Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Lege Andreas Wahl Blomkvist svarer Morten Horn. Han mener Horn og andre dødshjelpmotstandere er unyanserte i sine argumenter mot eksisterende dødshjelplover. Foto: NTB-Scanpix/Shutterstock

Dødshjelpdebatten: Nyansene forbigås i stillhet

Dødshjelpsdebatten blir ikke bedre av en utredning hvis aktørene ikke er villig til å ta lærdom av den, mener lege Andreas Wahl Blomkvist, som her svarer lege Morten Horn.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 28.06.2019 kl 14:13

Morten Horn stiller seg kritisk til hva en utredning om dødshjelp skal føre til, etter at landsmøtet i Human-Etisk Forbund vedtok å ta «et aktivt initiativ ovenfor de politiske myndigheter med det formål om å nedsette et offentlig utvalg som skal utrede dødshjelp basert på kunnskap, forskning og statistikk».

Bortsett fra språkbagatellen («overfor», ikke «ovenfor»?), er det vanskelig å være motstander av en utredning. Det er heller ikke Horn, som dessuten rettmessig påpeker at utvalgets mandat og sammensetning kan få en avgjørende betydning. Det betyr imidlertid ikke at Horn skal fortsette å være upresis i sine kommentarer om dødshjelp.

Karikert


For eksempel karikerer han det svenske Statens medicinsk-etiska råds (SMER) utredning som et «partsinnlegg» der «verdivurderinger» tok overhånd. Som andre motstandere av dødshjelp, er ikke Horn konkret om hva det er med SMER-rapporten som er så tendensiøst. Rapporten gjør et eksplisitt skille – i den grad det er mulig – mellom verdiargumenter (värdeargument) og fakta-argumenter, og har gjort en møysommelig vurdering av datagrunnlaget for sistnevnte. At rapporten ikke har falt i god jord hos motstandere av dødshjelp ser nå ut til å handle om at flere fakta-argumenter mot dødshjelp enten tilbakevises eller nyanseres.

Om sistnevnte er det eksempelvis dokumentert at ulike reguleringsmodeller fører til ulike konsekvenser, og at det derfor «inte går att svara på vad som blir konsekvenserna av att införa dödshjälp utan att precisera vilken modell man talar om» (s. 15 i SMER-rapporten). Dessverre ser det ikke ut til å ha særlig innvirkning på den norske debatten, der det har blitt vanlig å plukke ut eksempler og generalisere på tvers av landene, uten så mye som en fotnote.

Horn, for eksempel, sier at dødshjelp etterfølges av «eskalerende dødshjelpstall, glidning med hensyn til hvordan vage avgrensninger praktiseres, og samfunnsendringer med krav om enda mer liberale lover; dødshjelpstilbud til stadig større grupper.» Hvilket land sikter han til? Under hvilken reguleringsmodell er dette uunngåelig? Nyansene forbigås i stillhet.

Kriteriene ligger fast


I virkeligheten «eskalerer» ikke dødshjelpstallene på tvers av landene, og pasientdemografien tilsier ingen betydelig endring med Oregon-modellen, men kanskje med BeNeLux-modellen. Kriteriene i Nederland er helt uendret og uforsvarlig praksis forblir en sjeldenhet, ifølge dødshjelpskomiteene i landet. Dette må da være relevante og positive betraktninger? Loven har aldri hatt krav om levetid eller spesifikk diagnose, så det er ingenting nytt med hvem som kan eller ikke kan få dødshjelp i Nederland. I Belgia derimot, ble aldersgrensen fjernet i 2014.

Jeg vet ikke hva Horn sikter til med «samfunnsendringer med krav om enda mer liberale lover», men det kritiserte lovforslaget i Nederland om dødshjelp til eldre som er «trette av livet» er nærliggende. Hvor relevant dette er om dødshjelp generelt er vanskelig å si, men som SMER-rapporten og andre kunnskapsoppsummeringer påpeker, finnes det ikke undersøkelser som gir grunnlag for å hevde urovekkende «samfunnsendringer».

Ikke lenger uløst


Horn hevder også at foreslåtte kriterier er «vilkårlig og udefinerbare». Her er det mange fagfolk som er uenige, særlig fra land der det foreligger erfaring med dødshjelp. En rekke helse- og sosialtjenester gis dessuten på bakgrunn av likeså eller mer upresise kriterier enn de som er foreslått om dødshjelp. Det er også feil å hevde, som Horn gjør, at «motsetningen» mellom selvbestemmelse og lovgiverens rett til å avvise ønsker om dødshjelp fortsatt er «uløst». Om ikke empirien fra ulike land viser at det i det minste er mulig i praksis, så foreligger det en teoretisk løsning i boken Aktiv dødshjelp: Etikk ved livets slutt av Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri. Den er altså løst, men kanskje ikke til Horns tilfredsstillelse.

Alle disse poengene burde for lengst vært inkorporert i en moden faktabasert debatt om dødshjelp. Om en norsk utredning vil hjelpe debatten er for tidlig å si, men en ting er sikkert: Den vil ikke hjelpe hvis debattaktørene ikke er villige til å ta lærdom av den.