«Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv».

Prost Trond Bakkevig mener dette er et godt verdigrunnlag som plasserer Norge i «den kristne kulturkrets.» For meg sender det snarere et signal om at staten oppfatter at det er noen måter å være norsk på som er riktigere og bedre enn andre. I tillegg annekteres verdier mange tradisjoner deler, på en litt ubehagelig etnosentrisk måte. Og det sendes noen signaler til nye, ustøe demokratier om at det er greit å gjøre staten religiøs.

For meg sender det snarere et signal om at staten oppfatter at det er noen måter å være norsk på som er riktigere og bedre enn andre.

FNs spesialrapportør på menneskerettigheter, advarer mot en tett kobling mellom nasjonal og religiøs identitet, og vi vet at en slik tett kobling regnes som et av elementene som kan bidra til å fremme høyreekstremisme.

Jeg vil heller at Norge skal være en moderne nasjon i en globalisert verden, og Grunnloven bør være et politisk inkluderende verdidokument som alle borgere kan være stolte av.

Paragraf 2s annet ledd ivaretar dette på en inkluderende og god måte: «Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.»

Jeg mener første ledd av Grunnlovens § 2 er ekskluderende og tilbakeskuende og gir et inntrykk av at verdier er noe statisk

Jeg mener første ledd av Grunnlovens § 2 er ekskluderende og tilbakeskuende og gir et inntrykk av at verdier er noe statisk, i bestemt form entall, overlevert en gang for alle.

En ting er om formuleringen bare brukes til å smykke seg med i nostalgiske øyeblikk, men vi har allerede sett en langt mer realpolitisk bruk av paragrafen:

Formuleringen førte til at skolen og barnehagens formål ble endret fra Bostad-utvalgets konsensusforslag om at skolen skal bygge på konkrete verdier, til å gi kristen og humanistisk tradisjon forrang.

Kirkerådet [bruker] «kulturarven» og majoritetstradisjonen som bremsekloss mot andre borgeres rettigheter

I de første reaksjonene på forslagene fra livssynspolitisk utvalg, ble paragrafen brukt som våpen mot alle som ønsket reell likebehandling av alle borgere, og nå sist, bruker Kirkerådet «kulturarven» og majoritetstradisjonen som bremsekloss mot andre borgeres rettigheter. Det er blitt et gjennomgangtema i debatten at tar vi bort «kristen» som merkelapp på verdigrunnlaget, ja da blir resultatet ateisme, verdinøytralitet, sekulærfundamentalisme eller Norge som en hvit, historieløs flekk på globusen. Det hevdes at det er rimelig å la flertallets religiøse preferanse – om enn dette nominelle flertallet er aldri så lunkent og taust – være staten Norges verdiforankring. Begge deler er like lite sant og holdbart.

Det er blitt et gjennomgangtema i debatten at tar vi bort «kristen» som merkelapp på verdigrunnlaget, ja da blir resultatet ateisme, verdinøytralitet, sekulærfundamentalisme

Hva sier nå i realiteten en merkelapp om at statens verdigrunnlag er «kristent og humanistisk»?

Man kan jo spørre seg hvilken del av henholdsvis den kristne og humanistiske arv som skal med? Den til enhver tid politisk korrekte tolkning? Den liberale eller den konservative teologis forståelse?

Er det bare solskinnsversjonen, og ikke den kristne motstanden mot kvinners rettigheter, mot religionsfrihet, diskriminering av samer og homofile – og nå mot å forstå menneskerettighetene som et krav om likebehandling av et lands borgere?

For ordens skyld er det enn så lenge en kristen verdi å diskriminere homofile ved å nekte dem å inngå ekteskap i kirken selv om de har rett til å gifte seg etter norsk lov.

For ordens skyld er det enn så lenge en kristen verdi å diskriminere homofile ved å nekte dem å inngå ekteskap i kirken

Og at kristendommen, med sitt første bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg», mener seg berettiget til å påstå at toleranse er en kristen verdi, er i beste fall en tilsnikelse eller etterpåklokskap.

Jeg merker meg at Bakkevig i sin spalte i Aftenposten om tro og sånt ubeskjedent nok hevder: «Det er god, kristen tro at annen tro kan forenes med andre kristne og humanistiske verdier.» Jeg må si kirken i så fall har en ryddejobb å gjøre, når jeg ser hvordan forestillingen om Norge som kristent land utlegges på diverse nettsteder.

Og hvilken del av humanismen er det snakk om?

Bakkevig erkjenner at flere har aksjer i humanisme, men i samme slengen annekterer han og underordner humanismen kirke og kristendommen.

Humanisme – mennesket som alle tings målestokk, arven fra Athen – er ikke nødvendigvis kompatibel med kristen tro – arven fra Jerusalem. Tvert i mot. I likhet med kristendommen er også humanismen et selvstendig livssyn i tillegg til å være en bred kulturtradisjon. Derfor oppfattes da også begrepsparet «kristen og humanistisk» på ulike måter.

Jeg merker meg at ulike kristne politikere og aktører har vært kjappe til å fjerne «og», den sideordnende konjunksjonen mellom kristen og humanistisk. I stedet blir det gjerne kristen(-)humanistisk – eller særlig i KrF-leder Knut Arild Hareides munn «kristen».

Uklarhetene omkring begrepene, bidrar ikke akkurat til å gjøre en fra før av problematisk «verdiparagraf» bedre.