Når man ser på det salige mangfold som fortsatt finnes i norsk kristenliv, fra tungetalende karismatikere til sindige kulturkristne, er det lett å glemme at bredden er minst like stor innen norsk livssynshumanisme.

Her er vår uhøytidelige og ikke helt vitenskapelige guide til livssynshumanister:

Den jordnære humanisten

Den jordnære humanisten kommer gjerne fra et lokalsamfunn der frikirkeligheten står sterkt og har derfor fått nok av misjonsiver og tungetale. Men hun har ingen glede av å krangle med kristenfolk, i stedet er hun opptatt av å skape et positivt alternativ og er gjerne en krumtapp i konfirmasjonsarbeidet.

Den jordnære humanisten har et livssyn som ligger på nivå med Kardemommeloven. Og hvis det var bra nok for Klatremus, er det bra nok for henne. Alle tilløp til abstraksjon og abrakadabra og lange tidsskriftartikler avvises kontant.

Prestehateren

Prestehateren hekker gjerne på møter i Hedningsamfunnet (nå Ateistene) eller han brisker seg på avisenes leserbrevsider. Han ser på sitt livssyn som en negasjon av kristendommen, og er derfor mot samarbeid over livssynsgrenser. Hele poenget må da være å arbeide mot, ikke å samarbeide med, kristne?

Prestehateren mener Bibelen - som han kan utenat - er full av logiske inkonsekvenser og undertrykkende påbud, men han blir ironisk nok indignert hvis kristne ikke følger disse utdaterte påbudene til punkt og prikke.

Raddishumanisten

Raddishumanisten finnes i politiske partier og organisasjoner på venstresida. Hun ser humanismen som en logisk forlengelse av sitt partis politikk og blir derfor ofte overrasket over at humanister hun møter kan ha andre politiske oppfatninger. Hun synes nemlig at «humanister» som ikke har valgt side i Eritrea-konflikten ikke er verdige betegnelsen.

Raddishumanisten har gjerne høy utdannelse og boligstandard, men kompenserer ved uvøren bekleding - særlig ved høytidelige anledninger.

Ideologen

Ideologen har høy utdannelse og segneferdige bokhyller. Ideologen mener humanismen skal være et helhetlig livssyn og han savner eksklusjonsparagrafer og opptaksprøver - og et humanistisk synonym for «korstog», siden han er på et slikt tog mot alt som smaker av antroposofi eller alternativmedisin.

Ideologen synes at respekt for menneskeverdet er finfint, men kan være litt slitsomt å gjennomføre, siden det innebærer at han må høre på folk som han jo vet tar feil. Seremonier er også bortkastet, ikke minst begravelser. Særlig hans egen.

Ingeniørhumanisten

Verden er en stor maskin! Derfor bør vi ha et livssyn som er like rasjonelt som pensumbøkene på NTNU. Dette betyr at vi må høre mye, mye mer på ingeniørene enn vi gjør i dag.

Ingeniørhumanisten arbeider i tekniske yrker eller i organisasjonslivet. Han har ingen åndelige behov og synes at seremoniarbeid og livssynsdebatt er bortkastet tid, siden slikt ikke får noen resultater som kan måles på grafer

Nyateisten

Ingenting er dummere og farligere enn å tro på det som står i bøker som Bibelen og Koranen, det har nyateisten lest i bøker av Richard Dawkins og Christopher Hitchens. Derfor må religion utraderes slik at vi alle kan leve i fred og frihet.

Nyateisten tilbringer all sin våkne tid på Internett, der han utrettelig sprer memer om hvor dumt det er med misjonerende religioner.

Transhumanisten

Transhumanisten betaler månedlige avdrag for å bli frosset ned når han dør. Håpet er å tines opp til en vidunderlig ny verden der bevisstheten hans kan lastes opp på en datasky og leve evig. (NB: Enhver likhet med kristen tro på Himmelrik er rent tilfeldig!)

Transhumanisten har forlest seg på science fiction-bøker om teknologiens muligheter, men ikke helt fått med seg at mange av bøkene er advarsler om hva denne teknologien kan gjøre med oss.

Dialoghumanisten

Det viktigste er å forstå hverandre! I livssynsdialog blir dialoghumanisten kjent med eksotiske religioner og fargerike tradisjoner. Etter dialogmøtet drar hun hjem til sin sekulariserte virkelighet der hun slipper å forholde seg til hva religionene synes om hennes verdier, klesvalg eller kjønn.