Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Kristelig Folkeparti avholder landsmøte i Stavanger denne helga, og Kjell Ingolf Ropstad blir valgt til partiets nye leder.

– Nei, Ropstad, ingen ønsker et livssynsnøytralt samfunn

– Så den kampen trenger ikke tros- og livssynsminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) ta, mener Jens Brun-Pedersen, pressesjef i Human-Etisk Forbund.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 26.04.2019 kl 14:19

«Jeg vil kjempe for et livssynsåpent, og ikke et livssynsnøytralt samfunn», skriver Kjell Ingolf Ropstad (KrF) i NRK Ytring 18. april. Den kampen trenger ikke tros- og livssynsministeren ta. Det er nemlig ingen som ønsker et livssynsnøytralt samfunn.

Det ovenfor er sedvanlig KrF-retorikk. I årevis har politikere derfra påstått at noen ønsker seg et livssynsnøytralt samfunn. Det er blitt imøtegått gang på gang, men til ingen nytte.

For å ta det nok en gang; ingen jeg vet om ønsker et livssynsnøytralt samfunn. Derimot er det mange som ønsker seg en livssynsnøytral stat. Av den enkle grunn at staten er for alle – uavhengig av innbyggernes tros- eller livssynstilhørighet.

En stat bør verken favorisere eller identifisere seg med islam, livssynshumanisme eller kristendom.

Livssynsåpent samfunn


En av de viktigste oppgavene en slik livssynsnøytral stat derimot har, er å ivareta borgernes religions- og livssynsfrihet. Denne friheten er nemlig svært viktig i et livssynsåpent samfunn. Og et livssynsåpent samfunn ønsker både Human-Etisk Forbund og Ropstad. Det innebærer frihet til religionsutøvelse og forkynnelse i kirker, menigheter, synagoger, templer og moskeer – og på gater og torg. Det innebærer selvfølgelig også frihet til ikke å ha en religion.

Siden noe ikke kan sies ofte nok i dialog med KrF’ere, så minner jeg også om at heller ingen ønsker en verdinøytral stat. En stat kan ha verdier uten å måtte utstyre seg med en egen religion eller folkekirke. FN og Røde Kors er livssynsnøytrale, men ingen ville påstå at disse institusjonene er verdinøytrale. Det fine er at vi på tross av livssynsforskjeller, kan enes om grunnleggende verdier som medmenneskelighet og solidaritet – eller for å si det kort som i Grunnloven: rettstat, demokrati og menneskerettigheter.

Hva som er eksklusive kristne verdier, er vanskelig å få øye på. Altså verdier som kjennetegner kun den kristne religionen. Der kunne kanskje Ropstad lyttet til sjefen sin som nylig reflekterte sammen med preses Byfuglien i Trefoldighetskirken. Jeg var tilstede og hørte statsminister Erna Solberg si (som referert på Vårt Lands nettside): «Å tro på et skaperverk og at Jesus døde på korset – det er ikke nødvendigvis avgjørende for om du har verdier.» Om forholdet mellom tro og verdier mente hun at de ikke nødvendigvis henger sammen.

Ropstad slår inn åpne dører når han skriver «Jeg ønsker ikke et samfunn der barna er kunnskapsløse om kristendom og religion, et samfunn som er fritt for religion og tro i det offentlige».

Vet han om noen som er uenige i dette?

Nei til religiøse privilegier

Det må ikke legges hindringer i veien for religionsutøvelse så lenge aktørene holder seg innenfor lovens grenser. Det er stor enighet om at det skal undervises om livssynsmangfoldet i norsk skole. Også om den kristne kulturarvens betydning for språk, arkitektur, musikk og litteratur.

Ropstad forteller at nærmere 85 prosent av befolkningen tilhører et tros- eller livssynssamfunn. Det stemmer sikkert, men spør du hva befolkningen tror på, bør en statsråd for framtida ha med i tankene at det nå er flere ikke-troende enn troende i vårt land. Derfor er det viktig at ingen av oss bruker kjøttvekta som argument framover, særlig nå som religiøse er i ferd med å bli en minoritet i vårt livssynsåpne samfunn.

Menneskerettighetenes vektlegging av individets frihet og rettigheter blir stadig viktigere. Derfor bør ikke privilegier og særrettigheter gjemmes bak verken arv eller en «de-og-dem-tenkning», – materialisert som årlig religionsutøvelse i skoletida bare for barn av kristne foreldre – eller synliggjort gjennom at halvparten av all undervisning i religionsfaget skal dreie seg om kristendommen.

Kirkens endrede holdning


At kristendommen har medført mye godt – som ondt, er de fleste enige om. Men når Ropstad nokså ukritisk summerer opp alt det positive hans religion har stått for, er det fristende å avslutte med sitater fra en som visste mer om den kristne kulturarven enn både Ropstad og undertegnede. Prest og professor i kirkehistorie, Berge Furre skrev i en artikkel i Nytt norsk kirkeblad fra 2002 følgende:

«Ein gong var kyrkja arbeidarrørsla si motkraft». Videre: «Vi har ikkje funne på kampen for sosial rettferd. Vi har teke imot – og integrert», skrev Berge Furre.

Han peker på kvinnebevegelsen, sosialliberale bevegelser, økologibevegelsen i tillegg til arbeiderbevegelsen, som faktorer som bidro til å endre kirkens holdninger.

Tenk om vi ikke hadde gitt etter for tidsånden, sier Furre på slutten av artikkelen og oppsummerer:

Vi ville hatt:

«Ei kyrkje som avviste demokratiet og stod fast på den absolutte kongemakt,

ei kyrkje som avviste tanken om sosial rettferd som reine heidenskapen,

ei kyrkje som forsvarte dødsstraff,

ei kyrkje som kravde at kvinnene skulle teia i forsamlinga og elles koka kaffe,

ei kyrkje som aviste tanken om menneskerettar som «oppsetsighed» mot autoritetar.