Klargjør siden...
Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Maryam Namazie (t.v.), nederlandsk-iranske Ehsan Jami og tysk-iranske Mina Ahadi ved stiftelsen av den nederlandske komiteen for eksmuslimer i 2007. De to kvinnene hadde da tatt initiativ til og stiftet tilsvarende grupper i Storbritannia og Tyskland. Ahadi var den aller første initiativtakeren.
 Foto: NTB-Scanpix

Maryam Namazie (t.v.), nederlandsk-iranske Ehsan Jami og tysk-iranske Mina Ahadi ved stiftelsen av den nederlandske komiteen for eksmuslimer i 2007. De to kvinnene hadde da tatt initiativ til og stiftet tilsvarende grupper i Storbritannia og Tyskland. Ahadi var den aller første initiativtakeren. Foto: NTB-Scanpix

Ateister med muslimsk bakgrunn mobiliserer til frihetskamp

Maryam Namazie og Sarah Haider utfordrer en av de største tabuene i islam, nemlig det å forlate religionen. De er i Norge denne uken og fortjener å bli lyttet til, skriver Sylo Taraku.

Publisert:

Sist oppdatert: 26.11.2019 kl 16:46

Å leve falske liv, å måtte late som om man er muslim når man i realiteten ikke tror, kan være belastende. Jeg har møtt flere iranere som har fortalt meg hvordan de har deltatt i bønn ved moskeer i Iran uten å tro på Gud, bare for å vise seg for andre. I Norge føler de seg fri. Blant andre minoritetsgrupper ser bildet langt fra like lyst ut. Mange muslimer føler seg ikke særlig friere selv om de bor i Norge. I Norge er tro normalt et personlig anliggende som ingen skal blande seg opp i, men for de som tilfeldigvis er født inn i muslimske familier, er det ikke så enkelt.

Sylo Taraku er rådgiver i Tankesmien Agenda og aktuell med boken Frihetskampen i islam.

Sylo Taraku er rådgiver i Tankesmien Agenda og aktuell med boken Frihetskampen i islam.


De færreste muslimer har tatt et aktivt valg om å tro på koranen som Guds ord. Man regnes som muslim automatisk ved fødselen om man har muslimske foreldre. Å miste religionen kan dermed ofte bety å miste familien sin. Det kan også bety at man mister venner – ja, hele det miljøet man tilhører. Dermed kan man også miste identiteten sin om man bryter med islam. I verste fall kan det også bety at man mister livet sitt.

Ateisme defineres som terrorisme

Straff for apostasi er en vedvarende trussel mot muslimers religiøse frihet og personlige sikkerhet. Mer enn 20 muslimske land har lovforbud og strenge straffer for apostasi. I flere land er det dødsstraff å forlate islam. Som i Saudi-Arabia, der Ahmad Al Shamri ble dømt til døden i 2015 av landets høyesterett for å ha frasagt seg sin islamske tro i sosiale medier. I landets lovverk sidestilles ateisme med terrorisme. Der defineres terrorisme blant annet som «å fremme ateistiske tanker i enhver form, eller stille spørsmål ved grunnlaget for den islamske religionen som dette landet bygger på».

Det er ikke bare myndighetene som står for straffen, og en mer liberal lovgivning er ingen garanti for ateisters frihet så lenge militante islamistiske grupper står sterkt i landet og er klare til å straffe dem på egen hånd. Fri tanke har for eksempel omtalt flere bestialske drap begått mot ateistbloggere i Bangladesh.

Undersøkelser utført av Pew Research Center i muslimske land, har også avdekket nedslående holdninger til blasfemi blant verdens muslimer. Det er store variasjoner, men hele 88 prosent av egyptere og 62 prosent av pakistanere mener at riktig reaksjon for apostasi, er dødsstraff. Flertallet av muslimer i Malaysia, Jordan og palestinske områder mener det samme.

Forestilt fellesskap og identitet

Forfølgelsen fra myndigheter eller mobben kan få folk til å skjule sin tvil eller ateisme, men får dem ikke nødvendigvis til å beholde selve troen. Liberale muslimer sier at tro er en sak mellom mennesket og Gud, og at bare Gud kan vite hva som er i menneskenes hjerter. Man skal tro fordi man frykter Gud og ikke fordi man frykter menneskene. Forbudet mot å forlate troen fremstår som absurd, siden dette i realiteten ikke er noe man selv kan kontrollere i særlig grad. Det gir imidlertid mening om man innser at det handler mindre om tro og mer om å kontrollere et forestilt fellesskap gjennom å forme og holde fast ved en identitetsgruppe.

I denne konteksten var det å forlate troen synonymt med å forlate og svekke den politiske entiteten, altså å begå landsforræderi. Straffen for apostasi var opprinnelig et svar på en spesifikk religiøs-politisk utfordring i tidlig islamsk tid som ikke lenger eksisterer. Islam er i dag en verdensomspennende religion som krysser landegrenser og nasjonaliteter. I stadig større grad lever muslimer i fredelige flerkulturelle samfunn. Det virker dermed rart å opprettholde anklager om forræderi mot et politisk fellesskap for den som forlater troen.

Flere islamske lærde som argumenterer mot dødsstraff for apostasi. Blant annet viser islamforsker Usama Hasan i den britiske tenketanken Quilliam hvordan en slik straff raskt kan bli utnyttet som et våpen mot religiøse minoriteter, politiske meningsmotstandere eller mot enkeltpersoner man er i en privat konflikt med. Dessuten blir de fattigste og marginaliserte rammet hardest. «Det er ingen tvang i religion.» Dette budskapet i Koranen er et av de viktigste kortene progressive muslimer har på hånden når de bruker teologien i sin frihetskamp.

De siste årene har det også oppstått en internasjonal bevegelse av eksmuslimer. De bruker ikke teologiske argumenter for å forsvare sin frihet, men kjemper for å normalisere religionskritikk i islam og det å være ateist med muslimsk bakgrunn. Bevegelsen startet i 2007. I Storbritannia har Council of Ex-Muslims of Britain, anført av den britisk-iranske eks-muslimen Maryam Namazie, spilt en særlig viktig rolle. Gruppen hennes har to hovedformål: Å kjempe for retten til å forlate islam og å støtte muslimene som har forlatt troen. De fungerer med andre ord som både en aktivistisk organisasjon og som en støttegruppe.

Hets og trusler

Eks-muslim-bevegelsen synes å ha kommet lengst i USA og Canada. En av grunnene kan være at muslimer i Nord-Amerika scorer høyere på ulike integreringsbarometre enn muslimske innvandrere i Europa. Ali A. Rivzi er en intellektuell ledestjernene i eks-muslim-bevegelsen internasjonalt. Han har pakistansk bakgrunn, men bor i Canada der han driver podkasten Secular Jihadists for a Muslim Enlightenment sammen med en annen eks-muslim, iraneren Armin Navabi. Nevnte Rivzi har også skrevet boken The Atheist Muslim: A Journey from Religion to Reason (2016). Den selvmotsigende «atheist muslim» tittelen gjenspeiler ifølge ham selv det selvmotsigende livet mange muslimer lever.

De fleste åpne eks-muslimer synes å være menn, så det hjelper kanskje at Sarah Haider som kvinne står i front for bevegelsen. Hun er medgrunnlegger og leder av organisasjonen Ex-Muslims of North America.

For mange muslimske kvinner er det nemlig vanskeligere å forlate islam. I kvinners tilfelle er islam i større grad knyttet til moral. Kvinnelige eks-muslimer som er aktive på internett, forteller hvordan de møter andre reaksjoner enn menn. Eks-muslimske menn kan få dødstrusler, mens kvinner i tillegg utsettes for mye seksualisert hets og gjerne trusler om voldtekt. Dette ligner på forskjellen i hetsen menn og kvinner møtes med i kommentarfelt også i Norge.

#exmuslimbecause

Et vanlig samtaleemne når eks-muslimer møtes er hvordan de forlot islam. Veien fra troende til ikke-troende kan nemlig arte seg på mange ulike måter. En av aktivistene i Ex-Muslims of Britain, Rayhana Sultan, som flyktet fra Bangladesh til London, kom med en genial idé i 2015. Hun laget hashtagen #exmuslimbecause og etterlyste historier om hvorfor muslimer hadde forlatt troen sin og ba dem dele hvordan verden så ut fra deres ståsted.

Tusenvis av eks-muslimer responderte.

Noen av historiene var hjerteskjærende. En jente fra Midtøsten skrev for eksempel at hun var eks-muslim fordi faren hennes hadde giftet henne bort da hun var 17 år gammel. Da hun klagde til faren fordi mannen hennes voldtok henne, svarte han at i islam fantes det ikke noe som het voldtekt i ekteskapet. Det fikk henne til å slutte å tro.

Jeg har lest hundrevis av twittermeldinger under denne hashtagen. Meldingene viser at det er ulike grunner for hvorfor folk forlater islam. I boken Hvorfor jeg ikke er kristen skriver filosofen Bertrand Russell at det er to slags innvendinger mot religion: intellektuelle og moralske.

«Den intellektuelle innvendingen er at det ikke finnes noen grunn til å anta noen religion for sann; den moralske innvendingen er at religiøse oppfatninger skriver seg fra en tid da menneskene var grusommere enn de er i dag og derfor har en tendens til å videreføre en umenneskelighet som samtidens moralbevissthet ellers ville vokst fra».

Det er nettopp de to type innvendingene jeg så i den hashtagkampanjen fra eks-muslimer: Noen avviste troen fra et filosofisk ståsted, men mange viste til personlig dårlige erfaringer med islam. Det er mye islamkritikk i kampanjen, kombinert med sarkasme, ironi og humor. Men mitt inntrykk er likevel at de fleste tweetene er seriøse og absolutt ikke «hatefulle», slik enkelte konservative muslimer har hevdet.

Handler om mer enn tro

Det å være muslim gir deg tilhørighet til miljøet og gruppen du identifiserer deg med, men hvis avstandstagen til islam som religion eller idé oppfattes som avstandstagen til fellesskapet, får man et problem. Mange ateister med muslimsk bakgrunn ønsker å opprettholde tilhørigheten til den muslimske kulturen eller sivilisasjonen akkurat slik ateistiske jøder gjør. I praksis handler muslimskhet nemlig om mye mer enn tro.

Noen løser dette problemet gjennom bruken av begrepet «kulturmuslim», som indikerer at man ikke er troende, eller i hvert fall ikke praktiserende, men likevel tilhører den muslimske kulturen og ikke har distansert seg fra det kulturelle fellesskapet. Hvordan muslimer som forlater islam forholder seg til det muslimske fellesskapet, varierer, men én ting har de til felles: De har mistet troen og med det brutt et av de største tabuene i islam.

Når man forlater en så viktig del av identiteten sin, kan man oppleve lettelse og frihet, men man kan også oppleve angst og usikkerhet. Ofte har eks-muslimer ingen de kan snakke med om sin situasjon. Noen er ikke en gang klar over at det er mulig å forlate religionen. Å møte andre eks-muslimer kan gi dem mulighet til å skape en ny tilhørighet. Slike møter som det som arrangeres på fredag av Human-Etisk Forbund og Ateistene er viktig. Både for å synliggjøre kampen for retten til å ikke tro, men også for å signalisere overfor ikke-troende muslimer at de ikke er alene. Det kan redusere skammen og usikkerheten som mange sliter med.

Solidaritet

Denne gruppen blir nå representert av ulike stemmer som har litt ulike tilnærminger, men samme mål: et samfunn med livssynsfrihet. De tre sterke kvinnene, Maryam Namazie, Sarah Haider og vår egen Shabana Rehman, skal med andre ord diskutere om kampen for verdier og friheter som de fleste europeere og nordmenn tar for gitt. De fortjener mer enn å bli lyttet til.

På samme måte som man i Vesten solidariserte seg med dissidenter i kommunistiske regimer, fortjener også ateister, agnostikere, humanister og fritenkere i muslimske samfunn og miljøer nå vår hjelp og solidaritet.

Nøkkelord

Klikk på et nøkkelord for å vise andre relevante artikler.

#KommentarVis flere

HEF har fått støtte fra departementet i personvernsaken mot Den norske kirke
Kan veganisme være et livssyn?

Kan veganisme være et livssyn?

Selv mener veganerne at svaret er ja, men hva vil staten mene?

Bioteknologisk bakrus

Bioteknologisk bakrus

HEF-filosof Kaja Melsom maner til ettertanke om bioteknologi.