Det skulle handle om trosfrihet på Litteraturhuset i Oslo i går, så hvorfor ikke begynne med å sende en tanke til Salman Rushdie. Det er 25 år siden forfatteren av Satanistiske vers – boken alle har hørt om men ingen har lest – fikk utsendt en fatwa av det iranske presteskapet.

Siden den gang har blasfemilover og rettslige grep mot religionskrenkelser blitt hyppig debattert, ikke alltid i Rushdies favør. Flere europeiske regjeringer har fremsatt lovforslag som vil trekke flere hundre års hardt tilkjempede frihetsrettigheter tilbake; ikke minst i Rushdies hjemland, Storbritannia.

I januar 2006 forsøkte Labour-regjeringen under Tony Blair å gjøre det illegalt å kritisere religioner. Salman Rushdie var personlig involvert i å skrote lovforslaget, sammen med Rowan Atkinson – Mr. Bean. Atkinson ville nemlig gjerne vise et tv-program med en sketsj som viste et bilde av fredagsbønnen i Teheran, og hvor Atkinson hadde lagt på følgende voice-over: «… og de leter stadig etter ayatollaens kontaktlinser.»

Debatten endte med det heldige utfallet at Atkinson kunne vise sketsjen uten rettslige følger. Men utenfor Storbritannias grenser er det stadig flere mennesker som dømmes til fengsel for å fornærme andres religiøse følelser. Hvert fjerde land i verden har blasfemilover – noen sovende, som i Norge, og noen aktive, som i Pakistan.

– Blasfemilover er på mange måter det motsatte av menneskerettigheter. De beskytter Gud, og ikke mennesker, sier Lisa Winther, rådgiver i misjons- og menneskerettighetsorganisasjonen Stefanusalliansen.

Sammen med en håndfull kolleger har hun møtt opp på Litteraturhuset for å hedre årets vinner av Stefanusprisen: advokaten, høyesterettsdommeren, menneskerettighetsforkjemperen og observatøren Asma Jahangir.

Men personen Asma Jahangir er ingen steder å se.

– Hun kunne dessverre ikke reise fra Pakistan, unnskyldte ordstyreren. På grunn av den spente situasjonen i Pakistan for tiden har Jahangir fått beskjed om at det er best hun ikke forlater landet.

Enhver stat bør være religiøs nøytral

– Jeg har kjempet en årrekke for trosfrihet, både i mitt hjemland og i andre land. Mangel på trosfrihet er ikke bare noe som rammer de som identifiserer seg med en religion, men også de uten religiøse følelser, sier Asma Jahangir over en besværlig Skype-forbindelse fra Pakistan til Litteraturhusets kjeller.

– Religion har ingen rettigheter. Det er det mennesker som har. For å beskytte menneskerettighetene, bør enhver stat være religiøs nøytral, sier Jahangir.

Petter Wille, spesialutsending for minoriteter i Utenriksdepartementet, er full av lovord om Jahangirs faste grep om verdenserklæringen.

– Men hva kan vi i Norge gjøre for å beskytte mennesker som fengsles for religionskrenkelse? spør Wille.

– I muslimske land med lang tradisjon for diktatur, er moskeen det eneste stedet en opposisjon kan samles. Alternative diskurser slås hardt ned på, og moskeen forblir det eneste stedet som ikke stenges eller sensureres. Derfor er trosfrihet nært knyttet til demokrati og ytringsfrihet, forklarer Jahangir.

– Norge må gjerne underbygge sekulære krefter i muslimske land, men helst uten å stikke hånden inn i en flamme dere ikke har kunnskap om eller kjennskap til, sier Jahangir, og sikter til Norges bombing av Libya i 2011.

– Den beste formen for dialog skjer alltid i, og ikke utenfor landet.

Også hatefulle ytringer bør være lov

I salen på Litteraturhuset er det ikke alle som synes like begeistret for en hard linje.

– Hva med å oppmuntre reformistkrefter innad i religionen, og heller løfte fram kritiske stemmer i det eksisterende rammeverket? spør Lena Larsen, religionshistoriker og islamsk konvertitt.

– Vel, svarer Jahangir bak mahognipulten i Pakistan.

Etter flere mislykkede reformasjonsforsøk i hjemlandet er hun slett ikke overbevist om reformasjonstilnærmingens fortreffelighet.

– Er man religiøs, leser man også religiøse tekster. Og der lærer man at likhet, for eksempel mellom kjønnene, ikke alltid har plass som en naturlig del av samfunnet. Argumentet «det er guds ord» er altfor statisk. Derfor må jeg som advokat alltid gi menneskerettighetene forrang over religiøse hensyn.

Dessuten, legger hun til: Religiøs diskriminering skjer alltid på bekostning av kvinner.

En annen mann i salen er bekymret for fremveksten av ekstreme, anti-islamske grupper i Norge, og nevner SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) som eksempel.

– Hvordan kan vi skjelne mellom religionskritikk og ren diskriminering? spør han.

– Hvis vi forbyr disse gruppene i å ytre seg, vil de da slutte å tenke det de sier? spør Jahangir retorisk.

Selv trekker hun den rettslige linjen mellom religionhets og rasehets. Ja, selv hatefulle ytringer mot religioner bør være lov i hennes optikk, slik at hatgruppene kan identifiseres i offentligheten.

Når en rådgiver Shoaib Sultan fra Antirasistisk Senter spør hva norsk-pakistanere kan bidra med, kommer svaret momentant:

– Send gjerne penger til en skole i Pakistan, men ikke til en madrass! Min oppfatning er at den pakistanske diaspora er langt mer religiøse enn pakistanere i Pakistan. Gi kvinner frihet, la din kone gå ut og gi dine døtrene en god utdannelse.

Her kan du se Asma Jahangirs videotale til seminaret