I år blir det opprettet 44 nye diakonstillinger, fordelt over 35 årsverk, rundt om i landet. Stillingene er et spleiselag mellom de respektive bispedømmer og kommuner, eller andre lokale aktører, og er opprettet etter at det offentlige rammetilskuddet til Den norske kirke ble økt i desember.

Da forslaget til statsbudsjett ble lagt frem i fjor høst lå Kirken derimot an til å få en reduksjon i støtten på 46 millioner kroner. Etter forhandlingene om budsjettet som ble avsluttet i desember var kuttet imidlertid ikke bare borte. Det var i tillegg lagt til 14 millioner kroner i støtten til Den norske kirke i Kap. 340. post 70 på Kulturdepartementets budsjett.

Disse friske millionene har altså gått til en nysatsing på diakonale stillinger, som det står å lese på Kirken.no:

– Pengene skal «stimulere til økt samarbeid mellom kommunene og trossamfunnene for å løse sosiale og diakonale utfordringer», slik det står i regjeringsplattformen.

Del av rammetilskudd

Dette fremgår imidlertid ikke av statsbudsjettet. I en epost skriver kommunikasjonsavdelingen i Barne- og familiedepartementet, som nå har overtatt ansvaret for tros- og livssynspolitikken at «Den norske kirke bestemmer selv hvordan de vil bruke midlene som Stortinget legger inn. Det vil si at Den norske kirke selv har vurdert å bruke dette tilskuddet på diakonale utfordringer.»

Departementet forsikrer også at støtten gitt til diakonivirksomheten derfor er en del av de ordinære overføringene til Den norske kirke, og dermed en del av beregningsgrunnlaget til støtten til alle tros- og livssynsamfunn.

I Kirkerådets budsjett for 2019, som også ble lagt frem på tampen av fjoråret, fremgår det derimot at dersom Kirken skulle få en økning, utover en nulling av det foreslåtte kuttet på 46 millioner kroner, skal disse pengene brukes til å styrke arbeidet med kirkens diakonale samfunnsansvar.

Kirkerådet fordelt midlene

Avdelingsdirektør Jan Rune Fagermoen i Kirkerådet forklarer at rådets budsjett riktig nok legges frem før statsbudsjettet er ferdigforhandlet. Men at det var mulig å legge inn punktet om diakonsatsing etter signaler fra høringsrundene med Kultur- og familiekomiteen på Stortinget.

– Da vi var i møte med komiteen i høst etterlyste KrF midler til en økt satsing på diakoni. Vi fant at med gevinsten fra reduserte administrasjonskostader etter omstruktureringer i 2017, ville vi kunne øremerke et overskudd i statsstøtten til diakoniarbeidet. Det er dette vi nå har satt i effekt, sier Fagermoen til Fri tanke.

Fordelingen av midlene ble fastsatt på møtet i Kirkerådet i januar i år. Her fremgår det at midlene fordeles på bispedømmene etter befolkningstall. Det står videre at Bispedømmerådene vurderer hva som er de viktigste og beste tiltakene i sine områder utfra hvor Dnk klarer å realisere godt arbeid raskt, inngår nødvendige avtaler, og tildeler midler. Det må rapporteres på hvilke stillinger som er eller vil bli opprettet for midlene per 1. juni. Fordelingsnøkkelen er at bispedømmet stiller 400 000 kroner til dekning av inntil 50 prosent kostnadene.

Fagermoen kan fortelle at det både er snakk om nyopprettede tiltak, og å utvide satsinger for allerede eksisterende tiltak. Finansieringsgrunnlaget varier mellom inndekning fra lokale menigheter og bispedømmet, eller helt eller delvis i samarbeid med kommuner. Tiltakene er rettet mot ungdom og integrering.

Kommunens ansvar

Dette får generalsekretær Trond Enger i Human-Etisk Forbund til å reagere. Han mener at Kirken ikke bør settes til løse utfordringer som kommunene har ansvaret for.

– Diakoner er ikke spesialister på psykiske plager eller integrering. Det hadde vært bedre hvis kommunene fikk disse pengene øremerket til å ansette fagfolk som kan nå alle, ikke bare de som føler seg hjemme i kirken, sier Enger.

– Så hvorfor går kirken inn og tar på seg oppgaver som jo ellers er kommunale oppgaver?

– Dette har ligget i kirkens mandat fra den ble grunnlagt. Det sosiale arbeidet er en del av kirkens begrunnelse, sier Fagermoen i Kirkerådet, som videre viser til at samarbeidet med kommunene også er ønsket av kommunene selv.

– Kommunene har ansvaret for integrering. Men de har ikke nødvendigvis de økonomiske rammene til å gjøre alt arbeidet selv. Det er der vi kommer inn. Når vi kan spleise med kommunene kan vi sammen få gjort mye mer.

Fagermoen mener dermed at kritikken mot kirkens rolle er misforstått, og har liten forståelse for at deres sosiale engasjement møter motstand.

– Dette er kirkens oppdrag, og det å drive med diakoni, og ha et blikk for de som faller utenfor er en helt grunnleggende del av vårt virke. For å sitere Luther: Evangeliet må forkynnes, om nødvendig med ord, understreker Fagermoen.

Ingen ny ordningen

Heller ikke avdelingsdirektør Øystein Dahle i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter mener kritikken mot diakonstillingene er berettiget. Han påpeker i tillegg at samarbeid og delfinansiering ikke er nytt for disse nyopprettede diakonstillingene. Det er slik de aller fleste av de øvrige rundt 200 diakonstillingene som allerede finnes har vært organisert de siste 20-30 årene.

– Ordningen er ikke ny. Det nye er at det har kommet nye penger som gir nye stillinger inn i en ordning hvor det har vært stabilt over veldig mange år, sier Dahle.

– Dette er altså den vanlige måten å organisere slike stillinger på i kommunen?

– Ja. Det finnes noen få stillinger som er fullfinansiert av kirka selv . Men flertallet av stillingene er besatt gjennom delt finansiering ved at statlige midler som går til Kirkerådet fordeles ut, og så finansierer i utgangspunktet Kirken halvparten av grunnlaget for stillingene, og resten gjøres lokalt.

Kirkelig fellesråd er arbeidsgiver for diakonene. De er også ansvarlige for å finne delfinansiering i tillegg til de statlige midlene. Hvordan fordelingen mellom kommunale midler og egeninnsamlet finansiering er, har Dahle ikke oversikt over.

Prioritert område

Han forklarer videre at dette også kun er én av mange liknende ordninger og tiltak de kirkelige fellesrådene er ansvarlige for å finne finansiering til. KAs rolle er hovedsakelig å gi arbeidsgiverrådgiving. I tillegg har de sammen med Kirkerådet drevet lobbyvirksomhet for å få flere midler til diakonalt arbeid.

– Vi løftet frem diakonstillinger som et satsingsområde i høringen på Stortinget. Det var prioritert fra vår side, sier Dahle, som nevner vedlikehold og sikring av bygg som deres andre prioriteringsområde.

– Hvorfor vil dere satse på diakoni?

– Vi opplever at diakonstillinger møter et veldig sterkt behov lokalt for arbeid mot utsatte grupper, ensomhet, det å bygge nettverk og lage møtesteder. Dette handler i og for seg primært om sivilsamfunnets deltakelse i å løse samfunnsutfordringer. Dette er dermed ikke primært at Kirken vil løse kommunenes oppgaver, men at Kirken vil jobbe for et mer inkluderende samfunn, på linje med andre aktører i sivilsamfunnet.

– Kritikerne tar ikke høyde for at dette ikke handler om å ta på seg eller vil løse det offentliges oppgaver. Det handler om at sivilsamfunnet og det offentlige jobber sammen.

Samskape med kommunene

Dahle sammenlikner Kirkens arbeid med det arbeidet som gjøres av Røde Kors, Nasjonalforeningen for folkehelsa og andre sosiale organisasjoner. Han viser videre til at i kommunal sektor er et av de nye sentrale begrepene for tilnærming til lokalt arbeid – «samskaping».

– Det handler om at det ikke er kommunene som skal løse utfordringene i samfunnet på egen hånd. Kommunene skal jobbe på lag med sivilsamfunnet for å løse oppgavene. Det er ikke snakk om at Kirken skal ha noe privilegert rolle i dette. Men Kirken er en viktig samfunnsaktør, og går inn i dette på lik linje med alle andre aktører i sivilsamfunnet.

– Dette kan høres ut som veldig tette bånd mellom kirke og kommune. Kan det være at kirken endres fra å være en statskirke til en kommunekirke?

– Så lenge Kirken er en stor samfunnsaktør med et bredt nedslagsfelt er det ikke noe spesielt eller påfallende ved at Kirken som en av flere aktører samarbeider med kommunen. Kirkeloven, og fremtidig trossamfunnslov, kan gi Kirken en særskilt relasjon. Men Kirken skal ikke ha særrettigheter på dette området. Vi sier ikke at andre aktører skal holdes utenfor.

Han påpeker at Kirken i deler av dette arbeidet også samarbeider med andre trossamfunn frivillige organisasjoner og andre aktører, både selvstendig og i felleskap med kommunen.

– Det er vesentlig ikke å gjøre Kirkens arbeid på denne arenaen til et problem. For dette er altså ikke en videreføring av at Kirken skal ha noen spesielle privilegier. Vil kommunene samarbeide med Kirken for å bygge fellesskap, skal Kirken være med som en likeverdig aktør. Det å si at kirken ikke kan brukes, er problematisk i møte med et livssynsåpent samfunn. Det å være en kirke er ikke i denne sammenheng et problem, men en mulighet for kommunen til å få realisert viktige oppgaver for å styrke fellesskapet.

Mer samarbeid fremover

Samarbeidet mellom kommune og kirke er for øvrig også tema på KAs forestående storkommunekonferanse. Konferansen tar utgangspunkt tidligere nevnte punkt i regjeringserklæringen om økt samarbeid mellom kommuner og trossamfunn for å løse sosiale og diakonale utfordringer. Dahle ser derfor for seg at det vil bli tettere samarbeid også på andre felt fremover.

– Vi tror at det fremover vil bli mer samarbeid mellom offentlig sektor og sivilsamfunnet. Det er en veldig spennende utvikling der Kirken vil være med. Det må vi gjøre på en ryddig og skikkelig måte, både internt som kirke, i møte med kommunene og mot brukerne. Blant annet må vi diskutere hvordan vi skal forholde oss til ikke-medlemmer og andre med en annen tro.

Kommunen er for alle

Politisk og internasjonal sjef i Human-Etisk Forbund, Lars-Petter Helgestad, mener at det tette samarbeidet mellom kommune og kirke er problematisk. Ikke minst med tanke på at Kirken får sine midler over statsbudsjettet.

– Kritikken fra Human-Etisk Forbund er ikke rettet mot Kirkens sosiale engasjement. Det vi er kritiske til er at myndighetenes bruker penger på kirkens arbeid fremfor å styrke kommunens sosialarbeid. Det at kirken har drevet med diakoni i tusen år er greit. Men dette handler om hvor pengene kommer fra, påpeker Helgestad, og fortsetter:

– Alle som tror at stat og kirke er skilt får avkreftet dette i denne saken.

De frivillige organisasjonene er ifølge Helgestad heller ikke å regne som likestilte i møte med kommunene, ettersom Kirkeloven fortsatt pålegger kommunene å finansiere kirkelige stillinger. Det gjør at det ikke nødvendigvis finnes midler som andre, for eksempel HEF eller Røde Kors, kan søke dersom det skulle være aktuelt å jobbe med det samme.

– For mange kommuner vil diakonmidlene gå over kirkebudsjettet og ikke sosialbudsjettet. Staten burde derfor ha brukt disse 14 millionene på å styrke kommunenes arbeid med det som i bunn og grunn er kommunenes oppgave. Det er fint om sivilsamfunnet kan bidra, men bidraget må ikke komme fordi kommunene ikke har midler til å gjøre det som trengs. Kirken er der først og fremst for sine medlemmer, kommunen er der for oss alle, understreker Helgestad.