KOMMENTAR:Omskjæring kan kanskje beskytte mot HIV-smitte, men nytteverdien av dette avhenger av hvor mye HIV det er i landet. Den er høy i Afrika og lav i Norge. Omskjæring kan lette intimhygienen, men i Norge har vi en overflod av varmt vann og såpe. Omskjæring «beskytter» mot fimose (trang forhud), greit nok, men er trang forhud et folkehelseproblem som er så stort at det rettferdiggjør rutinemessig omskjæring?

Hvis omskjæring beskytter mot HPV-infeksjon er det for så vidt interessant: Livmorhalskreft (i langt mindre grad peniskreft) er et folkehelseproblem i Norge, og "alle tiltak" som kan redusere forekomsten av livmorhalskreft er velkomne.

Men: Nå har vi i Norge begynt å vaksinere jenter mot HPV, nettopp for å redusere forekomsten av livmorhalskreft. Kanskje vil vaksineprogrammet utvides også til gutter. Dersom vaksineringen holder det den lover, vil nytten av omskjæring falle bort – på dette punktet.

Etisk utfordrende

Det er også etisk utfordrende: Skal vi omskjære et guttebarn, nyfødt og samtykkeinkompetent, begrunnet i at det kan beskytte helsa til guttens framtidige kvinnelige sexpartnere, mange tiår fram i tid? Hvis det var et 1:1-forhold mellom forhud og livmorhalskreft, så kunne man kanskje forstått det. Men her trengs det jo svært mange inngrep for å oppnå en nokså beskjeden effekt («number needed to cut»….).

Det er et svært langt tidsrom mellom intervensjon og effekt. Og det er heller ikke primært den intervensjonen rettes mot som vil oppleve nytten, men andre mennesker. Det hender vi tvangsbehandler mennesker med påvist smittsom sykdom, av hensyn til andres helse. Men det er uvanlig, og det må begrunnes godt – vi humanetikere mener jo at mennesker ikke skal behandles som middel, men som mål i seg selv.

Helsegevinsten ved mannlig omskjæring ser altså ut til å være minimal

Helsegevinsten ved mannlig omskjæring ser altså ut til å være minimal. Den er ikke 0, men den er svært liten. I Norge er trolig nytten enda mindre enn i de land dokumentasjonen stammer fra.

Vanskelig å se annet enn kosmetiske grunner

Det er derfor vanskelig å forstå hvorfor det offentlige helsevesenet skal drive med dette. Vi skal, i størst mulig utstrekning, tilby behandling med dokumentert effekt på reelle helseplager. Den eneste «indikasjon» for omskjæring jeg kan se, er den rent kosmetiske – som når en plastisk kirurg vurderer at jentas bryster er for små, og trenger forstørrelse. Men dette er jo ikke den delen av medisinen vi er mest stolte av.

Samtidig forstår jeg behovet for å bringe omskjæringspraksisen inn i forsvarlige former

Samtidig forstår jeg behovet for å bringe omskjæringspraksisen inn i forsvarlige former. Det er grunn til å tro at komplikasjonsfrekvensen varierer avhengig av utøverens kompetanse, hygieniske forhold og muligheten for oppfølging etter inngrepet.

Derfor er det viktig at vi i vår iver etter å stanse omskjæringen ikke bidrar til at virksomheten sluses over til useriøse aktører. Da kan det være viktig at en kriminalisering ikke inntrer før praktiseringen har opphørt; at foreldre fortsetter å omskjære guttene sine, men unnlater å ta kontakt med helsevesenet ved komplikasjoner av frykt for å bli straffet. Da ville disse guttene gå fra asken til ilden.

Skal helsetjenesten være penispoliti?

Hvordan skulle et lovforbud mot omskjæring håndheves? Skal helsetjenesten da fungere som «penispoliti», fange opp omskårne gutter og melde foreldrene til politiet? Det er svært problematisk med alle former for «tvungen melding» i helsetjenesten. Vi nevrologer sliter med dette, når det gjelder pasienter med epilepsi og anfallslidelser: Vi plikter å melde fra, og pasienten mister førerkortet. Men dette gjør at noen pasienter unngår helsehjelp for å slippe å bli fratatt førerkortet, noen ganger med dramatisk uheldige konsekvenser.

Politikere, myndigheter, byråkrater, politi – ja, vanlige folk – er forbløffende uvitende om hvor skadelig det er å pålegge helsepersonell meldeplikt. Det kan være berettiget (som ved epilepsi/anfall), men det bør vurderes veldig nøye opp mot ulempene. Tilliten til at helsepersonellet er der for å hjelpe deg, ikke straffe deg, er en fundamental del av helsetjenesten. Tallene fra USA viser at mannlig omskjæring er et inngrep med minimalt ødeleggende effekt på folkehelsa. Jeg er usikker på om helsesøstre, fastleger og andre ved eventuelt lovforbud bør godta et politisk pålegg om å rapportere inn mistanke om mannlig omskjæring.

Skal man først omskjære, bør det kanskje være tidlig

Det hevdes omskjæring av gutter er teknisk enklere og noe mer skånsomt hvis det utføres tidlig, sammenlignet med omskjæring når gutten blir eldre. Det er i hvert fall innlysende at opplevelsen av å bli endret, av å miste noe, må være lik null for nyfødte, mens den kan være av større betydning jo eldre gutten blir. Hvis man først skal omskjære gutten, så kan det være det helst bør gjøres tidlig i livet.

Hvis vi krever utsettelse til samtykkekompetanse (16 år) vil dét trolig gjøre omskjæring til et inngrep som mange vil oppleve som psykologisk uakseptabelt. Kanskje også med større medisinsk risiko. I så fall vil et forbud mot omskjæring av guttebarn bety et de facto forbud mot at foreldre kan gi barna sine det de anser for å være en medisinsk viktig behandling. Selv om vi i Norge ikke godtar dette premisset – om medisinsk nytteverdi – er det åpenbart rom for diskusjon rundt dette.

Jeg har lest rapporten fra den amerikanske barnelegeforeningen – og jeg deler den europeiske kritikken av den

Jeg har lest rapporten fra den amerikanske barnelegeforeningen – og jeg deler den europeiske kritikken av den. Men amerikanerne har et godt poeng: Det er vel de, og ikke vi, som kan påberope seg å ha erfaring både med og uten omskjæring. Vi i Europa er trolig mye mer «culturally biased» enn amerikanerne. Det betyr ikke nødvendigvis at vi har mindre rett, men det er en bias vi må ta høyde for.

Omskjæring hindrer ingen fra å endre livssyn

Den sekulære agitasjonen mot mannlig omskjæring har vært knallhard. Man har kalt det «mishandling» og «lemlestelse» av uskyldige guttebarn, og mistenkeliggjort dette at jødiske og muslimske foreldre ønsker å oppdra sine egne barn i sin egen religion. Men dét er jo noe også jeg, som humanetiker, ønsker for mine egne barn! For meg innebærer det riktignok bare å la dem vokse opp uten aktiv innblanding fra min side, mitt livssyn har heldigvis ikke noen ritualer med fysisk merking.

Det er legitimt at jødiske og muslimske foreldre ønsker å oppdra sine barn, geleide dem, slik at de overtar foreldrenes tro. Vi har religions- og livssynsfrihet, det innebærer også friheten til å tro på religioner som andre mennesker anser som eventyr og oppspinn. Friheten til å etterleve religiøse skikker andre anser som meningsløse og i verste fall skadelige. Spørsmålet er selvsagt hvor langt man kan gå, når det gjelder å påføre andre enn seg selv potensiell skade i religionsfrihetens navn.

Det blir nesten et stråmannsargument, dette at omskjæring av gutter «merker» dem som jøder/muslimer

Det blir nesten et stråmannsargument, dette at omskjæring av gutter «merker» dem som jøder/muslimer, og på den måten hindrer deres frie livssynsvalg. Jeg har til gode å høre om ett eneste menneske som har ønske å konvertere bort fra jødedom eller islam, men som har blitt hindret i det fordi forhuden manglet. Argumentet virker tøvete, med mindre det underbygges med faktiske eksempler. Og selv da ville jeg være kritisk: Er det virkelig omskjæringen som er hinderet for konvertering, eller er det alle de andre, psykologiske, sosiale og kulturelle aspektene ved det å være oppdratt i jødisk eller muslimsk tro?

Takk for hjernevasken

For det er jo åpenbart at den åndelige, sosiale og kulturelle påvirkningen vi mottar kan ha enorme konsekvenser for vårt framtidige livssyn, og vår frihet til å endre livssyn. Dette er selvopplevd: Ved å gi meg en humanetisk oppvekst har mine foreldre – irreversibelt, håper jeg! – fratatt meg evnen til å tro at det finnes en gud. Den rett til religiøsitet som milliarder av andre mennesker har – den har jeg blitt nektet, uten at jeg selv fikk mene noe om det. I dag takker jeg mine foreldre for dét. Men er ikke dette det ultimate uttrykk for hvor grundig hjernevasket jeg har blitt: Jeg er så grundig gudløs at jeg attpåtil er takknemlig for å være det.

Hvis vi virkelig ønsker at barn skal vokse opp med fullstendig frihet til å velge sitt eget livssyn, totalt uavhengig av foreldrenes preferanser – ja, da må vi vel eksponere alle barn for millimeter-lik dose av alle tenkelige livssyn. Kanskje nekte dem kontakt med de skumle foreldrene, som gjennom små ord og gjerninger så lekende lett kan lure barna inn i sin egen livssynsverden.

Hva i all verden er galt med at barn indoktrineres inn i foreldrenes livssyn?

Men hvorfor? Hva i all verden er galt med at barn indoktrineres inn i foreldrenes livssyn? Hvem, andre enn de som er det genetiske opphavet til barna, og har brukt både svangerskap, arbeidsinntekt og sitt ansikts sved på å sette barna til verden og gi dem et hjem, har egentlig rett til å påvirke hva slags livssyn barna skal få? Det er hyklersk å kritisere jødiske og muslimske foreldre for at de merker sine barn i sin egen religion. Det er deres rett, og vi andre gjør det samme, enten vi innser det selv eller ei.

Dokumentasjon for ødelagt sexliv?

Det er skikkelig teit å merke ungene fysisk, i religiøs hensikt. Det er overflødig, unødig, og kan i verste fall føre til medisinske komplikasjoner – og er ikke en gang «effektivt» hvis målet er å sikre at barnet holder fast ved religionen. Men selve dette at man vil geleide sitt barn inn på det man selv anser som den rette sti, det er foreldrenes rett, og barnas skjebne. Hvis man ønsker en oppvekst upåvirket av foreldrenes livssyn, da får man heller la seg adoptere bort, eller unnlate å bli født.

Noen hevder at mannlig omskjæring er negativt, kanskje ødeleggende, for den voksne mannens sex-liv. Denne retorikken er vanskelig å ta stilling til. Så langt er det svært få omskårne menn som har fortalt om dette. Det ser det ut til at også omskårne menn (for eksempel i USA, der halvparten er omskåret) evner å formere seg, ha et aktiv sex-liv, onanere, ja rett og slett fungere som menn. Det ville selvsagt være viktig for debatten hvis det viser seg at omskjæring reduserer seksualfunksjonen betydelig og forutsigbart. Foreløpig mangler det overbevisende dokumentasjon utover enkelthistorier. De kan være hypotesedannende, men vi trenger data fra større grupper.

Det ville selvsagt være viktig for debatten hvis det viser seg at omskjæring reduserer seksualfunksjonen betydelig og forutsigbart

Noen menn har et trøblete forhold til sin seksualitet, hos noen direkte relatert til penis. Noen av disse er omskårne, andre ikke. Hos noen kan nok plagene direkte tilskrives dette at de er omskåret. Det kan også tenkes at menn med en seksuell sårbarhet kan få plager utløst av eller forsterket ved det at de er omskåret. For meg er dette nok et argument for hvorfor man bør være varsom med å omskjære gutter, i fravær av klare og tydelige medisinske grunner. Spørsmålet er om dette er grunn god nok til et generelt forbud mot omskjæring i befolkningen.

For all del: Ikke gjør det til en sivilsasjonskonflikt

Omskjæring av gutter framstår som uforståelig, unødvendig, uforsvarlig og uetisk, sett med våre norske øyne – inkludert mine egne. Samtidig er det altså normen i andre land, og det finnes antydninger til medisinske og andre argumenter for det. Jeg mener vi har gode grunner til å fraråde rituell omskjæring av guttebarn i fravær av en individspesifikk, klar medisinsk indikasjon. På samfunnsnivå bør vi arbeide for å redusere bruken av hensiktsløs og potensielt farlig omskjæring av guttebarn.

Men det er et langt steg å gå derfra til regelrett å kriminalisere omskjæring. Jeg tror vi raskere når målet gjennom dialog og informasjon. Argumentene mot omskjæring er så gode, argumentene for er så svake, jeg tror også jødiske og muslimske foreldre vil slutte med dette bare de får litt tid på seg. Det verste vi kan gjøre er kanskje å gjøre dette til en slags «sivilisasjonskonflikt», der disse foreldrene må velge mellom det norske samfunnet og sin egen kultur.

Har brukt opp kruttet

Det å gjøre omskjæring til et offentlig helsetilbud er imidlertid et klart steg i feil retning. Det er synd – virkelig fortærende – at så mange omskjæringskritikere har brukt opp alt kruttet på markskrikersk rop om forbud og demonisering. Vi burde heller samlet oss om dette at omskjæring primært er et kosmetisk inngrep, unyttig og potensielt risikabelt. Noe familiene selv får ta stilling til, men som de eventuelt må få utført privat tiltak, innenfor de vanlige rammene for forsvarlighet i den kosmetiske kirurgien. Jeg tror uansett ikke dette helsetilbudet hører framtiden til.