– Jeg har lite lyst til at en prest skal stå og prate om Gud og Jesus dersom jeg omkommer, sier Tormod Overland.

Når norske militære styrker reiser utenlands, følger en av Forsvarets 60 prester automatisk med. En siste honnør til en ateist kan lett bli kors og salmesang, fordi ingen spør hva soldatene selv ønsker dersom ulykken skulle være ute.

Selv om Feltprestkorpset på eget initiativ er i gang med en utredning om Forsvarets holdning til tro og livssyn, der det er hyret inn rådgivere innen livssynshumanisme og islamsk tro og praksis, er situasjonen ute i faktisk felt langt fra å ivareta pluralismen i livssyn i dag.

Oberstløytnant Tormod Overland, som er human-etiker, reagerer kraftig på at Forsvaret i liten grad ivaretar andre tros- og livssyn enn kristendommen når en omkommet skal hedres. Tilbudet er og blir en feltprest.

– Mange ønsker ikke kristne seremonier dersom de skulle bli drept, men Forsvaret har aldri kommunisert at det finnes andre alternativer enn feltprestene. Vi har svært begrenset reservasjonsrett slik jeg oppfatter praksisen til Forsvaret, forteller Overland.

Døden kan inntreffe når som helst

Oberstløytnanten er nylig kommet hjem etter oppdrag for Forsvaret i Afghanistan, og en hverdag der liv går tapt. Over 3000 har mistet livet i de utenlandske styrkene siden krigen startet i 2001, og deriblant ti nordmenn. Farene kan være veibomber, rakettangrep, selvmordsbombere og skuddvekslinger.

– Rakettangrep mot leirene skjer med jevne mellomrom. Noen leirer har også opplevd innsideangrep, der afghanske soldater plutselig skyter mot internasjonale soldater. Vissheten om at døden kan inntreffe når som helst er høyst reell også for dem som oppholder seg mest inne i leiren, forteller Overland.

Tror ikke siste vilje ville ha blitt tatt hensyn til

Flere har skrevet testamente for å unngå å havne i en kiste med kors på, men papirene er ingen garanti for at det ikke vil skje.

– Jeg frykter at testamentet hadde dukket opp først når kista var på vei hjem, forteller Tor Erik Aune Brunsvik, som sørget for å nedtegne sine siste ønsker før han reiste til Afghanistan i 2009.

Det var Forsvaret som oppfordret alle til å skrive testamente før utreisen, men Brunsvik tror ikke det ville hatt noen innvirkning på en eventuell seremoni i Afghanistan. Årsaken er at dokumentene ble oppbevart hjemme i Norge.

– Jeg skrev at jeg ikke ønsket salmer, ikke noe kors på kista eller andre kristne symboler dersom jeg skulle omkomme. Jeg ønsket heller ikke å bli begravet fra en kirke. Men Forsvarets praksis er å bruke en feltprest, og jeg tror ikke noen hadde fått med seg mine ønsker der nede, sier han.

Lovet å backe hverandre opp dersom en omkom

En slags forsikring kan være å oppsøke sjefen for leiren i Afghanistan og formidle ønskene direkte.

– Men mange synes det er rart å skulle gjøre det. Jeg og en kamerat lovet å backe hverandre opp på dette dersom en av oss omkom, forteller Brunsvik.

-Enn hvis det rådet kaos, eller at begge omkom?

– Da ville det være helt tilfeldig om noen hadde fått det med seg. Jeg tror også at minnestunden uansett ville skjedd i det kristne kapellet. I utgangspunktet skjer alt i kristen regi. Det er ingen som spør om hva vi ønsker. Det er feltpresten som i praksis har den sentrale rollen når noen omkommer, forteller Brunsvik, som også er human-etiker.

– Hvor respektfullt oppleves det for en ikke-kristen at det som har med død å gjøre i praksis blir håndtert av en prest?

– Det hadde ikke vært dumt om vi kunne si i fra hvilken type seremoni vi ønsket. Det burde finnes en sjekkliste der de spør hva vi vil, og hva vi ikke kan tenke oss dersom noe skulle skje, mener Brunsvik.

Lite respektfullt

Overland mener Forsvaret ikke har fulgt med i tiden og tatt inn over seg det nye multikulturelle og sekulære Norge.

– Som ikke-kristen må jeg si at det oppleves ekskluderende og lite respektfullt av Forsvaret at de ikke har på plass et fullverdig tilbud også til oss ikke-kristne når det gjelder dødsfall i tjeneste. Jeg har aldri hørt om noe annet enn tilbudet om feltprest i mine 24 år i Forsvaret, sier han.

Overland legger til at han samtidig har forståelse for at presten er viktig for mange nordmenn, på grunn av kristendommens tradisjonelt sterke posisjon i Norge. Det er imidlertid ikke et argument for å overkjøre de som ikke tilhører kristendommen.

Flertallet ville ikke ha kristne innslag

Brunsvik synes saken blir spesielt merkelig av at Forsvaret tar bilde av alle som reiser ut, med flagg i bakgrunnen, slik at de kan ha et fint bilde å sette på kista i tilfelle død.

– Det fins allerede et system for «falnefoto», men ikke et system som fanger opp om vi ønsker kristne innslag i en seremoni eller ikke, forteller han.

– Kan det være fordi det bare er et fåtall som tar avstand fra de kristne innslagene?

– Nei. I vårt kompani valgte flertallet å tre av under de kristne innslagene, svarer Brunsvik, som var besøksoffiser for den norske kontingenten i Mazar-e Sharif, nord i Afghanistan.

Prestenes monopol

Prestenes posisjon utenlands er tydelig også i andre sammenhenger.

– Da vi markerte Forsvarets minnedag i Kabul i fjor var det med gudstjeneste. De som ville minnes de vi har mistet fikk kun dette tilbudet, forteller Overland.

Kampen om fritaksrett fra kristne innslag har pågått i Forsvaret i årevis. Endringer har skjedd, men fortsatt reagerer soldatenes tillitsvalgte på at dagens fritaksrett ikke er reell, selv under førstegangstjenesten. For de menige soldatene og offiserene som har valgt å reise med Forsvaret på oppdrag i utlandet, blir tematikken enda mer påtrengende. Feltprestene står enda sterkere i utlandet enn hjemme i Norge, ifølge oberstløytnanten som jobbet som stabsoffiser i Kabul.

– Prestenes monopol i Forsvaret er ikke i takt med tiden. For oss som tjenestegjør utenlands i farlige oppdrag er mangelen på religionsfrihet et problem, understreker Overland.

Kristne vafler

– Ifølge Forsvaret skal feltpresten ivareta også de ikke-troende og de med andre religioner. Hvordan fungerer det?

– Jeg har aldri opplevd at en feltprest har tilbudt noe annet enn kristne seremonier, gjerne kombinert med vafler og sosialt samvær etterpå. Denne praksisen fungerer mer splittende enn samlende, da mange kan tenke seg sosialt samvær, men ikke som en «premie» for deltagelse på gudstjeneste, forteller oberstløytnanten.

– Hjemme i Norge kan en selv velge å oppsøke andre trossamfunn og meningsfeller, men dette er som regel umulig i utlandet. Prestens rolle blir dermed tydeligere og sterkere i utlandet, sier han.

– Heller sjefen enn presten

Løsningen bør være å fjerne feltprestene, eller innføre et likeverdig tilbud for alle, mener oberstløytnanten.

– Dersom Forsvaret skal ha en sjelesørger og seremonimester burde det vært et tilbud den enkelte kan velge, basert på egen tro og overbevisning. Jeg tror mange ansatte ville satt mer pris på at sjefen tok ansvar for seremonier og minnetaler enn at det alltid blir delegert til feltpresten.

– Jeg mener at folks livssyn først og fremst er en privatsak, så for meg ville en reduksjon av den kristne påvirkningen i hverdagen i Forsvaret vært ønskelig, sier han.

Hva sier feltprestene? Les deres svar her.