Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Kledd i «A Handmaid's Tale»-drakter protesterte kvinneaktivister mot regjeringen da statsminister Erna Solberg presenterte sin utvidede regjering etter ekstraordinært statsråd på Slottet 22. januar. Foto: NTB-Scanpix

Nei, vi har ikke et meningstyranni i abortdebatten

– Jeg oppfatter ikke KrFs utspill som en invitasjon til å diskutere abortloven på en saklig og åpen måte, skriver Bente Sandvig. Hun ettergår debatten om abortdebatten i etterkant av regjeringsforhandlinger og ny regjering.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 02.02.2019 kl 09:30

I etterkant av regjeringsforhandlingene og den nye politiske plattformen, skyllet debatten om abortdebatten over landet. Aktører rundt regjeringspartiene rykket ut mot det de opplevde som en utilbørlig tøff tone overfor Kjell Ingolf Ropstad, og som sterke overdrivelser fra abortdemonstrantenes side.

Siste ut er Janne Haaland Matlary i Aftenposten 29. januar. Hun hevder med brask og bram at stormen rundt Ropstad og KrF handler om et meningstyranni i abortdebatten.

Det er jeg uenig med henne i. Reaksjonene og demonstrasjonene handler mest av alt om sinne over det politiske spillet vi har vært vitne til.

Det handler om at de fleste i Norge tar retten til selvbestemt abort som gitt, som en grunnleggende norsk verdi. Diskusjonen den senere tid har snarere handlet om å utvide retten heller enn å innskrenke den. Over 90 prosent får innvilget abort i nemnd når de søker etter 12. uke. Kanskje tiden er kommet til å utvide grensen for selvbestemmelse og dermed redusere behovet for nemndbehandling til et absolutt minimum?

Men så kom spillet om KrFs sjel og utvidelse av regjeringen.

KrF-utspill dårlig for saklig debatt

Det er lov å mene og tenke hva man vil. Det er lov å diskutere abortloven. Særlig i lys av utviklingen innen bioteknologi og fosterdiagnostikk er det viktig å holde samtalen i gang. Jeg mener nok også det burde ha vært en grundigere debatt rundt det å tolke adgangen til fosterreduksjon inn under rammen av selvbestemt abort i 2016.

Spørsmålet er om en diskusjon om hele eller deler av abortloven kan bli saklig og fornuftig når den nå er tvunget fram på bakgrunn av uttalelser som «En historisk sjanse til å endre abortloven». Det er neppe mulig med en saklig debatt under trusler om at et lite mindretall skal kunne endre noe et stort flertall mener er en rimelig avveining av ulike hensyn.

Jeg oppfatter ikke KrFs utspill som en invitasjon til å diskutere abortloven på en saklig og åpen måte, og heller ikke motstanden som et forsøk på å stoppe selve debatten. Motstanden handler om å kjempe for å opprettholde en lov det er bred oppslutning om.

Men saklig debatt er fullt mulig

Vi lever i et demokrati, hvor vi nettopp etter diskusjon, kommer fram til omforente løsninger, eller til at flertallet bestemmer. Abortloven er blitt til på denne måten, og det er det udemokratiske i at et lite mindretall kan tilsidesette dette, som får folk til å ta til gatene og demonstrere.

Bare så det er sagt: Det er mulig med en saklig abortdebatt. Human-Etisk Forbund arrangerte en debatt mellom Kristin Halvorsen og Valgerd Svarstad Haugland i sammenheng med teaterforestillingen «Av måneskinn gror det ingenting» for et par år siden. Stortinget hadde en god debatt da loven ble evaluert etter 15 år. Et bredt anlagt kunnskapsgrunnlag og en evaluering var utgangspunktet for den politiske behandlingen. Alle syn kom til uttrykk, før flertallet konkluderte med at loven var god og tjente oss vel:

«Det framholdes at kvinner har hatt rett til selvbestemt svangerskapsavbrudd innen utgangen av 12. svangerskapsuke siden 1979. Utviklingen i antall svangerskapsavbrudd siden den gang og de erfaringer som er gjort, gir etter Regjeringens syn grunnlag for at det fortsatt skal være slik. Det understrekes at utviklingen innen fosterdiagnostikk ikke må svekke forutsetningen som ligger til grunn for kvinnens selvbestemmelse.»

Historisk lave aborttall

Fakta er at antallet aborter aldri har vært lavere siden loven ble innført, til tross for at det lever langt flere fertile kvinner i landet nå enn i 1979. Antallet såkalte selektive senaborter har vært på samme nivå de siste ti år, og utgjør en svært liten del av det totale aborttallet.

Noen mener demonstrasjonene og debattene i kjølvannet har vært usaklige og misvisende. Haaland Matlary er opptatt av at idealet i et demokrati er «høflige og respektfulle debatter hvor det beste argumentet vinner.» Det er et godt ideal, men her opplevde man det motsatte: Uaktet hva flertallet mener om avveiningen av ulike hensyn, opplevde man her å bli brukt i en politisk hestehandel. Her teller nettopp ikke argumenter og demokratiske spilleregler. Det er det denne saken handler om for mange av oss.

Saklige debatter forutsetter en viss enighet om virkelighetsbeskrivelsen, og da er både sterke påstander om at vi er på full fart inn i – eller allerede har – et sorteringssamfunn på grunn av abortlovens § 2c på den ene siden, og påstander om at vi er på vei tilbake til strikkepinnenes tid, med på å forkludre.

Nei, debatten ble ikke avskåret

Assosiasjonene til «A Handmaids`tale» provoserer enkelte, og det er selvfølgelig riktig at de ørsmå endringene KrF til syvende og sist fikk gjennomslag for, ikke fører oss til Gilead.

Samtidig er det vanskelig ikke å se angrepene på kvinners rett til selvbestemmelse her hjemme i sammenheng med presset mot reproduktive rettigheter andre steder i verden, og det må være tillatt å bruke sterke virkemidler i kritikk av maktutøvelse. Så er det et annet spørsmål om det får motstandere til å bli mer lydhøre for argumentene, eller om det bare styrker egen kampmoral.

Det har ikke vært helt fritt for omtrentligheter og påstander uten belegg fra den andre siden heller. Betegnelsen av paragraf 2 c som ensidig knyttet den til en kromosomvariant, «Downs-paragrafen», har heldigvis blitt beklaget, og tilsvarende er påstander om at gane- og leppespalte skulle være selvstendige abortkriterier blitt tilbakevist. Heller ikke påstanden om at adgangen til fosterreduksjon fører til «abort-turisme» fra utlandet, viste seg å stemme.

Jeg er enig med Haaland Matlary i at personangrep og usaklige karakteristikker ikke hører hjemme i en saklig demokratisk diskusjon. Men jeg finner hennes påstand om at en debatt om abort på grunn av sykdom eller antall fostre forsøkes kneblet, noe søkt. Jeg mener altså ikke at debatten ble avskåret på grunn av meningstyranni, men at noen reell debatt ikke ble mulig på grunn av konteksten.

Menneskeverdet er ukrenkelig

Selv trenger jeg mer kunnskap og innsikt før jeg tar stilling til dette som kalles tvillingabort eller fosterreduksjon. Her er mye moralsk indignasjon og mange ulike påstander ute og går. Det er først helt nylig vi har fått vite at 66 prosent av de til sammen 14 kvinnene (= 9,2 prosent) som har fått fosterreduksjon, har vært gjennom fertilitetsbehandling enten i utlandet eller i Norge. Da har vi i hvert fall et faktisk grunnlag for å diskutere, ikke bare synse fritt.

Inntil videre er det nok ikke denne parolen jeg ville ha valgt å gå under på 8. mars, men heller demonstrere for kvinners reproduktive rettigheter internasjonalt.

Abort handler selvfølgelig ikke bare om kvinnens kropp, men kan vanskelig ta utgangspunkt i noe annet enn hennes vurdering av egen og eventuell families livssituasjon. Politikere bidrar best ved å legge til rette for å kunne leve med barn og særlig barn med spesielle behov. Belæring fra Haaland Matlary basert på egen erfaring med å ha fått fire barn på fem år, er derimot av begrenset verdi. Jeg er glad for at de fleste kristne som kjempet mot retten til selvbestemmelse på 70-tallet, nå ser at det er vanskelig å finne en bedre måte å håndtere dette på. (Se for eksempel Harald Hegstad i Vårt Land 31.01.) Det handler om reproduktive rettigheter og avveiningen i forhold til den gradvise beskyttelsen vi gir fosteret.

Som humanist mener jeg menneskeverdet er ukrenkelig, men jeg godtar ikke premisset om at fordi jeg støtter retten til å kunne velge abort om man bærer et foster med en alvorlig sykdom eller tilstand, så innebærer det en gradering av menneskeverdet eller diskriminerer mennesker som lever med slike tilstander. Ethvert menneske er født med samme rettigheter og likeverd uansett.

Vanskelige valg må tas av dem det angår

Harald Hegstad skriver at det som gjør abortspørsmålet så vanskelig, er at det til syvende og sist handler om hvordan man skal forstå fosterets status. «Er det bare en organisme på vei til å bli et fullverdig menneske, eller har det samme rett til liv som fødte mennesker? Svaret på et slikt spørsmål kan ikke avgjøres av medisin eller biologi, men bunder dypest sett i livssynsmessige og religiøse vurderinger.»

For meg er et foster et potensielt menneske, en mulighet for liv, som vi gradvis tilskriver mer beskyttelse etter som det utvikler seg, og menneskeverd fra det tidspunkt det fødes eller kan overleve utenfor mors liv.

Jeg anerkjenner at abort for mange er et vanskelig valg, men jeg ser uansett ikke at andre enn de som må leve med konsekvensene av valgene, er de som må fatte dem. Det handler ikke minst om familier som vet at de er bærere av alvorlig sykdom eller som allerede lever med et sterkt funksjonshemmet barn.

Det fundamentale skillet

Som eksempel på saklig, god debatt, viser jeg til debatten da Stortinget evaluerte abortloven. Høyres Annelise Høegh vektla tilliten til enkeltmenneskets vurderingsevne også i vanskelige spørsmål som svangerskapsavbrudd og medisinsk teknologi som kan avdekke skade på fosteret. Fosteret har i dag et gradert vern. Avveiningen av hensynet til den fødte og det ufødte liv er vanskelig uansett når i svangerskapet avgjørelse om abort tas.

«Det er blitt hevdet at dagens lov gir de som bærer et funksjonshemmet barn, et så vanskelig valg at de bør spares for det. Dette signaliserer at man tror at gravide kvinner tar mindre gjennomtenkte valg enn lovgivere, leger eller abortnemnder. Dette medlem kan ikke se det slik. Valgfrihet kan være vanskelig, men det blir ikke mindre viktig å kjempe for det av den grunn. Dette medlems utgangspunkt er at enkeltmennesker er i stand til å gjennomtenke dilemmaene livet stiller en overfor, og at vanskelige beslutninger ikke blir mer etiske av at det offentlige tar dem.»

«Dette medlem vil peke på at det går et fundamentalt skille mellom fosterets graderte vern og menneskets ukrenkelighet. Man kan ikke overføre lovgivningen om fosterets graderte vern til gradert menneskeverd og et sorteringssamfunn. Dette medlem viser til at en av våre fremste tenkere, professor Knut Erik Tranøy, skriver i sin bok Medisinsk etikk i vår tid, (s 143) at:

Frykten for at selektiv abort skal komme til å medføre en nedprioritering av de mest vergeløse, de psykisk utviklingshemmede, er et konsekvensetisk argument som ville veie tungt om det hadde god støtte i fakta. Men det synes ikke å være slik. Jeg vet ikke om noe empirisk belegg eller faktum som støtter en slik tro. Det kunne for så vidt være omvendt: At den blotte mulighet av en nedprioritering fikk oss til å være ekstra varsomme

#Kristelig FolkepartiVis flere

Nei, vi har ikke et meningstyranni i abortdebatten

Nei, vi har ikke et meningstyranni i abortdebatten

KrFs ulike utspill har ikke vært en invitasjon til saklig debatt om abortloven, mener Bente Sandvig.

Kvinners selvbestemmelse bør ikke ofres for å tekkes KrF

Kvinners selvbestemmelse bør ikke ofres for å tekkes KrF

I dag demonstrerer Human-Etisk Forbund med flere utenfor Stortinget for å forsvare abortloven. Bente Sandvig forklarer hvorfor.