«Det er ikke muslimene som vil skolegudstjenestene til livs i Norge. Det er de aggressive sekularistene i Human-Etisk Forbund. Dette er en verdikamp. Vi kan ikke la kulturarven abdisere for Human-Etisk Forbund.» KrF-leder Knut Arild Hareide la an tonen for den årvisse diskusjonen om skolegudstjenester da han tidlig i november 2016 angrep Human-Etisk Forbund (HEF).

Diskusjon har motstand mot sammenblandingen av skole og kirke sørget for i alle år. Men de siste par årene har det blitt særskilt hett, og det nye er en rekke mer eller mindre tendensiøse presseoppslag om skoler som i tilpasning til minoriteter og «kravstore ikke-religiøse» nærmest fjerner jula fra skolen. Det har vært historier om forbud mot nisseluer, juletregang og kristne sanger, i sosiale medier deles falske historier om hvordan skoler skal ha forbudt marsipangriser og så videre. Disse sakene påkaller sterke følelser og stort engasjement.

Gjennomslag i 2015

Human-Etisk Forbunds prinsipielle argumentasjon mot forkynnelse i skolen, både når det gjelder skolegudstjenester, men også KRLE-faget og samarbeidsavtaler mellom skole og kirke gjennom året ellers, sauses sammen i en graut av angivelig julemotstand og kristendomshat. Til tross for at kampsakene først og fremst har vært likeverdige alternativer og aktiv påmelding til begge. Og i november 2015 ble det endelig gjennomslag: Utdanningsdirektoratet gikk ut og anbefalte alle skoler å ha aktiv påmelding til skolegudstjenester.

Saken fortsetter under bildet.

De nye retningslinjene førte til at flere skoler vurderte, og etter hvert faktisk innførte, ordninger i tråd med dette. Men det har også vanket mye kritikk mot anbefalingen.

Nyheten om at rektorene på Voss i 2016 sa nei til skolegudstjeneste førte til protester fra mange foreldre og andre lokalt på Voss. Debatten gikk høyt. Det førte igjen til forhandlinger mellom rektorene og kirken som resulterte i et obligatorisk undervisningsopplegg om kristendommen i kommunens kirker før jul. Kirkebesøkene skulle være en del av KRLE-faget og ikke ment å være forkynnende, til tross for at det både skulle bes og velsignes.

– Agenda om å fjerne religion

«Gudstjenestenekten» fikk KrF-lederen på banen. Knut Arild Hareide beskyldte Human-Etisk Forbund for å ha en «agenda om å ta religion vekk fra vårt samfunn». I Stortingets spørretime krevde han verdibekreftelse fra statsminister Erna Solberg – og fikk det.

– I Norge har julefeiringen primært dreid seg om Jesus og Gud, og ikke om nisser og juletrær. Hvis vi mister dette båndet, vil det være et brudd med den historiske tradisjonen vi har, konstaterte Solberg.

Blant andre som hang seg på, var FrP-statsråd Sylvi Listhaug, som beskyldte Human-Etisk Forbund for å føre et korstog mot kristendommen.

Men mens skylda fra visse hold ble lagt på HEF, fikk også det flerkulturelle Norge, særlig muslimer, sin del av skylda i kommentarfeltene. Saken om Nylund skole i Stavanger, der barna visstnok ikke lenger skulle få synge om jul og nisser, samt heller ikke den kjente julesalmen «Deilig er jorden», angivelig «fordi noen ikke likte det» ble typisk først en sak om muslimer, så en sak om HEF. Det viste seg etter hvert at det hele var en misforståelse, uten at det la så veldig stor demper på engasjementet.

Voldsom debatt

Organisasjonssekretær Magnhild Bøe-Hansen i Hordaland fylkeslag av Human-Etisk Forbund var tett på stormkastene førjula 2016. Hun har vært involvert i fylkeslagets håndtering av skolegudstjenester og tema forkynnelse i skolen over flere år. Hun synes debattene om jul og skolegudstjenester har vært voldsomme de to siste årene.

– Jeg tror det endret seg da vi plutselig begynte å få litt gjennomslag for de sakene våre, altså kravet om aktiv påmelding på skolegudstjenester og gode, likeverdige alternativ. Det gjorde at vi ble utsatt for målrettet kritikk. Før ble vi ikke tatt helt alvorlig – nå har vi fått litt gjennomslag, og da kommer disse kreftene mer hardt mot oss.

I 2016 hadde Human-Etisk Forbund i Hordaland bestemt seg for ikke å starte noen skolegudstjenestedebatt. Dels fordi debatten alltid får feil fokus, de ønsker å flytte fokus fra denne årlige aktiviteten til forkynning i skolen generelt, og dels fordi debatten blir så stygg.

Bøe-Hansen er oppgitt over politikere som henger seg på hysteriet og som gjentar fordommer mot HEF de må vite ikke stemmer.

– De vet at det ikke stemmer, for de blir konfrontert, men de gjentar det bare.

Feilaktige forestillinger blir etablert sannhet

Saken om Nylund skole førte til at en av forbundets frivillige – aktiv i nærmere 20 år – henvendte seg til Bøe- Hansen og ga uttrykk for at vedkommende hadde lyst til å melde seg ut fordi forbundet var så intolerant.

– Til og med folk som har vært aktive har gjennom medietrykket fått inntrykk av at vi mener ting vi ikke mener!

En av de «faktaene» Bøe-Hansen trekker fram er at HEF skyver muslimene foran seg.

– Dette er blitt en etablert sannhet, selv om ingen kan vise til noen konkret saker der det har skjedd. Men folk som ikke evner å se det prinsipielle får hele tiden bekreftet sin sannhet når de ikke holder seg til fakta.

«De fremstiller oss som snakker om sekulære verdier som noen som vil fjerne norske verdier»

Da Bøe-Hansen og kollega Stine Willemo Strøm-Andersen skrev et oppklarende avisinnlegg etter Stavanger-saken, der de klargjorde Human-Etisk Forbunds holdninger, opplevde hun at mange foreldre og medlemmer tok kontakt og ga uttrykk for takknemlighet – «tusen takk, det hjalp!». 15 000 var inne på Hordaland fylkeslags sider og så på innlegget.

Norsk kulturarv = kristen?

Men Bøe-Hansen synes å merke at klima har endret seg i deler av det som kan kalles den kulturkristne befolkningen, slik det utspiller seg i kommentarfelt og sosiale medier.

– De som mener at innvandring, og særlig muslimske innvandrere, er en fare for vår kultur, bruker ofte kristen kulturarv som en norm for det å være norsk. Derfor fremstiller de oss som snakker om sekulære verdier som noen som vil fjerne norske verdier. Når enkelte politikere snakker om kulturarv, virker det som den eneste norske kulturarven vi har er den kristne. At alt annet av kultur, kunst, politikk – det er ikke lenger norsk kulturarv. Det s mest samlende er den kristne – og den er under angrep. Det blir en veldig polarisert forestilling om «oss» og «dem». Retorikk som vi må kjenne oss selv og våre egne verdier for å kunne møte og forstå dem – de andre. Det blir fremstilt som om det er de kristne verdiene som forener oss og er vår viktigste felles historie.

Ja, viser debatten om skolegudstjenester og jul – og religionsfaget i skolen – konturene av en identitetspolitisk nasjonalkristen utvikling?

Mobilisering av religiøs identitet

Sosiolog Lars Laird Iversen ved Det teologiske menighetsfakultet er til en viss grad enig.

– Jeg vil si at religion – i alle fall religiøs kulturarv og tradisjon – oftere og oftere blir mobilisert i ulike identitetspolitiske agendaer.

Han påpeker at det gjelder også både minoritetene, der religiøse merkelapper som muslimer blitt mer synlige, mens de samme gruppene tidligere var marokkanere og pakistanere og så videre.

– Det samme skjer delvis med det norske – der kristen kulturarv blir tatt opp og brukt som et motstykke til islam og innvandrerreligioner.

Frykter nytt innhold i folkekirken

Laird Iversen tror tendensen med innvandringsfiendtlighet med kristent fortegn ikke først og fremst er blant de religiøse, men blant passive folkekirkemedlemmer. Han ser for seg et skifte i folkekirkebegrepet, der vi får en kobling av kulturarv, tradisjon og globaliseringsmotstand, slik den stadig oftere fremmes av blant annet av aktører i Senterpartiet og FrP. Og her kommer kristendommen inn, men det er en kristendom som er tømt for religiøst innhold.

– Vi ser jo at Sylvi Listhaug allerede prøver å knytte kristendommen til det norske, sier Laird Iversen.

– Folkekirke er opprør mot elitekirke. I gamledager var det mot en kirke som var konservativ, nå er det et annet opprør mot at den er «mulitkulturalistisk».

Kristendom som del av tradisjonalistpakke

Iversen mener det harmonerer godt med hvordan den nye nasjonalpopulismen framtrer. Perspektivet på verden er svart-hvitt, og i dette bildet er innvandrere og eliten på samme lag.

– Jeg tror denne populismens bruk av religion spiller på relativt gamle måter å se ting på. Se bare på hva som skjer når en gammel kirke brenner ned i Norge. Det er veldig forutsigbart: de aktive kirkemedlemmene vil sette opp en praktisk arbeidskirke, med kontorer, menighetsrom, aktivitetsrom for ungdom og så videre. Så har du en stor gruppe som vil den skal bygges opp akkurat slik den var. De ser kirken er en del av bygdas identitet og skal være slik den alltid har vært. Man trenger ikke tro, man trenger ikke være aktiv i den annet enn til livsfaseriter, men den hører hjemme i pakka man vokste opp i og som man kjenner. Kristendommen er del av den norske tradisjonalistpakka. Og hvis dette blir oppfattet som truet av sekulære eliter, eller av innvandrere, er det åpenbart flere som tolker dette inn i en større og politisert bølge av nasjonalreligiøs populisme som vi ser skjer i mange land i Europa.

Saken fortsetter under bildet.

Laird Iversen tror Human-Etisk Forbund blir dratt inn i dette for forbundet er opptatt av de områdene der religiøsitet fortsatt er politiske symboler, og disse områdene blir kamparenaer for denne diskusjonen her.

– Jeg tror det er en av grunnene til at KRLE-faget er blitt så diskutert og følelsesladet. Det er et av få områder staten Norge sier noe om «hva vil vi at våre borgere skal være». Det er derfor det er noe som står på spill i beskrivelsen av det faget. Jeg tror det er helt rett at K’en representerer en retur til identitetspolitikk. Det er parodisk når regjeringen Solberg sier ingenting skal skje med innholdet. Det blir så tydelig at man skal bare ha symbolet på plass.

Mer opptatt av kristen kulturarv enn tro

Iversen ser også dette i Grunnlovens nye formuleringer – der det er fjernet at staten skal ha en religion, mens det slås fast at Den norske kirke forblir Norges folkekirke.

– Grunnlovsendringene hadde nok ikke skjedd om de ikke fikk inn folkekirkebegrepet i Grunnloven. Det er nok relativt mange som ønsker seg en kulturell kobling mellom folk og kirke, men som ikke har behov for at staten skal styre med utnevning av biskoper og slikt. Jeg tror den nye fremveksten av nasjonalreligiøs populisme ikke bør forstås som et backlash mot grunnlovsendringen. Tvert om er grunnlovsforliket et godt eksempel på den samme trenden med identitetskristendom: mer opptatt av kulturarv enn tro.

Iversen synes den nye paragraf 2 i Grunnloven er grusom.

– Istedenfor, som før, at den beskrev en institusjonell kobling i statsapparatet sier den nå noe om «folkesjelen» til folk flest – som er mye mer invaderende.

– Det er det samme med formuleringene om verdigrunnlaget – folket har nå fått et offisielt verdigrunnlag og det er «vår kristne og humanistiske arv og tradisjon». De kunne i det minste sagt hva verdiene er, ikke bare hvor de kommer fra! Et demokratisk fellesskap deler ikke verdier, men en fremtid. Det er jo nettopp derfor vi har demokrati – fordi vi er uenige!

– Vil du si vi har fått et mer essensialistisk identitets- og kulturbegrep?

– En stor og tydelig gruppe i debatten fremmer nå en nostalgisk og antipluralistisk forståelse av norskhet. Det ligner jo på hva mange kaller «essensialisme». Og slike ideer om hva en kultur eller identitet bør være, blir raskt til en selvoppfyllende profeti. Men det er ikke noe som kommer av seg selv, man må bruke makt for å få det til, mener Laird Iversen.

– Men det er jo ikke slik at populistene er i flertall. Ganske store deler av folket kjøper ikke denne forståelsen av kultur. Når grupper som fremmer mer pluralistiske og åpne forståelser av kultur må argumentere for sitt syn, utvikler de også et mindre essensialistisk kulturbegrep. Ofte er det slik debatt virker: som et argumentenes våpenkappløp. Dermed styrkes både et pluralistisk og et antipluralistisk kulturbegrep samtidig.

«Jeg tror denne debatten, og den nye nasjonalkonservative mobiliseringen av religion, til syvende og sist handler om ideer om etnisitet.»

– En pseudoetnisk øvelse

– Jeg tror denne debatten, og den nye nasjonalkonservative mobiliseringen av religion, til syvende og sist handler om ideer om etnisitet. Denne kulturarv-varianten av kristendommen er også en pseudoetnisk øvelse. Religion har alltid hatt noen sterke kort på hånden når det gjelder å bygge gruppeidentiteter. Det fremstår som noe stabilt, noe «dypt» og noe som egner seg til å knytte sammen individets følelsesliv, og gruppens ritualer og institusjoner. Når kristendom blant noen er blitt viktigere for norskheten i det siste, handler det om at den relevante «andre» er definert i religiøse termer. Muslimer og islam har tatt over for kommunistene som den relevante «andre» i noen nordmenns og europeeres sivilisatoriske selvforståelse. Hvis de er muslimer, hva er så vi? Da er lett å svare noe som er i det religiøse landskapet. Så møter mange av de som ser det slik en utfordring i en relativt sterkt sekularisert befolkning: «vi har en kristen kultur, men jeg tror ikke på Gud». Et av svarene har vært kulturarv-fokuset. Det er jo ikke slik at folk vil at prester og biskoper skal ha viktige roller i politiske institusjoner. Det er det sterk skepsis til. Det disse gruppene vil ha er en bekreftelse på at innvandring ikke skal endre det samfunnet man vokste opp med, sier han.

– Det er snakk om en kristendom uten tro, teologi og ritual.

Les også: Hvorfor blir bagateller og misforståelser stadig blåst opp til store riksdekkende saker?