Gjennom hele sin karriere fulgte Thor Heyerdahl i de mytiske sporene til et lyshudet, skjeggete herrefolk. Han var på leting etter Atlantis. Det er påstandene i historiker Per Ivar Hjeldsbakken Engevolds ferske bok Thor Heyerdahl og jakten på Atlantis, utgitt på Humanist forlag.

– Heyerdahl hinter om en naturkatastrofe som fant sted rundt 3100 år før vår tidsregning. Han omtaler denne i vage former. Men det første hintet er at katastrofen fant sted i Atlanterhavet. Som et resultat av denne katastrofen seilte så et mystisk folk av hvite skjeggete menn inn på sivflåter og stiftet kulturene i Egypt, Mesopotamia og Indusdalen; det som av mange regnes som sivilisasjonens vugge. Men Heyerdahl sa derimot rett ut at sivilisasjonen hadde oppstått på et sted som nå er begravet i ørkensanden eller på havets bunn.

– Det er i utgangspunktet åpent for tolkning hvor denne naturkatastrofen fant sted. Han sa aldri rett ut at disse kulturbærerne kom fra Atlantis. Men han trakk stadig frem Atlantismyten, og la flere ganger frem argumenter for at denne kunne inneholde en kjerne av sannhet, argumenterer Engevold.

Rasetenkning

– Disse såkalte kultbærerne var altså hvite. Hvor viktig var hudfargen for Heyerdahl?

– Veldig viktig. Hele teorien bygger på at de var hvite.

– Det gjør jo at man må stille noen ubehagelige spørsmål ved hans forhold til farge?

– Ja. Det som er pussig her, er jo at Heyerdahl selv var veldig opptatt av ikke å fremstå som rasist. Han brukte jo alltid mannskap med stort etnisk mangfold og han var aktiv i Én verden-bevegelsen. Men han tviholdt samtidig hele tiden på teorien om at all høykultur er skapt av en hvit rase.

– Han fratar for eksempel de innfødte i Sør-Amerika æren for deres fortidsmonumenter. Heyerdahl mente det var de hvite kulturbærerne som sto bak dem. Han har til og med skrevet at de innfødte hadde for lav standard til å ha utviklet en egen kultur.

– Dette høres unektelig ganske stygt ut ...

– Ja, det gjør det. Og det var like lite legitimt da Heyerdahl startet med det, som det var på slutten av hans karriere. Det er lett å glemme at også Odin-teorien til Heyerdahl handler om en hvit, kulturbærende gud.

Heyerdahl skal ifølge Engevold ha gått så langt som til å påstå at mennesker i Skandinavia er etterkommer etter denne hvite guden, eller kulturbæreren.

– Han kaller det ikke den nordiske rase. Han visste hvor ladet det begrepet var etter krigen. Men det er veldig tydelig at det er det han mener.

– Teorien er utvilsomt rasistisk. Det er ingen grunn til å legge noe mellom der. Den er «Det tredje riket-rasistisk». Spørsmålet er hvorvidt Heyerdahl selv innså at den var rasistisk. Enten var han så dypt inne i sin egen teoriverden at han ikke forsto innholdet i den, eller så var han rasist. Jeg tror egentlig mest på det første. Selv om han nok ubevisst tenkte at kun hvite mennesker kunne skape ting.

Stjal hodeskaller for nazistene

I boka kommer det imidlertid også frem at det ikke bare var teorien som til forveksling liknet raseteoriene fra Nazi-tyskland. Heyerdahl hadde også bånd til Hans F. K. Günther, som var en kjent raseforsker og en av grunnleggerne til den nazistiske raseideologien. På Heyerdahls reise til Polynesia i 1937–38 stjal han faktisk med seg et par hodeskaller, som han personlig overleverte til Günther i Berlin etter hjemkomsten.

Engevold anser det som helt usannsynlig at Heyerdahl var uvitende om hva Det tredje riket sto for på slutten av 30-tallet, da Heyerdahl var i Berlin og gjorde avtaler med Günther.

– Hitler holdt ikke hemmelig hva han sto for. Og Günther hadde allerede da kallenavnet Rase-Günther. Noe som jo er et aldri så lite hint om hva han drev på med. Så Heyerdahl visste hva Günther og nazistene sto for.

– Har du funnet noe om at han skal ha ansett dette som problematisk?

– Nei.

Etterkommere av vikinger

Samarbeidet med Günther er for øvrig ikke ukjent. Det ble også omtalt i første del av Ragnar Kvams tre binds-biografi om Heyerdahl. Engevold er imidlertid uenig i Kvams påstand om at Heyerdahl ikke kunne klandres for dette, fordi han skulle ha vært apolitisk av natur.

– Når du samarbeider med en raseforsker fra Det tredje riket får du per definisjon ikke vært apolitisk. Günther var aldri legitim utenfor nazistiske og rasistiske kretser. Det er jo ingen tvil om at vitenskapen generelt var mer rasistisk av natur på den tiden. Men å si at alle var rasister den gang, det er renspikka tull.

– Det dette derimot kan si noe om, er hvor grunnlaget til Heyerdahls teori ble lagt, den gang han var en ung vitenskapsmann. For Günther trodde at polynesierne var etterkommere av «den nordiske rase». Og det er åpenbart at Heyerdahl ble påvirket. Da han første gang gjorde egne undersøkelser av hodeskallene han hadde fått tak i på Polynesia, sa han, ifølge Engevold, at det måtte dreie seg om etterkommere etter vikingene.

Günther var imidlertid ikke den eneste som påvirket Heyerdahl. På sin første reise til øya Fatu Hiva møtte han blant annet nordmannen Henry Lie og en øyboer ved navn Tei Tetua. Begge bidro ifølge Engevold til å forme teorien, og til at han skulle legge slik vekt på muntlig tradisjon. I Tetuas mytiske fortellinger ble forfedrene fremstilt som sjøfarende guder, eller sønner av solguden.

Det var denne type fortellinger, der hovedkarakterene var hvite, som lå til grunn for alle hans ekspedisjoner

Fange av Atlantis-teorien

Det rasistiske ved teorien er imidlertid bare en av flere feilslutninger med Heyerdahls teoretiske univers. Engevold viser også til at premisset om at alle kulturer skal ha oppstått samtidig også beviselig er helt feil. Kulturene utviklet seg gradvis over flere tusen år. Det var også godt kjent tidligere.

– Ble han fanget av sin egen teori?

– Ja. Han gjorde det. Et eksempel er da Heyerdahl ledet utgravninger i Tucumé i Peru. Der gikk han tilsynelatende inn i prosjektet uten noen agenda, men det hadde han jo selvfølgelig. Målet hans var å koble Tucumé til Påskeøya for å vise at de hvite kulturbærerne hadde kommet dit fra Sør-Amerika.

– Han fant også indikasjoner på at det hadde vært kontakt mellom Sør-Amerika og Påskeøya. Men da arkeologene kom og sa at dette hadde skjedd mye senere enn Heyerdahl trodde i sin teori, ville han ikke høre på det. Han overså dermed funnet, når det ikke passet inn i metateorien. En mulig senere kontakt spilte ingen rolle for ham.

Sjokk på sjokk

Den som nå skulle tro at Engevold har skrevet denne boka med et negativt utgangspunkt tar feil. Heyerdahl var til å begynne med en av hans helter. Arbeidet med boka begynte faktisk med en artikkel for det nå nedlagte tidsskriftet Humanist. Han skulle opprinnelig skrive om en av de mindre kjente teoriene til Heyerdahl, men som han sier; «det dukket opp veldig mye rart underveis i den skrivejobben».

– Det har kommet sjokk på sjokk. Han la jo ikke ut på Kon-Tiki-ferden for å være tøff. Det var for å bevise sin teori. Jeg har mange ganger tenkt at hadde det bare vært snakk om «kulturbærere», og ikke «hvite kulturbærere», hadde det vært så mye mer uskyldig.

– Det hadde jo vært noe helt annet å si at det har vært kontakt mellom Sør-Amerika og Påskeøya, enn å si at det var hvite kulturbærere (muligens fra Atlantis) som hadde kommet seilende fra Midtøsten via Sør-Amerika og så til Påskeøya.

– Var du forberedt på å finne denne metateorien?

– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg hadde bare lest to bøker av Heyerdahl før jeg startet på nevnte artikkel. Det var Kon-Tiki, som de fleste har lest, og en bok om utgravingene i Tucume. Den siste boka arvet jeg etter bestefaren min.

– Jeg hadde derfor et bilde av Heyerdahl som eventyrer, og ikke som vitenskapsmann.

– Men det var vitenskapsmann han ville være?

– Ja, ja! Det var jo derfor han gjorde det han gjorde. Han anså seg ikke som eventyrer i det hele tatt. Selv om det er slik folk så, og ser, på ham. I egne øyne var han vitenskapsmann.

Ønsket om legitimitet

Heyerdahls utdanning var ikke innenfor arkeologi eller kulturstudier, som var de feltene han forsket innenfor. Han var utdannet zoolog.

– Han var smart på den måten at han alltid hadde med seg et team med arkeologer på sine feltreiser.

– Legitimerte dette følget arbeidene hans, eller var de med ham for syns skyld?

– Heyerdahl var veldig opptatt av at ting skulle gjøres ordentlig. Det er derfor han holder teorien sin i bakgrunn nær sagt hele tiden. Det kan virke som han også selv visste hvor helsprøtt det var. Så arkeologene var nok uttrykk for et ønske om legitimitet.

Engevold viser i boka at Heyerdahl også til en viss grad forsøkte å distansere seg fra andre forskere med ikke helt ulike ville teorier. For eksempel Erich von Däniken, som mente kulturen ble bragt til jorden av utenomjordiske intelligente vesener. Altså til forskjell fra hvite guder.

Nesten ingen kritikk

Men som Engevold påpeker var Heyerdahl heller ikke den første som brakte teorien om hvite guder på banen. Det har vært en forestilling som har vært i kontinuerlig utvikling siden 1500-tallet.

– Han var med andre ord ikke original. Selv ikke når det gjaldt å koble disse gudene til Atlantis.

– Burde det ikke har ringt en bjelle i når teorien om hvite guder møtte «grønne menn»?

– Norske forskere kritiserte nesten ikke Heyerdahl før han kom med Jakten på Odin. Og når det kommer til Heyerdahl selv, var han helt blind. Det var et helt trossystem. I det mildt sagt absurde forordet Heyerdahl skrev til en nyutgivelse av første mosebok kommer det frem at han tror på solguden. De hvite kulturbærerne tilba solen, og han var dermed blitt en av disse selv: En hvit, skjeggete gud som seilte over verdenshavene i sivflåter.

– Han gikk inn i teorien sin med hud og hår. Han risikerte jo livet sitt flere ganger for å få bevist den. Da er du fanatisk.

– Likevel ble han folkehelt?

– Ja, som eventyrer. Folk så på flåtereisene hans som en idrettsprestasjon, og det liker nordmenn. De fleste så ham som en som føyde seg inn i rekken av nasjonalikoner, sammen med polfarerne Amundsen og Nansen. Han var eventyreren som til slutt ble utstøtt på grunn av jakten på Odin.

Bare eventyrerstatus

Engevold er oppgitt når han kommenterer forskernes kritikk av Heyerdahls teori om den norrøne guden Odin. Som han viser i sin bok, var ikke denne noe avvik i Heyerdahls virke. Det var Heyerdahl som gjorde det samme som han alltid hadde gjort.

– Det er rart at ingen har gått Heyerdahl etter i sømmene tidligere. Han har til og med et eget museum.

Museet leverte for øvrig tilbake hodeskaller, steinfigurer og økser til Påskeøya tidligere i år, etter ønske fra lokale myndigheter. Disse gjenstandene hadde blitt ervervet på uavklart vis.

– Er det problematisk at Heyerdahl fortsatt er et nasjonalikon?

– Det er ikke problematisk for Thor Heyerdahl som eventyrer og idrettshelt. Det er derimot veldig problematisk om man ser på ham som vitenskapsmann. Det mest problematiske er nok at folk flest ikke vet hva de feirer når de hyller Heyerdahl. Og alle som er interessert i ham bør vite hva han egentlig drev med. Selv om det også dukket opp fine ting i kjølvannet av hans virke.

– En bok alle som skal ta Heyerdahl i forsvar må lese er hans bok fra 1952, American Indians in the Pacific. Den var hans livsverk. Et Magnum opus mer omfattende enn noe annet han skrev. Hele den boka er renspikket raseforskning.

American Indians in the Pacific er for øvrig boka som forklarer teorien bak Kon-Tiki- ekspedisjonen. Den kom imidlertid ikke ut på norsk, bare på tysk og engelsk, og ble aldri noen bestselger. Dette i motsetning til Heyerdahls reiseskildring av ekspedisjonen, hvor teorien bare nevnes i svært korte setninger, som ble en vanvittig stor suksess og solgte over 50 millioner eksemplarer.

Boka Thor Heyerdahl og jakten på Atlantis lanseres 16. oktober