For ti år siden ringte telefonen min. Det var forfatter og tidligere kollega av meg, Torgrim Eggen, som var i gang med en ny roman. Den skulle handle om en sekt, og jeg var noe av en sekt-nerd, hadde han hørt rykter om. Og det stemmer for så vidt, jeg har vært fascinert av sekter hele livet. Dermed ble jeg en slags sekt-konsulent, som hjalp Torgrim med å utvikle teologien og gruppedynamikken i sekten hans.

Fremgangsmåten jeg foreslo for Torgrim var som følger: Se en masse dokumentarer om Scientologikirken, og lag en sekt som ikke er som dem. For nesten alt ved scientologien – uniformeringen, sjargongen, forfølgelsen – skriker «SEKT!». Og i googlingens tidsalder virker sånt avskrekkende på de fleste normalt utrustede mennesker. (Så har da også medlemstallet i Scientologikirken vært i fritt fall i årevis.)

Nå og da får noen det for seg å omtale Human-Etisk Forbund som «en sekt». De føler seg sikkert vittige, og får utløp for litt irritasjon, men ingen blir klokere. Begrunnelsen koker gjerne ned til noe sånt som «dere har sagt noe jeg ikke liker».

Har vi sekt-potensial?

For Human-Etisk Forbund passer virkelig ikke til de vanligste kriteriene for en sekt, som medlemmer som lever under sterk sosial kontroll eller en nærmest allmektig og karismatisk leder (unnskyld, Trond Enger!). Og få vet bedre hvor lite treffende sektanklagene er enn vi som jobber i forbundets livssynsavdeling. Vårt ord er ikke akkurat er lov …

Men selv den usakligste kritikk kan være en spire til innsikt. Kan de som kaller oss en «sekt» få rett en gang i fremtiden?

For som alle livssynsmiljøer, kan også Human-Etisk Forbund utvikle sekteriske trekk. Og det vil være trist, både fordi verden saktens har nok sekterisme allerede og fordi det vil gjøre forbundet til en mindre attraktiv organisasjon å være med i.

Derfor, i preventiv hensikt, tenkte jeg å komme med noen tips til hvordan man kan unngå sekterisme. Dette er ikke en religionsvitenskapelig sjekkliste over hva som kjennetegner en sekt (eller «ny religiøs bevegelse», som det kalles i akademia), men en uhøytidelig liste over hva som irriterer meg mest med sekter og som Human-Etisk Forbund, som alle livssynsorganisasjoner, gjør lurt i å være på vakt mot.

Brødre og søstre i vår høystærede grunnlegger Kristian Horns ånd – velkommen til Didriks sektunngåelses-tips!

1. Dropp uniformen

Som alle som har lest tips til jobbintervjuer vet, skapes førsteinntrykket i stor grad av hva man har på seg. Og få ting gir mer sektpreget førsteinntrykk enn et livssynsmiljø der folk kler seg veldig likt.

Det er sånn jeg kjenner igjen Jehovas Vitner på gaten, og sånn jeg klarer å styre unna dem. Mormon-misjonærenes kleskode fungerer nok bra i USA, der mørk dress og slips uttrykker seriøsitet. Men i Norge kler man seg ikke slik med mindre man jobber i bank, og derfor fungerer dressene mest mot sin hensikt. Dessuten kan de gi et inntrykk som er litt … sekterisk.

Ekte uniformering, som sikhenes turban eller nonners habitt, kan være riktig flott, og Human-Etisk Forbunds klesregler for gravferdstalere er bra. Men et livssynsmiljø der folk ser ensartede ut når de er kledd «i sivil», gir i alle fall meg piggene ut.

Selv elsker jeg å gå i sløyfer og slips, noe som ikke akkurat er vanlig på norske arbeidsplasser (som er en av grunnene til at jeg gjør det). Her om dagen fikk jeg spørsmål fra en journalist om jeg prøver «å kle opp» Human-Etisk Forbund. Mitt svar var kontant: Ikke fasiken! Det ville vært en katastrofe om min klessmak ble toneangivende i forbundet.

Tvert imot synes jeg det er storveis når jeg representerer Human-Etisk Forbund i slips sammen med kolleger i hettegenser (eller hva de nå trives best i). For om hver av oss kler oss som vi selv trives, vil det samlede inntrykket være at vi er et tverrsnitt av den norske befolkningen.

Som er nettopp det Human-Etisk Forbund bør være.

2. Snakk som folk flest

Et av mine første møter med det indre liv i forbundet var på en landskonferanse . En deltager inntok talerstolen under en kommentarrunde, og argumenterte for at humanister ikke burde bruke uttrykk som «jøss» og «herregud». Dette var nemlig religiøse uttrykk, og humanister burde derfor ikke ta dem i sin munn.

Han må selvfølgelig selv velge hvilke ord han vil bruke, få ting er mer personlig enn hvordan vi snakker. Men jeg tenker stikk motsatt. Og det er ikke bare fordi det han egentlig gjorde var å gjenoppfinne det annet bud: «Du skal ikke misbruke Herrens navn.»

At en gruppe har sin egen sjargong, sin egen slang, sin egen måte å bruke ord på, er signaler om at de står utenfor det vanlige samfunnet. Noen livssynsmiljøer fremelsker slikt. Mesterne er scientologene.

De som har sett den beryktede videoen der Tom Cruise snakker til andre scientologer og kaller Scientologikirkens lære «tech» og bruker setninger som «And it literally is, it’s not how to run from an SP, a PTS/SP, [it’s] how to shatter suppression, confront and shatter suppression», forstår hva jeg snakker om.

Man må være innviet for å skjønne et kvekk, og det får scientologien til å virke enda sprøere enn den er.

Ikke alle er like langt ute som scientologene, men sjekk ut hva som skjer 45 sekunder uti denne videoen, der ei jente synger «Gud han er verdig til å motta all vår lov og pris». Det kalles Kanan-språk, og det får kristne til å virke som om de er fra et land langt, langt borte.

Et bevisst forhold til språket kan være bra. Noen ganger er det nødvendig at vi står på vårt, for eksempel i bruken av «gravlund» og i det at livssynet vårt heter humanisme. Men ellers er det en gevinst at vi snakker som folk flest. For jo flere som skjønner oss, jo flere vil ha lyst til å høre på oss. (Og kanskje til og med bli med oss!)

3. Sett pris på mangfold

En utbredt fordom om Human-Etisk Forbund, er at forbundet er partiet SVs seremonielle arm. Som sagt er det en fordom, men innimellom er det en grunn til at fordommer oppstår. Det har aldri manglet på SVere i forbundet, for å si det sånn.

Misforstå meg rett: Det er vel og bra. Det vil kanskje alltid være flere fra venstre- enn høyresiden i Human-Etisk Forbund, siden konservativt anlagte mennesker tradisjonelt ofte ser mer positivt på religion og kirke enn sosialister gjør. Det er ikke noe HEFere med hjertet til venstre skal ha dårlig samvittighet for heller, for om folk på høyresiden synes Human-Etisk Forbund blir for venstretungt, kan de jo bare melde seg inn i forbundet.

Dessuten viser medlemsundersøkelsene at medlemsmassen nå ligner mer og mer på befolkningen politisk. Og det er bra.

Det samme gjelder selvfølgelig på livssynsfronten. Slik Human-Etisk Forbund er en organisasjon for humanister fra Rødt til FrP, skal det være rom for mange måter å være humanist på. Min godmodige tøysing med ulike humanisttyper, har en alvorlig undertone: Akkurat som det finnes gladkristne og «mørkemenn», kristenkonservative og kristensosialister, må det være rom for mange måter å være humanist på.

At norske humanister snakker med mange stemmer og er uenige om ting, er med på å gjøre at humanismen fremstår som et mangfoldig, demokratisk orientert livssyn. Som jo faktisk er det humanismen er.

4. Kanskje dempe tonen litt?

Et kjennetegn på sekter er at de har et svart/hvitt verdensbilde, med et skarpt skille mellom de som er med i folden, og dem som tilhører verden der ute.

Du kjenner igjen en ekte sekt på hvordan de raljerer om «de andre». Alle som ikke er med, er mot, og alle som er mot er på vei til Helvete. Jeg hørte en gang en predikant bruke vandrehistorier om folk som bevisst smitter andre med AIDS som bevis på hvor perverst samfunnet er blitt.

Noe så ille har jeg heldigvis aldri opplevd i humanistsammenheng, men det er dessverre en tendens til at humanister omtaler religiøse mennesker som hjernevaskede, lider av vrangforestillinger, ute av stand til å tenke selv. Nedsettende betegnelser florerer.

Humanisters kontoer og sider i sosiale medier renner tidvis over med vitser og «memer» om hvor dumme religioner og religiøse mennesker er.

De gangene jeg har vært nærmest å gi opp hele humanismen har vært på en og annen konferanse i utlandet , der publikum mumler mer anerkjennende jo dypere personen på talerstolen graver i ordboken. Ekstra ubehagelig blir det når de som omtales ikke er mektige religiøse institusjoner, men utsatte religiøse minoriteter.

Religionskritikk er en del av humanismens tradisjon som bør tas vare på, men å dehumanisere religiøse mennesker er ikke god humanisme. Og dessuten litt … sekterisk.

5. Ta kritikk med godt humør

Det er når man møter kritikk at man viser hvem man egentlig er. Man kjenner ikke bare igjen en sekt på hvordan den snakker om «de andre», men også på hvordan den reagerer på at andre snakker om den. Og typisk for sekteriske grupper er at de tåler kritikk veldig, veldig dårlig. De lukker ørene, slutter rekkene og slår tilbake med alle midler.

Et av de gode resultatene av HEFs kampanje Ingen liker å bli lurt fra 2011, var nettopp motreaksjonene som kom fra deler av alternativmiljøene. De hadde fått presentere seg selv bare som milde, søkende og helsebevisste mennesker i årevis, og så kom vi og påsto at de hadde skumle sider. Mange av reaksjonene var på ingen måte milde.

Dette er dumt på flere måter. Da deler av alternativmiljøene slo tilbake mot HEFs kritikk med påstander om at vi var nazister, satanister og «pro-pedofile», ga de oss jo rett i vår kritikk. Scientologikirken på sin side, gjør livslange erkefiender av kritikere som ellers kanskje ville nøyd seg med å skrive en skarp artikkel eller tre.

Slik kristendommen er blitt bedre av å bli kritisert, utenfra og innenfra, kan humanismen også vokse og modnes gjennom kritikk. Derfor er det lurt å møte kritikk saklig, sobert og konstruktivt.

En bonus er at vi ikke fremstår som en sekt. Og forhåpentligvis kan unngå å utvikle slike trekk i fremtiden.

PS: Torgrims roman ble forresten hetende «Jern», og kom i 2010. Og du vinner ingen premier om du gjetter hvem den skallede Ditlef Søderberg fra Human-Etisk Forbund er basert på.