Human-Etisk Forbund

Se bildet større

- Er det overhodet mulig å forestille seg at man kunne ha drømt om å gjennomføre en lignende øvelse overfor landets største politiske parti? spør Bente Sandvig etter gårsdagens utredning om styrket demokrati i Den norske kirke.

Bente Sandvig er fagsjef i HEF og medlem av Gjønnes-utvalget
Publisert: 14.5.2008

Kameler bør slukes medhårs var i sin tid Jan P. Syses velmente råd, basert på egen erfaring. Men noen prinsipper fortjener å holdes unna de verste slukhalsene i kampens hete. Ett av dem er det hardt tilkjempede skillet mellom det å være borger av kongeriket og det å være medlem av et bestemt trossamfunn som Den norske kirke. Derfor er enhver sammenblanding av offentlige, allmene valg og interne kirkelige valg uakseptabel.

Den norske kirkes eget kirke-stat utvalg, det såkalte Bakkevig I, argumenterte patent da de i 2002 drøftet tid og sted for kirkelige valg:

"Valdeltakinga er viktig, og ho blir viktigare dess meir mynde eit kyrkjeleg rådsorgan har. Det er viktig at vala blir lett tilgjengelege og godt kunngjorde, og at dei framstår tydeleg som kyrkjelege val. Av religionspolitiske og kyrkjelege grunnar er det viktig å skilje dei frå offentlege val. Utvalet meiner desse vala må ha tydeleg karakter som kyrkelege val. Dette bør markerast ved at valtinget vert opna i samband med ei gudstjeneste og vert haldne i kyrkja og/eller eit anna lokale som vert nytta til gudstenester, eller som på anna vis er knytt til kyrkjeleg verksemd i soknet."

Videre foreslås å vurdere om valgperioden bør endres til 3 år fordi det er tegn som tyder på at 4 år er lenge å binde seg til et tillitsverv. Og:

"Utvalet meiner det er ein føremon at dei kyrkjelege vala stort sett vil falle på andre tider enn offentlege val."

Det var Bakkevig anno 2002. I 2008 har han fått det ikke helt smertefrie oppdraget med å sukre pillen Ap og Sp så nødig vil svelge: På et eller annen tidspunkt kan det ikke lenger forsvares menneskerettslig eller på annen måte at trossamfunnet Den norske kirke styres av politiske organ kirken ikke har innflytelse over.

Og da er tonen med påholden penn en ganske annen:

"Arbeidsgruppen foreslår at de direkte kirkelige valgene i 2009 legges til en felles valgdag over hele landet, samme dag som stortingsvalget. Dette vil bidra til å gjøre valgene tilgjengelig for flest mulig av kirkens stemmeberettigede medlemmer...
...Arbeidsgruppen foreslår at valgene på den felles valgdagen av praktiske grunner finner sted i lokaler i umiddelbar nærhet til stedet for de politiske valg...
...Arbeidsgruppen foreslår at det kirkelige valglokalet holder samme åpningstid som det offentlige valglokalet."

Litt svir det visst i integriteten:

"Arbeidsgruppen er klar over at det kan reises prinsipielle innvendinger mot å legge de direkte kirkelige valgene samtidig med og i umiddelbar nærhet av stedet for offentlige valg, både ved at det utydeliggjør forskjellen mellom valgene og at det kan oppleves som en problematisk særbehandling i forhold til andre tros- og livssynssamfunn."

Det vises til Sverige hvor man har en felles kirkelig valgdag, men NB! hvor valget nettopp er lagt til en dag og et år det ikke er offentlige valg.

At arbeidsgruppen prøver å bøte på skaden ved å svelge unna prinsippene med å si at felles valgdag også i prinsippet kan være en ordning andre kan benytte seg av, gjør det ikke bedre.

På godt norsk er og blir dette både direkte og indirekte diskriminering: Det å late som om en ordning som tilgodeser en bestemt gruppe, tilsynelatende også er gyldig for andre, men som ikke vil kunne benytte seg av den i praksis, er det som kjennetegner indirekte diskriminering.

Medisinen som foreskrives heter "tilfredsstillende demokratiutvikling". Diagnosen har flere navn: Sp og Ap kaller tilstanden manglende kirkelig demokrati - (fordi så få finner det bryet verd å gå å stemme ved menighetsrådsvalg i og med at det uansett er politikerne som styrer kirken.)

Langvarig manglende og alvorlig svekket utvikling av menneskerettslig grunnlag for politisk virksomhet, er en annen beskrivelse av tilstanden: Samtlige partier på Stortinget har uten å mukke og uten å skjele til en eneste liten menneskerettslig forpliktelse stilt håndfaste og bastante krav om hvordan det de omtaler som manglende demokrati i Den norske kirke må utvides og styrkes.

Det forutsettes gjennomføring av forsøk - statlig finansiert formodentlig - som så i neste omgang skal evalueres politisk før Ap og Sp finner det for godt om de i det hele tatt skal oppfylle sin del av avtalen om å la kirken få utnevne egne biskoper. Og alt sammen som botsøvelser av verste skuffe før kirken kan håpe på å få oppfylt sine konvensjonsgitte rettigheter i kraft av å være trossamfunn: Retten til å selv å bestemme i indre forhold og retten til selv å utnevne egne ledere.

Bare som en tankeøvelse: Er det overhodet mulig å forestille seg at man kunne ha drømt om å gjennomføre en lignende øvelse overfor landets største politiske parti? Selvfølgelig ikke. Det skulle ha tatt seg ut...

Behandlingen er helt unik i verdensmålestokk, og høyst tvilsom. En akutt, alvorlig bivirkning er forvitring av prinsipiell tenkning, integritet og menneskerettslig gangsyn. I beste fall er dette en forbigående virkning for både stat, annerledes tenkende og kirke, men i verste fall er skaden uopprettelig.