Kontakt
Til tross for at kirken gir sin tilslutning til prinsippet om likebehandling, er den uenig med Stålsett-utvalget i at Den norske kirke må behandles likt som andre tros- og livssynssamfunn. Biskop Atle Sommerfeldt har målbåret dette synspunktet i mange debatter. (Foto av Sommerfeldt: Johnny Leo Johansen)
Den som tar seg bryet med å lese høringsuttalelsene til NOU-rapporten «Det livssynsåpne samfunn», vil bli slått av hvor lemfeldig forhold Den norske kirke har til prinsipper den ellers smykker seg med, skriver HEF-rådgiver Kaja Melsom.
Kaja Melsom
Publisert: 19.09.2013 kl 14:21
Sist oppdatert: 19.09.2013 kl 14:22
Den som tar seg bryet med å lese høringsuttalelsene til NOU-rapporten Det livssynsåpne samfunn, vil bli slått av hvor lemfeldig forhold Den norske kirke har til prinsipper den ellers smykker seg med. Her sjonglerer kirken fritt med likebehandlingsprinsippet og utviser store akrobatiske evner i omgangen med prinsippet om ikke-diskriminering. Gjengangeren er at kirken sier ja til likebehandling forutsatt at den selv får særbehandling.
Til tross for at kirken gir sin tilslutning til prinsippet om likebehandling, er den uenig med Stålsett-utvalget i at Den norske kirke må behandles likt som andre tros- og livssynssamfunn. Dette forklares med at kirken er så mye mer enn en religiøs organisasjon og derfor ikke kan behandles som et hvilke som helst trossamfunn. Ved å peke på den «integrerte» rollen kirken tradisjonelt har hatt i samfunnet, krever den å få fortsette med å representere fellesskapet ved store nasjonale hendelser og å forvalte oppgaver på vegne av det offentlige, som gravferdsforvaltningen.
Men å peke på hvordan ting alltid har vært, er ikke noe argument for hvorfor det bør fortsette å være slik. Spesielt ikke i denne høringsuttalelsen. Behovet for å utrede statens livssynspolitikk skyldes at samfunnet stadig blir mer mangfoldig på tros- og livssynsfeltet, og at samrøret mellom stat og kirke derfor blir mer og mer problematisk i et menneskerettslig perspektiv. Med dette som utgangspunkt, kreves det selvstendige argumenter for hvorfor vi skal fortsette med en statlig favorisering av Den norske kirke.
Vestre Slidre kirkelige fellesråd begrunner kravet om særbehandling med at kirken «ikkje er noko ein fyrst og fremst høyrer til fordi ein har vald eit livssyn, men fordi ein er fødd inn i ein samanheng der kyrkja ved bygg og funksjon spelar ei viktig samfunnsmessig rolle». Men her synliggjør fellesrådet problemet med kirkens «integrerte funksjon», snarere enn å legitimere den. Kirken tar det for gitt at ikke-medlemmer synes det er greit å bli behandlet som medlemmer, selv når de ikke har gjort noe aktivt for å oppsøke kirken. Av hensyn til den enkeltes trosfrihet, er dette problematisk.
Til tross for at flere og flere melder seg ut av kirken, virker det ikke som om kirken har tatt inn over seg at dens eget ønske om å omfavne hele befolkningen, ikke nødvendigvis innebærer at hele befolkningen ønsker å bli omfavnet om av kirken. Dette må være forklaringen på at sjømannskirkene på ramme alvor mener at bevilgningene de får av staten ikke skal kompenseres overfor de andre tros- og livssynsorganisasjonene, siden sjømannskirkene er «tilhører alle, uavhengig av tros- og livssynsforankring».
Det finnes selvfølgelig mange flotte prester i kirken, som ikke-troende og annerledes troende kan ha stort utbytte av å snakke med. Men det finnes også mennesker i dette landet som har et mer inderlig forhold til sin tro eller livssynsmessig overbevisning enn den jevne statskirkemedlem. For disse betyr det virkelig noe hvem som representerer dem på høytidelige dager, eller som tar dem imot til samtale når livet er vanskelig. Det finnes også dem som synes det er ugreit at barna blir dratt med på en forkynnende gudstjeneste i skoletiden, selv om mange finner det uproblematisk.
Barneombudet rapporterer i sin høring om en økning i «meldingar frå urolege foreldre som fortel om at Den norske kyrkja har ein altfor stor plass i skulekvardagen til barna. Meldingane dreiar seg om skulegudstenester, men også om andre ting som bordbønn, gjesting frå prestar i skuletida som driv med forkynning, og bruk av skuletida til konfirmasjonsundervising». Det er forstemmende at dette ikke ser ut til å gå det minste inn på kirken. I stedet for å gå i seg selv, har kirken rettet massiv kritikk mot Barneombudet, som i sin høringsuttalelse anbefaler en slutt på praksisen med skolegudstjenester fordi den «strir mot formålet med opplæringslova om at opplæringa skal ’gi innsikt i kulturell mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding’».
Det er i grunnen vanskelig å forstå at det største trossamfunnet i Norge uviser så liten respekt for mennesker som virkelig synes at tro og livssyn er viktige saker, og som synes det betyr noe med en gudstjeneste fra eller til. Det er også forunderlig at et trossamfunn som gjerne tar på seg æren for å ha frembrakt menneskerettighetene, ikke er mer opptatt av at tros- og livssynstilhørigheten til minoritetene respekteres.
Det at kirken stadig fremstiller seg selv som representant for felleskulturen, bidrar til at få reagerer når den krever særbehandling på bekostning av andre tros- og livssynssamfunn.
Det at kirken stadig fremstiller seg selv som representant for felleskulturen, bidrar til at få reagerer når den krever særbehandling på bekostning av andre tros- og livssynssamfunn. Men kirken slutter ikke på magisk vis å være ett av mange trossamfunn selv om den har et sterkt ønske om representere oss alle. Like lite forsvinner problemene med å bruke religion som samfunnslim.
Fordi religioner gjerne er gjensidig ekskluderende, fungerer trossamfunn spesielt dårlig som forvaltere av felleskulturen. Med en gang man definerer hvem som hører hjemme ved å vise til religiøs tilhørighet, er det automatisk noen som ikke hører hjemme. I et livssynsmangfoldig samfunn som det norske, vil dette dreie seg om stadig flere nordmenn. Å styrke de religiøse skillelinjene i befolkningen er neppe en oppskrift på fredelig sameksistens og godt nasjonalt samhold.
Kirkens lemfeldige forhold til prinsippet om likebehandling gir alene grunn til å tvile på at den er så godt skikket til å forvalte norske verdier som den skal ha det til selv.
Kirkens lemfeldige forhold til prinsippet om likebehandling gir alene grunn til å tvile på at den er så godt skikket til å forvalte norske verdier som den skal ha det til selv. Ironisk nok, ser det heller ut til at kirken leverer nok et argument for at en stat uten tros- eller livssynmessig preferanse er best egnet til å forvalte fellesverdiene.
Klikk på et nøkkelord for å vise andre relevante artikler.
Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.
Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.
Selv mener veganerne at svaret er ja, men hva vil staten mene?
HEF-filosof Kaja Melsom maner til ettertanke om bioteknologi.
I sin respons på NOU'en «Det livssynsåpne samfunn» viser Den norske kirke et lemfeldig forhold til prinsipper den ellers smykker seg med, mener HEF-rådgiver Kaja Melsom. (19.9.2013)
Kristendommen har monopol i dag og vil ikke gi fra seg eneretten. Den norske kirke, katolikkene og frikirkene tok dissens i STL mot alle de andre når det gjelder gravferdsforvaltning. (5.9.2013)
Høringsuttalelsene til Stålsett-utvalget strømmer på. Barneombudet går mot skolegudstjenester. Også kristne institusjoner støtter HEF på viktige områder. Men noen ting stusses det over i Humanismens hus. (2.9.2013)
