– Den religionskritikken Human-Etisk Forbund (HEF) har drevet med har vært rettet mot kristendommen. Det er fremdeles det fokuset forbundet har. HEF ser ikke på islam på den samme måten. Islam forbindes ikke med maktstrukturer, men som en minoritet som trenger beskyttelse. Sekulære muslimer vil se det helt annerledes. De vil forbinde islam med makt, sier Sylo Taraku til Fri tanke.

Forfatteren og rådgiveren i tankesmien Agenda er aktuell med boken Frihetskampen i islam. Her, og i møte med Fri tanke, peker Taraku på at for mange muslimer i Norge har islam makt over dem ikke bare i form av personlig tro, men også i form av å definere det politiske regimet i landet de kommer fra.

Han mener det derfor er et mye større rom for å innta en posisjon som ivaretar muslimer som minoritet i Norge, men samtidig utøve religionskritikk.

– Muslimer kan trenge beskyttelse mot stigmatisering. Men samtidig må man huske at islam ikke representerer en minoritet globalt. Det er verdens nest største religion, snart den største.

Dialog og distanse

Taraku trekker litt på det da han får spørsmål om han mener HEF utfra dette har feilet på noe vis. Han peker på at det er grunn til å utvise forsiktighet for ikke å bli tatt til inntekt for de ytre-høyrekreftene som på mange måter har monopolisert islamkritikken i Norge. I tillegg ser han utfordringer med båndene som oppstår på dialognivå på livssynsfeltet.

– Det er et dilemma med dialogprosesser. Moskeene sier: «Sekulærmuslimene snakker ikke med oss, de bare kritiserer oss». Jeg tenker at det er fint å snakke sammen, men det er også greit med litt distanse. For hvis det blir sånn at man sitter og drikker te sammen, kan det bli vanskelig å drive kritikk.

– HEFs deltakelse i dialogprosesser er institusjonalisert, men de må ikke glemme den offentlige debatten. Vi trenger HEFs stemme også utenfor dialogforaene. HEF burde derfor rekruttere flere sekulærmuslimer og utvide sitt fokus. Spesielt i Oslo er ikke islam noen bitteliten minoritet lenger.

Løfte de sekulære

Det foregår over hele verden verdikamper innen islam. Formålet med boken er ifølge Taraku å gi oppmerksomhet til de progressive, sekulære stemmene som han mener har fått for lite støtte fra den norske offentligheten.

Sekulær må i denne sammenhengen forstås snarere som et skille mellom offentlig og privat religiøsitet enn et spørsmål om personlig tro hos den enkelte muslim.

– Definerer du det å være muslim som å være en troende, så vil det å ikke tro bety at man ikke lenger er muslim. Eks-muslimer distanserer seg fra det muslimske gjennom å understreke eks. De er kategoriske på at de ikke er muslimer lenger.

– Den vanligste forståelsen av det å være sekulær, er at man ikke tar religionen dødsalvorlig. For eksempel at man er troende, men ikke praktiserende. At man lever et sekulært liv uten at religionen er en viktig del av identiteten. Sekulære muslimer feirer de religiøse høytidene på samme måte som mange nordmenn ikke er kristne i hverdagen, men likevel feirer de religiøse høytidene, da uten særlig religiøst innhold. De er dermed kulturmuslimer på samme måte som det finnes kulturkristne.

Kulturfellesskap

Taraku fremholder at det altså er to dimensjoner av det å være muslim. Det er troen, og det er fellesskapet.

– Du kan være tvilende, eller ikke troende, men samtidig være en del av et muslimsk fellesskap, en muslimsk kulturkrets. Det blir feil å diskreditere disse fra det muslimske fellesskapet. Bare tenk på jøder. Det er fullt mulig å kalle seg selv ateist, men praktisere jødiske tradisjoner og identifisere seg selv som jøde.

– Det bør derfor være mulig for muslimer å identifisere seg som en del av fellesskapet på denne måten. Det vil være en høy pris å betale dersom de som ikke tror eller tviler blir diskvalifisert og får beskjed om at de ikke kan være en del av «oss» lenger. Noen få vil markere et slikt brudd, som eks-muslimene. Men de fleste vil ikke det.

En sammenlikning i så måte mener han kan være forholdet mellom kristen og personlig kristen. Selv om det heller ikke er riktig det samme. I den større sammenhengen mener han imidlertid at alle i Norge tilhører en kristen kulturkrets, og er kristne uavhengig av hvordan de velger å identifisere seg selv.

– Jeg vil si at humanister, medlemmer av Human-Etisk Forbund, også er kristne på en måte. De tilhører en kristen kultur, og den kristne bagasjen, den er der. Man kan si at det kristne er en del av deres arv, som man ikke kan slette.

– Du er selv medlem i forbundet?

– Ja. Men min bagasje er islam på Balkan og ikke kristendommen. Jeg er ikke post-kristen humanetiker, men en post-muslimsk humanetiker.

– Hvordan møter man da dem som har røtter, eller foreldre, fra ulike kulturer?

– Det blir spesielt. De er påvirket av to kultursfærer. Jeg som kommer fra Balkan er også påvirket av to kultursfærer, fordi vi har bodd tett med kristne. Det tror jeg har stor betydning for hvordan man forholder seg til det sekulære samfunn. De muslimene som har erfaring fra kontakt med andre kulturer vil være mer avslappet.

I mellom kulturkriger

Han vedgår at han kanskje kunne ha brukt større deler av boken på begrepsdefinsjoner. Men han ville ikke gjøre teksten for akademisk. Han har ønsket å beskrive det han kaller det virkelige livet.

– Jeg setter det nok litt på spissen. Men jeg vil vise at det pågår en slags kulturkrig mellom høyre- og venstresiden der sekulære muslimer blir «collateral damage».

Taraku peker på at kritikk av islam av venstresiden i mange tilfeller oppfattes som islamofobi utfra et sett med regler som skal definere hva som er legitim eller ikke-legitim islamkritikk. Dette gjør at sekulære muslimer uforvarende står i fare for å bli satt i bås med høyrekrefter de selv nødvendigvis ikke identifiserer seg med.

– Dette kan føre til selvsensur. I tillegg kan mange sensurere seg selv etter trusler fra andre muslimer, som blir verre når de ikke opplever å få støtte for sin islamkritikk fra venstresiden eller andre liberale i offentligheten.

– Noen opplever å få støtte fra ytre høyre, og de setter pris på denne støtten. De blir dermed en del av ytre høyre. De fleste forsøker nok å distansere seg tydelig fra ytre høyre, si ifra om at man ikke er på samme lag. LIM og Senter for Sekulær Integrering (SSI) er eksempler på dette.

– Du har intervjuet en rekke kilder i arbeidet med denne boka. Hvordan har du gjort utvalget?

– Jeg har ønsket å fremheve de sekulære, progressive stemmene. Etter hvert fant jeg ut at jeg også ville fremheve moderate, religiøse stemmer.

Et eksempel på det sistnevnte fant han i Basim Gozlan, som er tilknyttet Rabita-moskeen i Oslo. Taraku ville konfrontere ham med et spørsmål han tenkte leserne også ville stille om moskeens bånd til Det islamske brorskap. I ettertid er han svært fornøyd med den samtalen.

– Jeg fikk vist at det også skjer ting hos de religiøse. Det heier jeg på. Samtidig forsøker jeg å si at det er ikke fra den kanten forandringene kommer. Kirken har heller ikke vært foran. Den har vært bakpå, og kommet etter. Det samme vil skje med islam. Moskeene vil tvinges til å komme etter.

– Det er aldri sånn at de lærde på egen hånd vil si at «nå må vi akseptere homofili». De sosiale endringene vil skje først.

Legitim kritikk

Endringene må ifølge Taraku imidlertid fremmes innenfra. Han har ikke tro på at storsamfunnet utenfor kan gjøre den jobben, snarere tvert imot. Slik han ser det, vil ytre press like gjerne føre til at rekkene sluttes om det konservative og reaksjonære.

– Den viktigste jobben må sekulære muslimer gjøre. En kritikk innefra er mer legitim. Det vil ikke være et angrep på muslimers identitet, det vil være et angrep på tradisjonen, dogmer og tabuer som man må forlate i et sekulært samfunn.

– Hvis muslimer flest lever et «haram-liv» vil det være lite islam igjen. Da vil det tvinge seg frem endringer og nye teologiske tolkninger slik det har skjedd med kristendommen.

– Ser det ut som det er det som skjer om dagen?

– Nei. Men det er noen små positive skritt. Det er noen få som tar til orde for å forene islam med likestilling. Det finnes kvinnelige imamer. De er veldig marginale. Men symbolikken er ikke marginal. De viser at det går an å være kvinnelig imam, og det skaper historie. Det var også utenkelig at det skulle finnes kvinnelige prester. Det har endret seg på ganske kort tid. Så det vil normaliseres på samme måte.

– Nå er motstanden mye større i islam fordi det er de ultrakonservative som dominerer teologien. Men her i Vest-Europa har vi sterke progressive krefter som kan modernisere teologien. I hvert fall kan vi håpe.

Kjenne egen historie

Håp finner han også i at det også i den muslimske verden er flere kvinner som tar utdanning. Samt hvordan Tunisia kom ut av den arabiske våren. Når det gjelder forholdene i Norge trekker han frem flere enkeltpersoner. Han har respekt for dem som velger en konfronterende linje og ikke har håp om at islam kan endre seg, men selv har han mest tro på en empatisk tilnærming. Og det å kjenne egne nære historie.

– Jeg vil at denne boken også skal være et historieverk. Det er behov for å huske og løfte frem de som har gått foran. Alle norske homofile vet for eksempel hvem Kim Friele er. Alle muslimske homofile bør på samme måte vite hvem Sarah Azmeh Rasmussen er, og hva hun har gjort.

Her roser han for øvrig Fri tanke. I researchen fant han ingen andre medier som har skrevet like mye om hennes aksjoner for homofile og transpersoner rettigheter i islam. Dette er jo hyggelig for Fri tanke, men synd i den større sammenheng.

– Denne historien må derfor løftes frem. Det var uhørt å snakke om homofili i islam den gangen (2009-2014 red.anm). Mens nå har flere muslimer stått frem. Man må derfor huske de som gikk foran, sto på barrikadene – og betalte en pris for det.

Kostnader og støtte

Kostnader er ellers også et tema for offentlighetens virkemidler i møte med islam fremover. Han tar ikke til orde for å revolusjonere statsstøtten til religiøse organisasjoner. Men han vil at det skal bli større oppmerksomheten på hvilke konsekvenser dagens politikk faktisk får for dem som ønsker å reformere islam.

– Statsstøtten må ikke kuttes helt, men grunnstøtten bør reduseres. Pengene som frigjøres bør gå til prosjektstøtte. Det kan være til moskeer som driver integreringsarbeid og antiradikaliseringsarbeid. Dette vil styrke kontakten mellom myndighetene og moskeene, som kan være verdifullt.

– Noe annet er støtte til de som forlater troen og kanskje trenger hjelp. Det finnes slike organisasjoner for kristne sekter. Nå vil jeg ikke sammenlikne islam med sekter, men det er noen fellestrekk blant dem som mister troen, men sliter med å stå frem. Det å forlate islam kan bety å forlate familien, så det kan være det trengs støtteordninger. Sekulære organisasjoner bør støttes i større grad. De vil uansett aldri bli like mektige som moskeene, men de bør få støtte til møteplasser og til å arrangere mot-møter når hat-predikanter inviteres til landet.

Han ønsker også at det legges større presse fra myndighetenes side for å få flere kvinner inn i ledelsen i moskeene. Erfaring fra andre land viser, ifølge Taraku, at høyere kvinneandel leder til mer likestilling og dermed liberalisering av de (ultra)konservative miljøene. Han viser til at selv om det er innslag av liberale aktører, er det ingen moskeer som kan kalles liberale i Norge i dag.

– Ser du noen politisk vilje til å gjøre noe av det du foreslår?

– Jo, det har vært initiativer og diskusjoner om krav til moskeer for å øke kvinneandelen i styrene. Det synes jeg er positivt. Det er ellers veldig lite kunnskap om islam blant norske politikere

– De må begynne å forstå det muslimske samfunnet bedre. Forstå verdikampene som foregår der, og hvordan religionspolitikken spiller inn. De må forstå religionsdialogene, og trekke inn sekulære stemmer, ettersom disse dialogene har konsekvenser for alle muslimer.