er en utfordring for den sekulære bevegelsen i Norge. Kanskje er det fremdeles sosialt vanskelig å «komme ut av skapet» som ateist? Det er jo heller ikke uvanlig at ateister tillegges holdninger som anti-religiøse, motstander av gode, kristne verdier og så videre.

Barnetroen ryker

Pew har undersøkt hvor mange som har blitt oppdratt som kristne og sammenliknet dette med hvor mange som fremdeles regner seg som kristne. I Norge svarer 79 prosent at de har blitt oppdratt som kristne, mens bare 51 prosent er kristne nå. Det gir en forskjell (eller skal jeg si et frafall?) på hele 28 prosentpoeng. Her ligger Norge helt på topp i undersøkelsen sammen med Belgia som har en like stor differanse.

Svarene blant de som har blitt oppdratt uten religion går i motsatt retning. Ikke-religion har fått et stort tilsig fra folk som er oppdratt religiøst, samtidig som veldig få har gått den andre veien. Her topper Norge lista over bevegelse i sekulær retning med Belgia på andreplass.

Årsakene som disse «frafalne» gir for å ha forlatt sine foreldres religion, er i størst grad uenighet med religionens standpunkt i sosial-etiske saker (antakelig dreier det som om abort- og homofili-diskusjonene), samt at man har mistet troen på religionens troslære. Videre svarer de at det skyldes skandaler i religiøse institusjoner, at spirituelle behov ikke ble møtt, at religionen sviktet dem i en vanskelig tid og noen fordi de har giftet seg med en partner som ikke tilhører foreldrenes religion.

Flest kulturkristne

Undersøkelsen deler kristne i to grupper, «kirkegående kristne» (praktiserende kristne) og «ikke-praktiserende kristne» (det vi i Norge gjerne kaller kulturkristne). I Norge finner undersøkelsen at 14 prosent av befolkningen er kirkegående, og at 38 prosent er kulturkristne. Den såkalte «folkekirken» ser med andre ord ut til å være bygget på en spinkel grunnmur.

For øvrig svarer som nevnt 43 prosent av nordmennene at de er uten religiøs tilhørighet. 6 prosent oppgir at de enten tilhører en annen religiøs gruppe, ikke vet, eller ikke vil svare.

Som vanlig er det et sprik mellom hva folk svarer i slike undersøkelser, og hvor de faktisk er medlem. Ved utgangen av 2017 var 70,6 prosent av innbyggerne i Norge oppført i Den norske kirkes medlemsregister. Legger vil til kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke, er vi oppe i 77 prosent. Likevel svarer bare 52 prosent i denne undersøkelsen at de er kristne.

Dette viser at en stor gruppe mennesker er med i kristne trossamfunn uten å selv regne seg som kristne, trolig godt over opp mot 30 prosent av Norges innbyggere!

Mer identitet enn overbevisning

For å kunne sammenlikne på tvers av de 15 vesteuropeiske landene som er undersøkt, har Pew definert kirkegjengere til å være de som går i kirken minst en gang i måneden, og kulturkristne som de som går i kirken sjeldnere enn det. Den definisjonen kan nok problematiseres, men Pew er i det minste åpne om sin definisjon.

Gjennomsnittet for alle landene i undersøkelsen viser at ikke-praktiserende kristne fremdeles utgjør den største gruppen, med hele 46 prosent. Forskerne regner derfor med at religion for de fleste handler mer om kulturell identitet enn om personlig overbevisning eller tro.

New age

Selv om svært mange ikke har noen religiøs tilhørighet, er det store mindretall som tror på religiøse fenomener som gjerne forbindes med østlig religion, new age eller folketro. I Norge svarer dessuten hele 34 prosent av de spurte at de tror på skjebnen.

Mange i Norge tror på spirituell yoga (28%), astrologi (19%) og reinkarnasjon (18%). Videre forteller 23 prosent i Norge at de praktiserer meditasjon og 18 prosent at de rådfører seg med horoskop eller tarotkort. Disse «ukristne» trosforestillingene og praksisene må altså kunne sies å være ganske utbredt i Norge.

For den spesielt interesserte er det flere tall å hente i den fullstendige rapporten. Her har vi ikke engang begynt å skrive om de som er spirituelle, men ikke religiøse (og de som har det motsatt!), eller om de politiske holdningene som de ulike gruppene har til andre livssynsgrupper.

Må få konsekvenser for Norge

Pews grundige undersøkelse bekrefter at mangfoldet i religion og livssyn er større enn noen gang.

Human-Etisk Forbund blir av og til beskyldt for å «skyve muslimene foran seg» når vi snakker om Norge etter statskirken. Men den store samfunnsendringen er ikke at det er 3-6 prosent muslimer i Norge (avhengig av hvordan man måler). Den store endringen er at omtrent halvparten av innbyggerne ikke lengre er religiøse.

Denne nye virkeligheten må Venstres kulturminister Trine Skei Grande ta hensyn til når hun i år former den nye livssynspolitikken som skal gjelde de neste tiårene. Også den store gruppen ikke-religiøse skal ha barna sine i fellesskolen, møte livsendringer på sykehus, og gravlegges.

For livssynspolitikk handler om langt mer enn forholdet mellom stat og kirke. Staten må forholde seg til en befolkning hvor alle har rett og frihet til sin religion eller livssyn, samtidig som staten er forpliktet til ikke å diskriminere.

Derfor må normen være at offentlige tjenester er likeverdige og upartiske, og ikke knyttet til en utvalgt religion. Sykehus må ha et bredere livssynstilbud enn bare prester, skolene må slutte å favorisere en minoritets religion, og kommunene må tilby seremonirom for gravferder også til familier som står utenfor den gamle statskirken, for å gi tre aktuelle eksempler. Dette handler ikke om kulturarv, men hvordan vi organiserer en moderne stat.

Enfold eller mangfold?

Slike endringer gir ofte bråk, fordi de kristne er så vant til sin privilegerte posisjon. Men ressursene er ikke ubegrenset i Norge etter oljealderen. Det vil nok derfor bli nødvendig for eksempel å ha noen institusjonsprester mindre for å gi rom for et bredere mer inkluderende offentlig tjenestetilbud. Jeg forstår at det kan føles vondt å miste en maktposisjon. Men kirken har heldigvis lang erfaring med å støtte minoriteter og arbeide for likeverd mellom ulike grupper.

Løsningsforslagene til kulturministeren er ventet rundt nyttår. Vil Venstre og de andre regjeringspartiene levere en livssynspolitikk for det moderne og mangfoldige Norge, eller vil de legge mest vekt på kristenarven som stadig taper oppslutning i befolkningen?

Antakelig vil kulturministeren prøve å balansere disse hensynene, for å tekkes samarbeidspartiet KrF. Når KrF får en hånd på politikkutviklingen på dette feltet, betyr det erfaringsmessig dårlige løsninger for den store delen av folket som ikke er religiøse.