«På Island tror ingen unge mennesker at Gud skapte verden!» Varianter av dette budskapet dukker jevnlig opp i mine nyhetsflommer på Twitter og Facebook, delt av humanister og ateister. Budskapet utbasuneres i nyhetssaker fra hele verden og det later til å få noe nært evig liv i humanistkretser.

Det er ikke vanskelig å forstå at en sånn sak faller i god jord hos folk i min livssynsleir – enten vi kaller oss humanister, ateister, skeptikere eller sekularister. Vi humanister er bare mennesker, vi trenger gode nyheter vi og. Kanskje spesielt i en tid der folk som oss forfølges og myrdes i den muslimske verden.

At kristendommen er på vei tilbake, mens en våre verdier – vitenskapen – går frem, er en gladnyhet i vår leir. Og ikke bare det, undersøkelsen er utført på vegne av Human-Etisk Forbunds islandske søsterorganisasjon, Siðmennt. At en humanistorganisasjon skaper internasjonale bølger er ikke dagligdags!

Sannhet med modifikasjoner

Selv med de beste forutsetninger skjer det noen ganger arbeidsuhell. Og den påstanden som ble mest sitert, at praktisk talt ingen islendinger under tjuefem år tror at Gud skapte verden, gir undersøkelsen ganske enkelt ikke hold for.

Joda, undersøkelsen viser at unge islendinger i overveldende grad slutter opp om den vanligste kosmologiske modellen for hvordan universet oppsto, nemlig Big Bang. Men det er ikke det samme som å si at Gud ikke skapte verden.

En av de sentrale skikkelsene i utviklingen av tanken om Big Bang, var Georges Lemaître. Han var katolsk prest. Og han, som generasjoner av kristne før og etter ham, så ingen motsetning mellom kristentro og vitenskap.

At Big Bang og evolusjonen er Guds arbeidsredskaper for å skape verden, er en svært utbredt holdning blant kristne i vår del av verden. I motsetning til kreasjonister, som leser skapelsesberetningen i Bibelen som en lærebok i naturfag.

Dum og dummere

Kreasjonisme kommer i grader:

Dum: «Intelligent design», som prøver å unngå å henvise til Bibelen for å fly under radaren.

Dummere: Jorden er milliarder av år gammel, men artene er skapt en gang for alle og utvikler seg ikke.

Og dummest: Jorden er seks til ti tusen år gammel.

Alle variantene er utbredt i USA, der kreasjonismen ble til, etter den amerikanske borgerkrigen. For i motsetning til hva mange tror, er kreasjonismen en moderne foreteelse, et brudd med en lang kristen tradisjon for å lese Skapelsesberetningen som en poetisk og allegorisk tekst.

Som med fundamentalister flest, er kreasjonismen dypest sett en reaksjon på moderniteten.

Marginalt her på berget

I Norden er dette tankegodset heldigvis langt mindre utbredt, og befinner seg stort sett utenfor den kristne hovedstrømmen. Noen av de hissigste motstanderne av kreasjonisme er dessuten kristne. De oppfatter kreasjonismen som en importvare fra USA som fornærmer både vitenskapen og kristendommen.

Kristne kreasjonismekritikerne har nok også ofte en baktanke. Kristendommen er en misjonerende religion – mange kristne prøver å dele Jesus med andre. Og norske kristne vil dele Jesus med en av verdens høyest utdannede befolkninger. Da er det en dårlig misjonsstrategi å fremstille kristendommen som en tro for de som ikke skjønte naturfagspensum på ungdomsskolen.

Som humanist kan man så klart mene at å tro på Gud er feil eller uvitenskapelig, men man gjør klokt i å forholde seg til hva troende mennesker faktisk tror på. Og det undersøkelsen fra Island sier, er at islendinger forholder seg til moderne vitenskap. Samtidig som en ikke uanselig andel av dem tror på Gud også.

Da jeg tok kontakt, fortalte Bjarni Jónsson fra Siðmennt at de etter at undersøkelsen ble presentert fikk en rekke henvendelser fra kristne som påpekte nettopp dette. Og at de planlegger en ny undersøkelse etter hvert for å få et tydeligere bilde.

Lik og del

Om det bare gjaldt den ene saken fra Island hadde det ikke vært så farlig. Men dette er bare ett eksempel på en tendens som er altfor vanlig i humanistmiljøer.

Det er ikke fordi humanister er spesielt lettlurte. Det er fordi vi er mennesker. Og vi mennesker er nå en gang slik at når vi finner en sak som bekrefter våre antagelser om hvordan verden ser ut, har vi lett for å trykke «liker» og dele.

Noe som er spesielt lett å like og dele, er memer – bilder med en kort, slagferdig eller morsom tekst. Det fins haugevis av memer laget av og for humanister, gjerne med bilder av og sitater fra komikere som Ricky Gervais og Bill Maher, eller tenkere som Richard Dawkins og Christopher Hitchens, som sier noe om religion eller kritisk tenkning.

Et av de memene jeg har sett oftest i mine nyhetsflommer, delt av humanister jeg følger på sosiale medier, er et der en mann forteller oss at han også ble født som synder. Hans synd er omtalt i Bibelen tjuefem ganger. Men heldigvis lærte samfunnet å akseptere sånne som ham. Altså venstrehendte.

Rett og slett feil

At memet er populært, er forståelig. Det trykker på alle de riktige knappene: Det sier at Bibelen inneholder slemme ting, noe mange humanister liker å høre. Den fremmer toleranse for de som er litt annerledes, en av humanismens fineste verdier (memet handler vel egentlig om homofili). Og Nicholas Ferroni, som har blitt omtalt som «USAs mest sexy lærer» er ikke akkurat en plage for øyet.

Problemet er bare at det ikke helt stemmer at Bibelen påstår at venstrehendte er syndere. Joda, kristendommens lære er at alle mennesker er syndere og dermed er jo venstrehendte syndere de og. Men Bibelen sier ikke noe om at det å være venstrehendt er spesielt syndig.

Ferronis påstand, slik den fremstilles i memet, er med andre ord så villedende at det nærmer seg løgn. (Som Bibelen forresten sier noe om.)

Igjen er dette memet bare et eksempel på et utbredt fenomen. Mange humanister deler memer om kristendommen som har mer med Da Vinci-koden enn med kirkehistorie å gjøre.

Å skremme folk bort

Hvorfor er det et problem? Tenk deg en person som lurer på om han skal ta humanismen på alvor, kanskje til og med om han hører til blant humanister? Tenk deg så at vedkommende har lest Bibelen og vet at den slett ikke sier noe om venstrehendte. Hva slags inntrykk får han av oss når han kommer over memene med Ferroni?

Grunnen til at jeg skriver «han» i setningene over, er at jeg egentlig skriver om meg selv. Jeg har selv vært han som lurte på om dette med humanisme var noe for meg. Jeg var nysgjerrig på hvordan verden hang sammen og på de store metafysiske spørsmålene: Fins det en Gud? Spøkelser? Reinkarneres vi? Fungerer homøopati? Mine svar på dette var ja, og jeg syntes humanister ofte var arrogante og raljerende.

Men noen av dem var ikke sånn. Joda, de sto for livssynet sitt, men de leverte gode, faktabaserte resonnementer. Og på et punkt begynte jeg å synes at de leverte bedre svar enn de menneskene jeg tidligere hadde trodd på.

Men hadde jeg møtt humanismen gjennom lett gjennomskuelige memer er det mulig at jeg ikke ville vært humanist i dag.

Livssynet forplikter

Slik kristne bekjemper kreasjonisme fordi kreasjonismen dummer ut kristendommen, har vi humanister en egeninteresse av å fremstå som så etterrettelige som mulig. Få ting er pinligere enn å hevde at man står for vitenskap og opplysning, når det man sier kan punkteres ved et kjapt Google-søk.

Men det handler ikke bare om humanismens image, om medlemsvekst eller organisasjonstaktikk. Det handler om å ta livssynet vårt på alvor.

I Nordisk Humanistmanifest 2016 står følgende: «Humanister oppfordrer til kritisk granskning av alle ideer og oppfatninger, også våre egne. Vi bør finne frem til de beste argumentene og tilstrebe å endre våre meninger og overbevisninger når det viser seg at vi tar feil.»

Og til syvende og sist handler det egentlig om at humanismen er et godt livssyn, med gode svar på store spørsmål.

Og et så godt livssyn trenger ikke formidles og forsvares gjennom løgn og halvsannheter.