Min far var menneskerettsaktivist og en tydelig kritiker av Pakistans strategiske bruk av «jihad» og «religion» for å oppnå politiske mål. I 1998 ble han tiltalt for blasfemi og skjending av islam og for å støte muslimers følelser. Dette var en straff for hans engasjement og uttalte kritikk av Pakistans støtte til Taliban i Afghanistan.

Min far tilbragte sju måneder i fengsel før han kunne kausjoneres ut, og de neste sju årene måtte han kjempe i retten før han endelig ble frikjent. Dette var vanskelige år i vår familie, fordi vi hele tiden kjente på frykten for at han skulle tas fra oss. Hans venner fortalte oss at vi ikke måtte håpe på løslatelse, og at vi heller burde forberede oss på å leve videre uten ham, siden han var rettsforfulgt etter en lov som ikke krever tung bevisbyrde før en kjennes skyldig. Vi var redde for at far ville få livstidsdom, eller bli henrettet, som er lovens strengest straff.

En lov som innebærer menneskerettsbrudd

Min far var blant de mange som er blitt tiltalt for blasfemi og kastet i fengsel. Pakistans blasfemilov kalles «Den svarte loven» blant sekulære pakistanere. Bakgrunnen for dette er at loven brukes til å forfølge religiøse minoriteter og de som anses som en trussel mot religionen islam. Ifølge denne loven er det å uttrykke andre religiøse følelser, sverte profeten Muhammed eller Koranen, en forbrytelse som kan straffes med livstid eller døden.

Lovteksten er så vag at nesten alt kan falle inn under blasfemibegrepet, så lenge det som sies kan oppfattes sårende for muslimer og dermed kan kalles blasfemisk.

Lovteksten er så vag at nesten alt kan falle inn under blasfemibegrepet, så lenge det som sies kan oppfattes sårende for muslimer og dermed kan kalles blasfemisk. Kritisk samtale om religion er ute av bildet, det å stille spørsmål ved Guds eksistens eller institusjonalisert religion kan før deg inn på dødscella. Denne loven er i seg selv et brudd på menneskerettighetene, på ytringsfriheten og religionsfriheten.

Dødsdømt for blasfemi

Asia Bibis sak er en av få blasfemisaker i Pakistan som har fått internasjonal oppmerksomhet. Asia Bibi (45) var en landbruksarbeider som ble beskyldt for blasfemi etter en krangel. Hun skulle ha hånet profeten Muhammed. Hun nektet straffeskyld, men ble i 2011 likevel dømt til døden av en distriktsdomstol.

Daværende guvernør Salman Taseer i Punjab-provinsen besøkte henne i fengselet og foreslo i media en revidering av loven slik at den ikke skulle ramme religiøse minoriteter. Taseers forslag ble av flere ansett som blasfemisk. Blant dem var hans egen livvakt, som var satt til å beskytte ham. Livvakten Mumtaz Qadri skjøt ham for å oppfylle sin egen religiøse plikt. Mordet på guvernøren ble feiret av flere religiøse, politiske partier og ekstremistgrupper, som holdt store markering og gjorde Quadri til nasjonal helt.

Min organisasjon, Aware Girls, gjennomførte en spørreundersøkelse blant unge i Swat- og FATA-bevegelsen for å avdekke deres syn på mordet. 80 prosent støttet drapsmannen. Mumtaz Qadri har selv blitt dømt til døden, men dommen har ikke blitt fullbyrdet ettersom myndighetene frykter opptøyer. (Og da ikke fordi dødsstraff er et menneskerettighetsspørsmål, men fordi myndighetene er redde for at hengingen av en islamsk helt skal før til offentlige oppstand)

I saken mot Asia Bibi har en høyere domstol nå opprettholdt dommen, selv om den bygger på sviktende premisser. De eneste vitnene er to søstre, hvor kun den ene arbeidet sammen med Bibi. Hun har nå tilbragt fem år i fengsel. Slik situasjonen er i Pakistan i dag, er det mye som tyder på at også Høyesterett vil fall ned på samme dom, og om hun skulle bli løslatt vil hun trues på livet av ekstremister.

Problemet med blasfemi stopper ikke ved undertrykkende lover. Det strekker seg inn i sosiale sammenhenger der kritisk diskusjon av religion anses som en trussel, der spørsmål fordømmes og ulike meninger ikke tolereres. Ikke-muslimer anses som annenrangs borgere eller fiender av den islamske stat. Justismord og brenning av religiøse minoriteters hjem i blasfemi-beskyldningenes navn er blitt normen.

Justismord og brenning av religiøse minoriteters hjem i blasfemi-beskyldningenes navn er blitt normen.

Intoleranse i system

I juli i år brant en mobb etter påståtte blasfemibeskyldninger ned sju hus i et Ahmadi-samfunn. (Ahmadi er en religiøs minoritet i Pakistan. De kaller deg selv muslimer, men blir ikke anerkjent av sunni- og shia-muslimer. Red. anm.). To kvinner og ei åtte måneder gammel jente døde i brannen, der åtte andre også ble skadet. Dette er ikke første gang mennesker har blitt brent levende eller at hus er påtent etter blasfemibeskyldinger. Den økende religiøse ekstremismen og talibaniseringen har ødelagt våre sosiale normer og gitt mer plass til voldelig intoleranse.

Religiøs ekstremisme og vold er et stort og komplekst problem. Det er en fiende som er både innad- og utadvendt. Utad i form av en ikke-sekulær stat som har løftet religion fra den private sfæren og inn i offentligheten, og som med det fremmer en diskriminerende kultur og påfølgende vold mot minoriteter. På innsiden tar den form av den sosiale intoleransen som etter hvert har blitt en del av de sosiale kodene.

Endringen må begynne inne i hvert menneske, ved at en åpner opp for ulikheter og mangfold. Uten sekulære forandringer i grunnloven og statsapparatet vil det ikke bli mulig å forandre Pakistan til et trygt samfunn for verken religiøse minoriteter eller mennesker som ønsker å diskutere religion fra et kritisk ståsted.

Et globalt ansvar

Beskyttelse av menneskerettigheten er et globalt ansvar. Verden skulle ikke tillate religiøs forfølgelse, justismord og henrettelser i religionen eller blasfemiens navn. Det vil imidlertid ikke bli mulig før en endrer blasfemi fra å være en kriminell handling til å bli en rettighet.

Ingen burde bli krenket av blasfemien, mer enn en blir krenket av vold og drap i blasfemiens navn. Ingen burde havne fengsel eller bli dømt til døden for å bruke sin ytringsfrihet. Det er en menneskerett, og skulle heller feires enn å straffeforfølges.

Les også:

Vinner av Stefanusprisen 2014: Mener religioner ikke trenger lovbeskyttelse

Ny global rapport om livssynsfrihet: Dødsstraff for ateisme i tretten land

Sterk økning i blasfemianklager i 2012

Sekulær pakistansk intellektuell provoserer

Bekjemper talibanisering med undervisning: Pakistansk kvinneaktivist til verdenskongressen

Hva er det med Pakistan?

Taliban gratulerte med drap på 94 "vantro"

Dømt til døden for blasfemi i Pakistan