Én muslimsk samfunnsdebattant har uttalt at han ønsker det var «forbudt å lage krenkende karikaturer av profeten Muhammed».

Det skal vi kanskje ikke gjøre til en større sak enn det er.

Flertallet vil tåle

Riktignok viser en undersøkelse utført for Filter Nyheter i fjor at 41 prosent av norske muslimer er for et forbud (og sju prosent er for dødsstraff!), mens bare 48 prosent tydelig imot (11 prosent vet ikke). Men flere er tross alt imot enn for, og 65 prosent er enige i at «Religiøse må tåle blasfemi, altså bare møte det med ord og diskusjon».

Hvorvidt vi skal se mørkt eller lyst på de tallene kommer an på om man vil se glasset som halvfullt eller halvtomt. Jeg velger å se det som halvfullt.

Mange muslimer også i Norge har opplagt et problematisk forhold til ytringsfrihet når det gjelder (i hvert fall satirisk, latterliggjørende) kritikk av islam og profeten Muhammed, men statistikken tyder samtidig på at det er mange muslimer som har skjønt at religionsfrihet og ytringsfrihet er to sider av samme sak.

Det viser også reaksjonene på gårsdagens utspill fra andre muslimske stemmer i Norge. De var ganske entydige negative til forbud. – Ekstremt og totalitært å be om forbud, sier for eksempel den unge samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali til Filter Nyheter.

Fortsatt dødsstraff

I gårsdagens Klassekampen sier Muhammed Qasim Ali at han mener begrensninger på ytringsfriheten gjennom forbud mot religiøse karikaturer vil demme opp for radikalisering både blant muslimer og høyreekstreme.

Men erfaring viser at det å legge begrensninger på hva som er lov av «blasfemiske» ytringer eller ytringer som fornærmer religiøse følelser snarere oppmuntrer til intoleranse, diskriminering, fiendtlighet og ofte fører til et vidt spekter av menneskerettskrenkelser.

Her er landet Qasim Ali vil at Norge skal se til når det gjelder forsvar av muslimske følelser, Pakistan, et talende eksempel. Landets nyvalgte statsminister Imran Kahn har bedt Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) om å ta opp karikaturspørsmålet med FN. OIC-landene arbeidet i lang tid for å få vedtatt FN-resolusjoner mot «defamation of religion», som i realiteten var en måte å søke aksept for at religion skulle være beskyttet mot kritikk.

OIC-landet Pakistan holder seg med en av verdens verste blasfemilover, der det å «besudle» eller komme med nedsettende kommentarer om Muhammed eller Koranen straffes med dødsstraff eller livstidsdom. Selv om ingen faktisk er blitt henrettet siden dødsstraffen ble innført i 1986, sitter det mange på dødscelle.

Ifølge Wikipedia ble over 1300 mennesker anklaget for blasfemi mellom 1987 og 2014. Dessuten, som en rekke nyhetssaker seinere år taler sitt tydelige språk om, er mange anklagede for blasfemi blitt drept før det kommer til rettssak eller dom. Siden 1990 er over 60 personer drept etter blasfemianklager, ofte av en rasende mobb.

Utsatte minoriteter

I Pakistan kreves det ikke mer enn en anklage for at noen skal tiltales for blasfemi. Størstedelen av de som anklages for blasfemi er registrert som muslimer, men religiøse minoriteter er også utsatt – særlig amadiya-muslimer, som etter pakistansk lov ikke får lov til å identifisere seg som muslimer.

Den internasjonale humanistorganisasjonen IHEU arbeidet i mange år for løslatelse av Younus Shaikh, som foreleste i medisin ved en høyskole i Pakistan da han i 2000 ble anklaget for blasfemi på bakgrunn av uttalelser han skulle ha kommet med i forelesninger. Etter trusler fra en mobb, ble Shaikh suspendert fra undervisningen, og han ble dømt til døden ved henging samt å betale en bot på 100 000 rupier. Etter internasjonalt press ble Shaik frikjent i 2003, og rømte deretter til Europa.

Den kristne kvinnen Asia Bibi ble i 2009 dømt til døden etter å ha blitt anklaget for blasfemi som følge av munnhuggeri om Jesus vs Muhammed. Hun sitter fengslet på niende året.

Morder ble martyr

Den kristne politikeren Salmaan Taseer ble i 2011 skutt og drept av sin egen livvakt, Mumtaz Qadri, etter at han hadde uttalt seg til forsvar for Bibi og mot Pakistans blasfemilov. Deprimerende nok er Qadri i etterkant blitt en slags helgen, og graven hans er blitt et pilgrimsmål for mange muslimer. Også norske muslimer har deltatt i støttedemonstrasjoner for Qadri.

De pakistanske blasfemilovene gir ingen klare retningslinjer på hva som utgjør et lovbrudd, det er overlatt til subjektive vurderinger. I tillegg trengs det ingen bevis for anklagene – og det fins ingen straff for å framsette falske blasfemianklager. Det er ille nok at blasfemi i seg selv er forbudt, men den pakistanske loven har også ført til at folk anklages for blasfemi grunnløst. Vil du naboen vondt – anklag ham for blasfemiske uttalelser eller handlinger.

I 2013 uttalte rådet for islamsk ideologi seg mot endringer i blasfemilovgivningen, og muslimske lærde har også uttalt at muligheten for livstidsstraff bør fjernes. Kun dødsstraff er godt nok for blasfemi rettet mot profeten Muhammed.

1000 piskeslag

Blasfemilover er altså fortsatt en reell utfordring for menneskerettigheter rundt omkring i verden.

Sju land har i prinsippet dødsstraff for blasfemi. I tillegg til Pakistan gjelder dette Mauretania, Afghanistan, Iran, Somalia, Nigeria (i den sharia-styrte delen av landet) og Saudi-Arabia. I Saudi-Arabia kan frafall fra islam straffes med døden, og blasfemi regnes som avvik fra den sanne religion og dermed frafall. Saudi-Arabia er forresten landet som har definert ateisme som terrorisme.

Her handler det definitivt ikke om at man ikke får såre religiøse følelser ved å tegne karikaturer av profeten Muhammed, men at all kritikk av styresettet og regimets tolkning av islam er bannlyst.

Det viser hvordan blasfemilovgivning er beskyttelse mot maktkritikk.

Det fikk bloggeren Raif Badawi, som stod bak nettsiden Free Saudi Liberals, erfare. Badawi ønsket debatt om religion og politikk og argumenterte for sekularisme og kritikk av religiøse autoriteter, men ble i desember 2013 dømt til en bot på en million saudi-riyaler, 10 års fengsel og fysisk avstraffelse med 1000 piskeslag. Han fikk de 50 første piskeslagene i januar 2015.

Amnesty International og andre aktivister verden over har siden kontinuerlig demonstrert for frigivelse av Badawi.

Om en uke samles norske aktivister igjen foran den saudi-arabiske ambassaden i Oslo – for Raif Badawi og andre samvittighetsfanger under wahabist-islam i gulfstaten. Da skal generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Trond Enger, holde appell.

«Sovende paragrafer»

En rekke land holder seg med blasfemilover, også land i «vår» del av verden: Finland, Tyskland, Østerrike, Canada, Tsjekkia, Spania, Hellas, Irland, Italia, Kasakhstan, Malta, Montenegro, Polen, San Marino, Russland og Tyrkia. Noen har bare «sovende» paragrafer, mens andre har lovgivning som kan medføre fengselsstraff – og et knippe av dem har også brukt den i løpet av det siste tiåret.

For full oversikt over blasfemilovgivningen i verden – se kampanjesiden End Blasphemy Law.

Noen eksempler fra Europa:

I 2012 ble skuespillere og produsenter bak teaterstykket «Corpus Christi» i Hellas rettsforfulgt, etter anklager fra en gresk-ortodoks biskop; det ble også en kunstner og gallerieier som stilte ut karikaturtegninger med kristne motiv i Athen; samt Phillipos Loizos som laget en satirisk Facebook-side som blandet en avdød og nærmest helliggjort (av noen) gresk-ortodoks munk med tøysereligionen pastafarianisme (der tilhengerne tilber Det flyvende spaghettimonster).

Bare sistnevnte ble dømt – til 10 måneders betinget fengsel. I ankesaken ble dommen opphevet. Men kampanjen for å oppheve blasfemiparagrafen i Hellas har så langt ikke lyktes. Det høyreekstreme partiet Gyllent Daggry er en av forsvarerne av loven.

I Russland ble medlemmer av feministgruppen Pussy Riot dømt for «hooliganisme motivert av religiøst hat» og dømt til to års straffarbeid etter et politisk performance-stunt i en kirke i 2012. I 2017 ble fem personer dømt for å «såre religiøse følelser», i hovedsak for å spre ateistiske memer i sosiale medier, rettet mot Den russisk-ortodokse kirke. Blant dem en ung kvinne som hadde sammenlignet Jesus med en rollefigur i Game of Thrones.

Krenkelse av religiøse følelser

Enten det er dødsstraff, «bare» korte/betingete fengselsstraffer og bøter eller et «symbolsk ris bak speilet» – blasfemilover legitimerer at religioner trenger beskyttelse mot mennesker. Men bare religionsfrihet og ytringsfrihet er menneskerettigheter.

Beskyttelse mot blasfemi, beskyttelse mot å få sine religiøse følelser krenket, kan ikke inngå i menneskerettighetene. Blasfemilover bidrar bare til å beskytte religiøs tro, praksis, institusjoner og ledere fra andre menneskers ytringsfrihet, og hindrer som oftest legitim og nødvendig kritikk.

Vi må være tydelige på forsvaret av ytringsfriheten selv om høyreradikale politikere som Geert Wilders fisker i rørt vann med sin tillyste Muhammed-karikaturkonkurranse i det nederlandske parlamentet i november – en konkurranse som så ble avlyst på grunn av trusler.

Det er ikke slik at religionskritikk prinsipielt gikk fra å være positivt til å bli noe negativt da det ikke lenger bare var maktkritikk av majoritetsreligionen og «øvrigheta», men også kulturkritikk og latterliggjøring av en minoritetsreligion (i Norge og Vesten). Ønsket om ikke å støtte opp under hatefulle krefter og det å ville beskytte religiøse minoriteter, har gjort at en del har vært villige til å legge begrensninger på ytringsfriheten som ville ha vært utenkelige hvis det bare var snakk om kristne følelser.

Ny blasfemiparagraf

Det så vi da Arbeiderpartiet gikk fra en klar kritisk holdning til fortsatt blasfemiparagraf i 2004 (mens Høyre, KrF og Fremskrittspartiet da ville beholde blasfemiparagrafen), til at det den rød-grønne regjeringens justisdepartement som i 2008 fremmet forslag om å utvide straffelovens §135 om hatefulle ytringer slik at det omfattet «kvalifiserte angrep på religioner eller livssyn».

Blasfemiparagrafen – som vi den gang fortsatt hadde – ville da gå ut, siden den da ikke lenger var nødvendig.

Lovendringen skulle gi «et bedre vern mot sterkt krenkende ytringer, samtidig som hensynet til ytringsfriheten blir ivaretatt», mente daværende justisminister Knut Storberget.

Daværende generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Kristin Mile, var kritisk:

– Dette synes jeg dessverre minner om den prosessen vi har hørt om fra FNs menneskerettighetsråd, der muslimske land har forsøkt å innarbeide et spesielt vern mot kritikk av religioner.

Hun påpekte som rett var, at det var liten vits i å fjerne blasfemiparagrafen om man samtidig bakte de samme lovbestemmelsene inn i en annen paragraf.

Regjeringen fikk etter hvert massiv kritikk for forslaget, blant annet for at når man ønsket å vedta lovformuleringer mot usaklige og krenkende uttalelser mot religion uten å spesifisere hva som ble lagt i «usaklig og krenkende». Den grensedragningen skulle nemlig komme seinere. Til slutt ble forslaget også lagt dødt. I 2015 forsvant endelig blasfemiparagrafen fra norsk lov.

Avstemning

Om en måned går befolkningen i Irland til stemmeurnene for å avgjøre skjebnen til landets blasfemilov. En lov som opprinnelig bare beskyttet kristendommen, men som i 2009 ble utvidet til å gjelde blasfemiske ytringer mot alle religioner. Da landet fikk ny regjering i 2016, vedtok den at spørsmålet skulle opp til folkeavstemning 26. oktober i år. Tidligere i år har et flertall av befolkningen stemt for å tillate abort i det katolske landet. Forhåpentligvis vil et flertall også endelig skrote blasfemiloven.

Den irske blasfemiloven fra 2009 har nemlig vært et av argumentene som Pakistan og andre OIC-land har kunnet bruke i rettferdiggjøringen av sin egen lovgivning. Det er vel ikke sannsynlig at OIC-landenes blasfemilovgivning faller om irene skulle stemme for å fjerne sin, men det er lov å håpe på at det kan være et skritt på veien.