Etter å ha arbeidet i religions- og livssynspolitisk utvalg i to og et halvt år, er dagen kommet: NOUen «Det livssynsåpne samfunn» skal ut til folket 7. januar.

«Det har vært en spennende, lærerik og viktig prosess, og utvalget har et håp om at utredningen vil stimulere til en bred, reflektert og nyansert debatt om tros- og livssynsspørsmål i norsk offentlighet.»

Utvalgsleder Sturla Stålsett presenterer hovedtrekkene. Kulturministeren tar i mot, takker og lover bred debatt. Av en eller annen grunn skal også kirkeministeren si noe, og bruker repeat-knappen for å berolige «folkekjerkas» lunkne og passive – ingen skal ta fra dem kjerka. Litt som å ha med mora si på fest og oppleve henne som festbrems allerede på vorspielet, spør du meg. Jeg tar meg også i å lure på om det var nødvendig og om det hadde skjedd uten debatten om norsk kultur og kulturarv som bakteppe.

Allerede samme dag braker det løs: de første forslagene skytes kontant ned uten videre refleksjon, og det løpes fra studio til studio for å skremme opp folket. Ja, særlig bred, offentlig og nyansert debatt… På et felt hvor moralsk panikk og ryggmargsreflekser lenge har hersket, er det ikke lett å få til å snakke med «innestemme» om viktige avveininger mellom stat og samfunn i endring. Noen hederlige unntak finnes, ikke minst blant politiske kommentatorer.

Panikken griper raskt enkelte partiledere, KrFs i særdeleshet.

Panikken griper raskt enkelte partiledere, KrFs i særdeleshet. Selv tidsbestemte politiske kompromisser – både kirkeforliket inngått i en sen nattetime i april 2008 og omkampen om skolens formålsparagraf – synes plutselig evigvarende og hogget i stein. Det enda vi alle vet at kirkeforliket går ut på dato på valgdagen i år. Og at både kirken selv og andre har signalisert behovet for å komme videre i å fristille kirken fra staten, og få større likebehandling for alle borgere.

Da var det mer oppløftende å høre de første kommentarene fra Den norske kirke selv. Her var det lite panikk å spore og langt større evne til å se at endring er nødvendig, uten nødvendigvis å true noe som helst. Tvert i mot ser kirkens ledelse langt på vei det samme som utvalget: at reell likestilling og likebehandling kan det ikke bli, så lenge utgangspunktet og rammebetingelsene er så forskjellig.

Så skal vi nok få mange friske tak når det gjelder de konkrete sakene. Det er ofte lett å glemme de mer prinsipielle overlegningene når man blir bedt om å trekke seg litt tilbake for å gi plass til andre. En god leveregel til bruk ved slike øvelser er «Gjør mot andre hva du vil at andre skal gjøre mot deg».

KrFs partileder Knut Arild Hareide tar raskt ledertrøya og truer med sekularisme og kommersialisme dersom staten skal overta ansvaret for den formelle delen av ekteskapsinngåelsen. Skjønt, jeg aner et ikke ubetydelig snev materialisme og kommersialisme allerede, ikke minst i store, dyre kirkebrylluper? Og at alle som vil kan gifte seg i kirka, stemmer vel ikke helt? Hva med homofile? Og folk som har vært gift før er visst ikke velkommen til alters overalt heller?

Videre er «verdivakum» det nye spøkelset. Det høres jo riktig skummelt ut. Som om ikke demokrati, rettsstat og menneskerettigheter er verdigrunnlag godt nok for staten Norge? Og de konkrete verdiene formålsparagrafen lister opp i tillegg til de universelle menneskerettighetene er da også bærekraftige som fundament for en skole for alle?

Hvorfor er det viktigste å markere påstått eierskap til verdier svært mange av oss gir sin tilslutning?

Hvorfor er det viktigste å markere påstått eierskap til verdier svært mange av oss gir sin tilslutning? Svaret gir vel seg selv: Valgkampen har startet og partiet som har annektert den samme varedeklarasjonen de mener staten bør ha – altså kristelig – sliter med oppslutningen. Her er partilederen det godes ridder, og skitt være med om man må dikte opp en ikke helt troverdig motstander for selv å framstå skinnende blank og heltemodig. Sannhet og nyanser ryker først i enhver krig, og det går fort i ball hvem som mener hva og hvem som må stå bak. For noen MÅ jo stå bak hvis de man forventet skulle mene det samme som en selv skulle finne på å mene noe ganske annet.

Likeledes er det vanskelig å se forskjell på stat og samfunn i sausen som nå kokes sammen: Hareide sier: «Utgangspunktet for utvalget var å få plass til tro i det offentlige rom, men det virker som om svaret er å redusere troens plass, i stedet for å få plass til flere.»

Jeg kjenner ikke helt igjen utlegningen av utvalgets mandat: vi har prøvd å gjøre en ryddejobb

Jeg kjenner ikke helt igjen utlegningen av utvalgets mandat: vi har prøvd å gjøre en ryddejobb – gi staten hva statens er og tydeliggjøre myndighetenes rolle som den upartiske garantisten for rettsstat, demokrati og menneskerettigheter. Ja, det er et program for en sekulær, livssynsnøytral stat. Men samtidig en stat som er raus og romslig og legger til rette for et pluralistisk, mangfoldig samfunn der borgernes rett til å utøve religion og livssyn, eller la være, sikres gjennom gode rammebetingelser.

Kristen tro og arv, hva nå enn det måtte være, er ganske riktig avhengig av kunnskap om, oppslutning om og deltakelse i kirke- og menighetsliv. Det må faktisk de som er kristne selv ivareta.

Jeg merker meg også at Hareide nå konsekvent har begynt å omtale skolens formålsparagraf som kristen – så der slapp den katta ut av sekken.

I tillegg merker jeg meg en rørende tillit til at bare det står i Grunnloven at «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv», så er kristendommen sikret i landet og vi kan alle sove godt om natten. Eller enda verre: ønsker Hareide virkelig en religiøs stat, et teokrati? Det er i utgangspunktet et retorisk spørsmål, men helt sikker på svaret er jeg ikke.

Tidligere KrF-leder Dagfinn Høybråten mener utvalgets utredning snares burde låses ned i en skuff. Så noe riktig må vi ha gjort

Tidligere KrF-leder Dagfinn Høybråten mener utvalgets utredning snares burde låses ned i en skuff. Så noe riktig må vi ha gjort.

Partileder Liv Signe Navarsete og andre Senterparti-representanter skjønner ikke hvorfor vi foreslår å endre ekteskapsinngåelsen: det er ikke noe folkekrav om det. Og så lenge 80 prosent er medlemmer av Den norske kirke, brukes kjøttvekta for det den er verd. Til det er det å si at det var den regjeringen Senterpartiet sitter i som satte ned utvalget og utstyrte det med blant annet punktet i mandatet om å vurdere om tros- og livssynssamfunn skal ivareta offentlig rettslige oppgaver på vegne av staten.

Et par høydepunkt til:

Den nye biskopen i Borg twitrer. Lite format gir kanskje ekstra stort rom for kortslutninger?

Den nye biskopen i Borg twitrer. Lite format gir kanskje ekstra stort rom for kortslutninger? Han beskylder intet mindre enn hele frikirkeligheten for å ha inngått en vanhellig allianse med Human-Etisk Forbund i (ånds-)kampen om å avkristne Norge. En rørende tiltro til innflytelsen fra de ondsinnede sekulære over flyktige, frikirkelige sinn – og en fabelaktig manglende historisk innsikt: lenge var nettopp frikirkeligheten nær sagt alene om kampen for religionsfriheten her til lands. Om lag hundre år senere kom Human-Etisk Forbund til, og vi erkjenner at vi er de som gikk foran stor takk skyldig. Vi finner ofte sammen i prinsipielt og praktisk forsvar av retten til livssynsfrihet og til ikke å bli diskriminert av en stat som historisk har vært tett bundet til majoritetens tro og tradisjon.

Så var det tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik som pep i hornet på veggen: Han følte seg kallet til å gjøre oppmerksom på at i debatten om norsk kultur og kulturarv, så finnes det «sekulærfundamentalister» som skyver innvandrerne foran seg i et prosjekt som går ut på å undergrave alt som smaker av kristendom og «vår» egen kultur.

Og ikke minst har vi Hanne Naibintu Herland, da, som synes Sturla Stålsett bør skamme seg. Også han er visst blitt grundig lurt, sammen med det øvrige utvalg, ikke minst av undertegnede:

Hun mener «Stålsett-utvalget er et rent ateistisk utvalg som motarbeider de historiske idealene vi hyller i Norge 17. mai hvert år», og at «Det er ikke naturlig at man endrer grunnloven med vårt kristne grunnlag, selv om man skiller kirke og stat. Dette beviser at det er ateister og religionsmotstandere som styrer dette. Hvorfor skal det ateistiske Human-Etisk Forbund (HEF), som selv kun representerer 1,7 % av befolkningen, få styre hele verdigrunnlaget til det norske folk – der over 80 % ifølge ISSP-undersøkelsen er tilknyttet trosretninger? HEFs fagleder er jo nestleder i utvalget. Stålsett burde skamme seg over at navnet hans er knyttet til et slikt utvalg».

Det er mye morsomt man kunne kommentere her, men jeg synes sitatet står godt på egne bein. Men jeg vil anta at det var mer enn 80 prosent religiøse i utvalget, hvis vi først skal leke med tall. Og det viser at evnen til prinsipiell tenkning ikke er avhengig av noen konspirasjon iscenesatt av sleske sekulærfundamentalister og knallharde ateistiske aktivister som lurer godtroende kristne og religiøse av alle slag.

Hurra da for leder av KrFs ungdom, Elisabeth Løland, som mener mye av kritikken fra kristen-Norge er skivebom. Med henne og andre som faktisk er interessert i hva vi har foreslått, fortsetter jeg gjerne debatten.

Utover det kårer jeg Human-Etisk Forbund, humanister og andre ateister til en foreløpig ubestridt pallplassering på konspirasjonstoppen 2013: Tenk hvilken makt vi (tilsynelatende) har! (Og det aller mest konspiratoriske ved konspirasjonsteorien er at vi ikke er klar over det selv!)