Denne kronikken ble skrevet rett etter Stålsett-utvalget la fram sin NOUen «Det livssynsåpne samfunn. En helhetlig tros- og livssynspolitikk» 7.januar og publisert i papirutgaven av Fri tanke.

Det er kun en sekulær stat som kan sikre trosfrihet for alle sine borgere. Debatten om livssynspolitikken og statskirkeordningen må handle mer om hvilken stat vi skal ha, enn hvordan Den norske kirke skal være og hvilke rettigheter den skal ha. Endelig har det nå kommet et samlet forslag om hvordan den offentlige livssynspolitikken bør utformes. Vi vil rose tros- og livssynspolitisk utvalg (Stålsett-utvalget) for de overordnede prinsippene og tankegangen som er lagt til grunn for forslagene.

«Stålsettutvalget skal legge til rette for statens religionspolitikk, ikke for religionenes bidrag til samfunnet.» Så presist sier to professorer ved Teologisk fakultet det i Aftenposten 3. januar i år. Human-Etisk Forbund har arbeidet lenge for å få på plass en slik helhetlig livssynspolitikk. Nå kan forbundet finne mye å glede seg over i forslagene.

Det offentlige utvalget under ledelse av Sturla Stålsett fikk sitt oppdrag av regjeringen i 2010. Den 7. januar 2013 presenterte utvalget forslag til rekke endringer i lovgivning og i praktisk politikk, blant annet:

• borgerlig vigsel for alle,
• kommunalt ansvar for gravferdsforvaltningen,
• en opprydding i medlemsrotet i Den norske kirke,
• en økt likebehandling i den offentlige støtten til tros- og livssynssamfunn,
• valg til kirkelige organer kan ikke avholdes sammen med offentlige valg,
• nasjonale markeringer skal ikke legges til et utvalgt livssynssamfunn,
• tros- og livssynssamfunn må ha en viss demokratisk oppbygging for å motta sine medlemmers skattepenger,
• alle tros- og livssynssamfunn må få tilby sine samtaler i institusjoner som sykehus, sykehjem, fengsler og i forsvaret,
• formålsparagraf/verdiparagraf i Grunnlov og Opplæringslov må endres, og det må tas utgangspunkt i konkrete verdier framfor formuleringer om hvor verdiene kan forankres.

Stålsett-utvalget har bestått av 15 personer med kompetanse på religion og livssyn, politikk, lovverk og mangfold. Human-Etisk Forbunds fagsjef Bente Sandvig har vært nestleder i utvalget. Utvalget er enig om mye, men det finnes også en rekke uenigheter mellom utvalgsmedlemmene. Slik uenighet kan bidra til tydeliggjøring av ulike alternativer, og dermed virke klargjørende for politikerne som skal behandle forslagene.

Bestillingen utvalget fikk fra Regjeringen bar preg av både vilje til og ønske om å tenke nytt om en moderne livssynspolitikk, men også et ønske om å bevare deler av det spesielle forholdet stat og kirke har hatt i Norge. Det er i spenningsfeltet mellom disse ønskene utvalget har gjort sitt arbeid.

Utvalget har samlet seg om noen viktige grunnprinsipper for livssynspolitikken: beskyttelse av tros- og livssynsfriheten, respekt for andres rettigheter og friheter, ikke-diskriminering, aktiv tilrettelegging for livssynspraksis, likebehandling, tydeliggjøring av sentrale fellesverdier og aksept for eksponering av tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.

Utvalgets innstilling inneholder en rekke konkrete forslag til endringer i livssynspolitikken. Vi vil her gå kort gjennom noen av dem, og våre umiddelbare reaksjoner på dem.

Det forslaget som ventes å skape mest debatt er det å innføre en obligatorisk borgerlig vigsel, slik et flertall i utvalget ønsker. Dermed må alle som vil gifte seg gjøre den formelle ekteskapsinngåelsen ved tingretten/hos sorenskriveren, og deretter kan man ha seremoni eller velsignelse i sitt ønskede trossamfunn eller livssynssamfunn.

Dette er i tråd med det som lenge har vært Human-Etisk Forbunds prinsipielle standpunkt. Ekteskapet er i dagens samfunn en kontrakt mellom de som gifter seg og staten. I den nye, foreslåtte ordningen tydeliggjøres dette.

I dag slår gravferdsloven fast at det er Den norske kirke som har ansvar for gravferdsforvaltningen. Stålsett-utvalget foreslår enstemmig at kommunene skal overta dette ansvaret. En slik ordning vil likebehandle alle uavhengig av livssyn, og vil også gjøre det mulig å være ansatt i gravferdsforvaltningen for andre enn Den norske kirkes medlemmer.

Human-Etisk Forbund har lenge ønsket en slik gravferdsordning velkommen. Det er på høy tid at ansvaret for en slik felles velferdsoppgave flyttes fra et bestemt trossamfunn og over til offentlig forvaltning.

Den norske kirkes medlemsregister ble på slutten av 90-tallet etablert som en kopi av Folkeregisteret. Derfor er det fremdeles en rekke feilregistrerte medlemmer i kirken. Det tydeliggjøres hvert år i forbindelse med at det skal fordeles offentlige midler fra stat og kommune til tros- og livssynssamfunnene. Utvalget foreslår en ny rutine for å avklare medlemstilhørighet. Videre foreslår utvalget at kun aktivt innmeldte eller registrerte barn skal telle med ved beregning av tilskudd. I dag har Den norske kirke rundt 140.000 udøpte barnemedlemmer automatisk oppført i sitt register, utelukkende fordi en av foreldrene er kirkemedlem.

Utvalget har også foreslått at en rekke bevilgninger til kirken – som per i dag holdes utenfor kompensasjonen til andre tros- og livssynssamfunn – inkluderes i beregningene. Vi hilser en slik opprydding i medlemskap og økonomi velkommen, fordi det sikrer økt likebehandling.

De to siste valgene i Den norske kirke har blitt avholdt samtidig med og i samme lokaler som de offentlige valgene til Stortinget, fylkestingene og kommunestyrer. Et enstemmig utvalg krever slutt på denne sammenblandingen. Det er i tråd med Human-Etisk Forbunds standpunkt.

Utvalget foreslår at nasjonale markeringer, som den like etter terrorangrepene 22. juli 2011, ikke skal legges til ett tros- eller livssynssamfunn. Slike markeringer skal være inkluderende for alle landets borgere, slik Human-Etisk Forbund har etterlyst.

Sykehusimam, felthumanist og fengselsmunk? I dag er det kun Den norske kirke som er permanent til stede i viktige fellesinstitusjoner som sykehjem, sykehus, fengsler og i forsvaret. Felles for disse institusjonene er at pasienter, innsatte og soldater er nødt til å være der de er. I dag brukes det store ressurser på å tilrettelegge religionsutøvelse for dem som er medlemmer i Den norske kirke. Å få tak i en humanistisk samtalepartner eller en hinduprest for en sorgsamtale er langt vanskeligere. Utvalget foreslår at det etableres ordninger som gir andre tros- og livssynssamfunn mulighet til å tilby sine tjenester samtidig som prestestillingene består.

Human-Etisk Forbund er allerede med i et prøveprosjekt ved Oslo universitetssykehus, hvor tros- og livssynssamfunnenes representanter har fått opplæring av sykehuset og ID-kort utstedt av helseforetaket. Helsepersonellet kjenner til ordningen, og på denne måten slipper samtalepartnerne også å måtte forklare sin rolle hver gang de foretar et sykebesøk.

Trosfriheten må ivaretas i institusjonene, men vi er skeptiske til utviklingen dersom dette gir et økt press om å delta i bønn og andre ritualer. Livssynenes tilstedeværelse må være basert på etterspørsel fra brukerne.

Krav om demokrati i trossamfunn. I dag mottar tros- og livssynssamfunnene utenfor Den norske kirke offentlig finansiering tilsvarende det som stat og kommuner budsjetterer til Den norske kirke per medlem. Stålsett-utvalgets flertall foreslår at det skal stilles krav til representasjon av begge kjønn i de styrende organer i de tros- og livssynssamfunnene som mottar støtte. På denne måten skal hensyn til norske likestillingsidealer ivaretas samtidig som trossamfunnene bevarer sin trosfrihet. Forslaget stiller ikke krav om at begge kjønn skal være representert i den religiøse ledelsen, men vi er likevel skeptiske til at myndighetene skal blande seg inn i trossamfunnenes indre organisering.

Et stort flertall i utvalget går langt i å kritisere de nylig vedtatte verdiparagrafene i Grunnloven (fotnote 2) og i Opplæringsloven (fotnote 3). Det bør være verdiene vi kan enes om som skal stå sentralt, ikke hvilken religiøs begrunnelse disse verdiene har i enkelte tradisjoner. Denne kritikken deler vi.

Fortsatt skolegudstjeneste. Utvalgets flertall skuffer når de foreslår å videreføre en praksis med å tillate religionsutøvelse i form av gudstjenester i skoletiden. De sukrer pillen ved å forutsette at skolen må likebehandle og dermed også må formidle deltakelse til andre tros- og livssynssamfunns markeringer av ulike høytider. Men dette framstår som teori, mer enn som praktisk gjennomførbart. Vi beklager at flertallet i utvalget på dette området ikke trekker inn det prinsipielt viktige skillet mellom offentlig virksomhet og privat religionsutøvelse.

Utredningen vil etter hvert komme på en offentlig høring, og vi ser fram til en aktiv vår med mange viktige og avklarende diskusjoner, både i Human-Etisk Forbund og i samfunnet.