Man føler seg nesten litt slem når man skal gå i gang med å skrive om kirketall igjen. Hvorfor bryr Human-Etisk Forbund seg så mye om hvordan det går med Den norske kirke egentlig? Kan vi ikke heller konsentrere oss om våre egne ting?

Jeg kan forstå innvendingen, så la oss slå det fast først som sist: Human-Etisk Forbund har ingen ønsker om at det skal gå dårlig med kirken. Vi har alltid vært sterke tilhengere av religionsfrihet for Den norske kirke, og at de skal ha den samme religionsfriheten som alle de andre tros- og livssynsamfunnene.

Likevel kan det være grunn til å minne om hvilken vei pilene peker for kirken. Årsaken er at våre politikere fortsatt insisterer, i Grunnloven, på at Den norske kirke «forblir Norges folkekirke», og at kirken derfor har rett på særbehandling på en rekke områder. Kirkens størrelse trekkes nettopp inn som argument for dette.

Så da blir det dessverre relevant, også for oss utenforstående, å bry oss litt om hvor stor oppslutning Den norske kirke faktisk har i folket.

Alvorlig for kirken

I mars kom det nye kirketall for 2019.

Det er to ting man kan konsentrere seg om når man skal framstille statistikk, og avhengig av hva man velger oppnår man gjerne ulike ting. Man kan velge å se på øyeblikksbildet eller på den dynamiske utviklingen over tid.

Det er gjerne den første tilnærmingen kirken selv velger når de skal kommentere de nye kirketallene som årlig offentliggjøres fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Da er ofte beskjeden at det store flertallet i befolkningen fortsatt er medlem, og at det fortsatt er høye andeler som velger dåp og konfirmasjon. Den underliggende beskjeden er tydelig: Den norske kirke er stor. Den er fortsatt en folkekirke.

Vel så interessant er det å se hvordan tallene utvikler seg over tid. Også her kan man selvsagt justere det etterlatte inntrykket i positiv eller negativ retning ved å finplukke enkelttall. Den 16. mars kunne vi for eksempel lese at direktør i Kirkerådet, Ingrid Vad Nilsen, gledet seg over at nedgangen i dåpstall fra 2018 til 2019 hadde flatet ut. Det var riktignok tusen færre barn som ble døpt i 2019 enn året i forveien, men nedgangen pr. år var ikke så stor som den hadde vært.

At nedgangen i dåpstall er lavere det siste året, er selvsagt fint. Men det som er synd, om ikke direkte misvisende, er hvis dette er det eneste som fester seg blant våre politikere – at inntrykket blir at «nå har den negative trenden snudd».

For det har den definitivt ikke.

De foreløpige 2019-tallene for Den norske kirke, som ble lagt fram av SSB den 16. mars, er urovekkende for enhver som måtte mene at Den norske kirke skal «forbli Norges Folkekirke» (slik det står i Grunnloven), og at begrepet «folket» i det minste må ha en viss sammenheng med hva et flertall av innbyggerne i Norge står for og mener.

Jevn nedgang i medlemstall

Så la oss ta en titt på hvordan kirketallene har utviklet seg. Er nedgangen for kirken flatere mellom 2018 og 2019 enn mellom foregående år?

Det er ikke tilfelle når det gjelder medlemstall. Mellom 2015 og 2019 ble medlemstallet i Den norske kirke svekket med 109 521 medlemmer. Det siste året, fra 2018 til 2019, gikk medlemstallet ned med 37 332, godt over snittet for de fem siste årene.

Se søylediagram over utviklingen her:

Det er fortsatt et stort flertall av den norske befolkningen som er medlem i Den norske kirke, men også her peker pilene klart og entydig nedover. Siden 2015 har andelen svekket seg med ca. fire prosentpoeng på like mange år, fra 72,7 prosent i 2015 til 68,6 prosent i 2019.

Hvis vi går lenger bak i tid, finner vi at i de ti årene mellom 2005 og 2015 svekket medlemsandelen seg med ti prosentpoeng. I 2005 lå andelen på 84,9 prosent. Derfra, og fram til i dag, har medlemsandelen svekket seg med litt mer enn ett prosentpoeng pr. år.

Utviklingen vil for øvrig gjøre et raskt hopp nedover når den nye tros- og livssynsloven trer i kraft. «Kirkemedlemstallet» vi viser til over, har nemlig i alle år inkludert rundt 130.000 ikke-døpte «tilhørige» barn, som automatisk ble ført opp etter fødselen fordi minst en av de foresatte var kirkemedlem.

Når den nye loven trer i kraft ved nyttår skal ikke disse 130.000 udøpte telles med lenger, noe som fører til at kirkeandelen i befolkningen umiddelbart går ned til ca. 66,1 prosent (delt på folketallet i 2019).

Dramatisk for dåp

Selv om nedgangen flatet ut i 2019, er dåpstallene likevel den mørkeste skyen på kirkens himmel. I 2015 ble det døpt 34 116 barn i Den norske kirke. Fire år senere, i 2019, var tallet 27 551. Dette er en nedgang på 19 prosent i løpet av bare fire år. I 2019 hadde Den norske kirke med andre ord mistet nesten hvert femte dåpsbarn sammenlignet med hva de hadde fire år tidligere, i 2015.

På landsbasis, i 2019, er dåpsandelen blant barn som fødes i Norge nede på 50,6 prosent – altså bare så vidt over halvparten. Andelen har svekket seg fra 57,8 prosent i 2015. Ettersom dåp er den viktigste kilden til nye medlemmer for kirken, vil dette få dramatiske konsekvenser for kirkemedlemstallet i årene framover. Når det ikke lenger fylles på med like mange nye medlemmer som det dør gamle, vil medlemstallet synke.

I tillegg kommer utmeldingstallet som i 2019 gjorde et nytt hopp opp til rundt 19 000 aktivt utmeldte etter å ha endt på rundt 12 000 året i forveien. I snitt siden 2015 spiser utmeldingstallet opp rundt 60 prosent av summen av døpte og aktivt innmeldte. Og på toppen kommer de rundt 35 000 kirkemedlemmene som dør årlig, noe som gjør at medlemsutviklingen samlet sett går i minus.

På grunn av utviklingen når det gjelder dåp, fikk Den norske kirke i 2019 ca. 6500 færre nye medlemmer enn de ville ha fått hvis 2015-tallene hadde holdt seg. Hvis kirkens håp går i oppfyllelse og nedgangen i dåpsandel flater ut på rundt 50 prosent, og alle andre faktorer holdes uendret, vil kirkens andel av befolkningen også flate ut på rundt 50 prosent i løpet av noen tiår. Er det nok til fortsatt å kalle det en «folkekirke»?

I likhet med dåp går det også nedover med kirkelig konfirmasjon. I løpet av fire år har andelen som velger kirkelig konfirmasjon svekket seg fra 61,5 prosent av årskullet 14-åringer i 2015 til 54,3 prosent i 2019. I 2019 var det 5121 færre kirkelige konfirmanter enn fire år tidligere.

Også her kan kirken glede seg over at nedgangen har vært lavere de to siste årene i perioden enn i de to første, så kanskje flater også dette ut på rundt halvparten?

90 prosent velger bort kirken på julaften

En av de første tingene man gjerne får høre av folk som forsvarer Den norske kirkes posisjon som «folkekirke», er hvilken betydning kirken har i jula, og da spesielt på julaften.

Det er imidlertid ikke slik at «hele befolkningen går i kirken på julaften». Det er bare rundt ti prosent av oss som gjør dette, og besøket går stadig ned, noe som bekreftes av de nye tallene fra 2019.

I 2015 møtte det opp 562 674 på julaftengudstjeneste i Den norske kirke. I 2019 gikk tallet ned til 538 745 viser SSBs ferske tall. Det er en nedgang på rundt 24 000 – en reduksjon i andel av befolkningen fra 10,8 prosent til 10,0 prosent. Dette er selvsagt et veldig høyt kirkebesøk sammenlignet med besøket på en vanlig søndag, men når 90 prosent av befolkningen finner andre ting å gjøre på julaften, kan man ikke med noen rimelighet påstå at dette er noe «folket» deltar i.

Også når det gjelder oppmøte på andre gudstjenester går det nedover.

Spesielt oppsiktsvekkende er det at antallet arrangerte skolegudstjenester, og følgelig det samlede antallet deltakende elever, går klart nedover fra 2018 til 2019. Dette til tross for tydelige signaler fra regjeringen (etter en viss politisk strid) i en ny veileder som ble lansert i november 2018 der skolene oppfordres til å tilby skolegudstjenester. Her ser det altså ikke ut til at «folket» gjør som regjeringen vil.

Se de viktigste tallene fra SSB i denne tabellen:

Når vil ballongen sprekke?

Så langt har det store flertallet norske politikere puttet fingrene i ørene for denne utviklingen, og fortsatt å snakke om «folkekirken» som om dette er noe som omfavnes av alle som bor i landet, til tross for at rundt en tredel av oss, om lag 1,6 millioner nordmenn, ikke er medlem i Den norske kirke.

Retorikk av denne typen blir blant annet brukt som begrunnelse for at skolene fortsatt bør sende elever til aktiv trosutøvelse i skolens regi, i strid med læreplanens forsikring om at undervisningen ikke skal være forkynnende.

Hvor lenge kan dette vare? Hvor lenge skal vår nasjonale identitet knyttes til evangelisk-luthersk kristendom og dette ene trossamfunnet, som stadig færre er med i? Når, om noen gang, vil den nær massive politiske enigheten om å beholde Den norske kirke som «folkekirke» sprekke? Hvis under 40 prosent av barn i Norge blir døpt? Hvis under 50 prosent av befolkningen er medlem i kirken?

Eller vil kanskje begrepet «folkekirke» bli tømt for mening, på samme måte som man fortsatt kan kalle seg «folkeparti» selv om man har en oppslutning under sperregrensen? Vil «folkekirkens» tilhengere alltid framstille Den norske kirke som en sentral del av «vår felles nasjonale identitet og kulturarv», uansett hvor mange som melder seg ut og hvor lite tilbudet deres blir brukt?

I den nye tros- og livssynsloven som trer i kraft ved nyttår, har det blitt bestemt at man ikke skal gi offentlig støtte til tros- og livssynsamfunn hvis de har færre enn 50 medlemmer. Noen ville ha grensen på 500. Størrelse spiller altså en rolle for alle de andre tros- og livssynsamfunnene.

Da bør også «folkekirken» få noen uttalte størrelseskrav som betingelse for å beholde statusen.