KOMMENTAR: Reaksjonær islam har de siste tiårene satt det moderne og sekulære på revers i hele den muslimske verden. Det er sterkt synlig i gatebildet, og gjennomgående i det politiske og sosiale livet. Det ene henger sammen med det andre. Kvinnene blir mer tilslørte og mindre synlige.

Islamisering innebærer tap av kvinners rettigheter og mindre likestilling. Islamisering innebærer også mindre frihet for religiøse minoriteter og annerledestenkende. Der kristne og andre minoriteter i århundrer har levd i sameksistens med muslimer, blir de nå tvunget bort. I Egypt er den lille jødiske minoriteten i ferd med å forsvinne helt. I Irak er de kristnes tusenårige eksistens truet. Muslimer som er blitt ateister blir forfulgt.

I Vesten er islam blitt en stadig viktigere identitetsmarkør for eksilgrupper fra muslimske land, og reaksjonære krefter vokser frem. Hundrevis av jihadister har reist fra Europa for å slutte seg til ISIL i Syria og Irak. Det er grunn til å være bekymret for sikkerhetstrusselen disse representerer ved retur. En tidligere Syria-jihadist har allerede gjennomført et terrorangrep mot et jødisk museum i Brussel der fire personer ble drept. Moderate muslimer har organisert demonstrasjoner mot ISIL i ulike vestlige byer, men mobiliseringen er langt fra sterk nok.

Mot islamisme i London

Dette var bakgrunnen for sekularismekonferansen som ble arrangert i London 12 og 13. oktober. Formålet var å samle moderne og sekulære muslimer – de som står i frontlinjen i kampen mot islamistene i både den muslimske verden og i Vesten. Blant innlederne var den britiske forfatteren Kenan Malik, den amerikansk-algeriske professoren Karima Bennoune, professor Perez Hoodboy fra Pakistan, forfatteren fra Bangladesh Taslima Nasrin og den algeriske sosiologen og grunnleggeren av nettverket «Secularism is a women’s issue», Marieme Helie Lucas.

Hele listen av innledere kan leses her.

Bak konferansen sto en gruppe britiske humanister med muslimsk bakgrunn, anført av Maryam Namazie. Hun er blant annet grunnlegger av Council of Ex-Muslims of Britain. Konferansen hadde som mål å opprette en internasjonal bevegelse for sekularitet. De understreket at dette ikke skulle være en antireligiøs bevegelse, men en bevegelse for fremme fornuft, livssynsfrihet og sekularisme.

– Sekularisme er ikke et vestlig ideal, men et krav og en drøm hos mennesker i verden. I møte med religiøse ekstremister er det også blitt en nødvendighet, sa Namazie i sin åpningstale. Sekularisme ble definert som et skille mellom stat og religion.

Solidaritet

Et viktig budskap var å vise solidaritet med sekulære aktivister i den muslimske verden – de som på fredelig vis utfordrer fundamentalister og terrorister, og betaler en høy pris for det. Karima Bennoune delte historiene til noen av de drepte sekulære aktivistene. Hun har samlet dem i sin bok Your Fatwa does not apply here – Untold stories from the fight against fundamentalism.

– Vi hører veldig lite om falne sekulære dissidenter i muslimske verden, sa Bennoune, og understreket at hensikten med å dele disse skjebnene ikke bare var for å sørge over tapene.

Fortellingene skal også gi inspirasjon i kampen mot det religiøse tyranniet. Historiene gjør sterkt inntrykk. På konferansen ble de fulgt av et minutts stillhet. Det styrket en indre solidaritet blant oss muslimske sekularister.

Kritikk mot Vesten

Det ble rettet skarp kritikk mot Vestens tilnærming til fundamentalismeproblemet. Bennoune anklaget deler av den politiske høyresiden for å essensialisere islam, mens deler av venstresiden ble kritisert for å ignorere radikal islam. Det meste av kritikken rammet faktisk venstresiden, til tross for at (eller kanskje nettopp derfor) mange av konferansedeltakere selv erklærte at de hørte hjemme på den politiske venstresiden.

Venstresiden, ble det sagt, er så blindet av klassetenkning og en tenkning om at minoriteter må beskyttes, at de har sviktet totalt i kampen mot islamofascistene.

Venstresiden, ble det sagt, er så blindet av klassetenkning og en tenkning om at minoriteter må beskyttes, at de har sviktet totalt i kampen mot islamofascistene. Mangelen på solidaritet med kurdernes kamp er et eksempel. Normalt skulle venstreradikale gitt støtte til sekulære kurdere som desperat forsvarer seg mot de religiøse fanatikerne i ISIL, men ryggmargrefleksen mot USA er sterkere.

Kenan Malik, som er mest kjent for sin kritikkroste bok From fatwa to jihad, kritiserte den multikulturalistiske politikken i Storbritannia. Den har, sier han, styrket de fundamentalistiske kreftene og institusjonalisert kulturelle forskjeller i stedet for å fremme felles verdier og felles identitet.

Imad Iddine Hbib, som stiftet den første ateistiske organisasjonen i Marokko, skulle vært en av innlederne, men ble nektet visum til Storbritannia. Marieme Helie Lucas tok opp paradokset det er at mange islamister får asyl i Vesten, mens deres ofre ikke får det.

Asylsystemet er slik at det kan være lettere for talibanere og al-Shabaaber å få opphold i Europa enn for en sekulær dissident fra for eksempel Iran. Flere hatpredikanter av samme type som Mullah Krekar har fått opphold i Storbritannia, og gjort landet til en av verdens fremste fristeder for militante islamister.

At ultrakonservative muslimske ledere får tillatelse til å snakke på vegne av muslimer i vestlige land, er sentralt i kritikken fra sekulære muslimer. Likevel har flere sekulære stemmer etter hvert kommet sterkere på banen. Det er et problem at de ikke får anseelse som «representative» eller «ekte muslimer». Samtidig er mangfoldet blant muslimer blitt mer synlig i de siste årene. Det gjelder også i Norge.

Allianse– dilemmaer

Et annet problem er at religiøst konservative mottar statlig støtte til sine menigheter og organisasjoner, mens de sekulære stort sett er satt til å organisere seg på frivillig basis. Slik var det også med i forbindelse med denne konferansen.

I Vesten får militante islamister holde møter der de fremmer hatpropaganda mot samfunnet de lever i, og de kan fritt vifte med svarte flagg og rope ut sin støtte til ISIL uten at noen truer eller forstyrrer dem. I skarp kontrast til dette måtte sekularismekonferansen ha strengt vakthold etter å ha mottatt trusler. En skjeggete mann som tok bilder utenfor inngangen ble vist bort av sikkerhetsvakter.

Konferansen hadde fått økonomisk støtte fra blant annet Richard Dawkins Foundation. Dawkins var selv til stede.

Deltakerne med muslimsk bakgrunn var en sammensatt gruppe med forskjellig forhold til sin tro. Noen er personlig sekulære i betydning ikke-religiøse, andre kan være bare politisk sekulære; personlig religiøse, men sterke tilhengere av sekularitet.

Det var også imamer til stede. En av dem var imam Taj Hargey som fikk stor applaus for sitt sterke innlegg mot niqab og burka, som han kategorisk avviste som islamske, og karakteriserte som dehumaniserende og antisosiale politiske symboler.

«Det er forbudt med maskering av ansiktet i Mekka – hvorfor skal det være tillatt i Storbritannia?», spurte han retorisk. Han tok til orde for utviklingen av «britisk islam» som motstykke til wahhabi-islamismen som vinner stadig større terreng blant muslimer i Vesten.

«Det er forbudt med maskering av ansiktet i Mekka – hvorfor skal det være tillatt i Storbritannia?»

«Sekulære muslimer» greit for Dawkins

Under konferansen hadde jeg en Facebook-diskusjon gående om begrepet «sekulære muslimer», noe enkelte mente var en umulig konstruksjon. Jeg benyttet anledningen under en pause til å spørre Dawkins om hva han mente om kombinasjonen sekulær og muslim. Han svarte at for ham var det greit å bruke «sekulære muslimer» som et samlebegrep, men at en ateistisk muslim ville være en umulighet.

Med mindre det er snakk om en ateist som kaller seg for «kulturell muslim». Han så for øvrig en stor verdi i å etablere strategiske allianser mellom ateister og moderate religiøse i gitte situasjoner. Dawkins fortalte hvordan han selv hadde alliert seg med religiøse ledere i USA i kampen mot forsøkene på å få aksept for kreasjonismen i det amerikanske utdanningssystemet.

Vi må bygge en bredest mulig front

Hvem man skal alliere seg med i kampen mot militante islamister er blitt en omstridt problemstilling. Selv er jeg tilhenger av en bredest mulig front, andre argumenterer for at ISIL ikke må bidra til å senke terskelen for hva som oppfattes som ekstremistisk.

Disse motstridende posisjonene ble godt synlig i debatten som fulgte etter demonstrasjonen mot ISIL og Profetens Ummah her hjemme i sommer der unge Faten Mahdi Al-Hussaini ble en frontfigur. Hun er tilknyttet en shia-moské med tette bånd til regimet i Iran. I LIM har vi fått sterke reaksjoner fra norske-iranske sekularister for å ha hyllet Faten etter demonstrasjonen.

At Bergesen-prisen også gikk til Faten har provosert mange sekulære muslimer, spesielt de med bakgrunn fra Iran. Kritikken har ført til at Faten fant det nødvendig å redegjøre for sin verdiorientering. For første gang gjorde hun det klart at hun er tilhenger av demokrati og menneskerettigheter og at hun er kritisk til prestestyret i Iran.

Får fritt hjernevaske ungdommer

Haras Rafiq fra tenketanken Quilliam Foundation i Storbritannia påpekte under et foredrag hos Civita i forrige uke, at en måte å forebygge radikaliseringen på er å gjøre islamismen like upopulær som nazismen og kommunismen.

Drømmen om et muslimsk kalifat er antidemokratisk, og selv om man ønsker å oppnå det med fredelige midler er ideologien ekstremistisk. Ifølge Rafiq har islamistiske organisasjoner som Det Muslimske Brorskap, Hizb-ut-Tahrir og andre, fritt fått hjernevaske unge muslimer i altfor mange år. At islamister klarer å få så stor oppslutning blant unge som er født og oppvokst i vestlige liberale demokratier er urovekkende.

I London forklarte professor Pervez Hoodbhoy den islamistiske drømmen blant muslimer som «en stor forvirring». Den nostalgiske fantasien om «det perfekte samfunnet» i Medina eller om islams storhetstid er en utopi. Hoodbhoy fortalte at Medina var langt fra «et perfekt samfunn», at kalifatene preget av konflikter og at det aldri hadde eksistert «et muslimsk ummah». Riktignok hadde islam en periode med vellykket militær ekspansjon, som også var preget av intellektuell utvikling og sikret islam et stykke historisk «glory».

Men utopiske tanker om en gjeninnføring av kalifatet vil bare føre til tragedie, sa Hoodbhoy:

«Islamic state will be a hell for minorities. It is today. It will be a hell also for Muslims. It is today. Look at Pakistan.»

– Det er bare å se hvor ufrie og utrygge muslimske land er blitt etter at de har blitt mer islamske, sa han. Det er halshugginger hver uke, og i Saudi-Arabia kan rike personer betale seg ut av drap gjennom blodpenger - «diyya»; bestemmelsene i sharialoven som angir ulike priser for ulike kategorier mennesker.

Å drepe en muslim er forbudt bortsett fra ved uhell. Dreper du en kristen eller en jøde må du betale 50.000 riyals for å slippe fengsel. Dreper du en kvinnelig kristen eller jøde halveres prisen til 25.000 riyals. Det står ingenting om hva det koster å drepe en ateist.

Sekularitet er ikke antireligiøst

En utfordring for de sekulære muslimene er bevisstheten om den nære historien i den muslimske verden. Nasjonalistiske sekulære regimer, som Saddam Husseins eller Assads baathist-regimer, har i årevis drevet en brutal undertrykking av egen befolkning.

Det har gjort begrepet «sekularitet» upopulært i mange muslimske land. Det er derfor viktig å få frem at sekularitet er ikke antireligiøst og heller ikke autoritært, men en institusjonell ramme som sikrer livssynsfrihet til alle. Muslimer er mer frie til å praktisere sin tro i Vesten enn i majoriteten av muslimske land der den teologiske retningen som dominerer har en tendens til å undertrykke og diskriminere de andre.

Kommentatoren Hisham Melhem fra mediehuset Al-Arabya skrev nylig en artikkel med følgende pessimistiske budskap: «Arab civilization has collapsed. It won’t recover in my lifetime.»

Et tragisk utfall av flere tiår med kamp mellom autoritære regimer og islamister er at islamistene har kommet til makten i mangel av reelle politiske alternativer. De sekulære kreftene spilte en ledende rolle i startsfasen av revolusjonene, men islamistene tok over, blant annet fordi de var bedre organiserte som sosiale bevegelser. I følge Melhem stikker problemene så dypt at de vil ta veldig langt tid å reparere.

Europas muslimer kan bidra til demokratisering

På grunn av migrasjon, transnasjonalitet og informasjonsteknologi blir Europa lettere berørt av utviklinger i den muslimske verden. Islamistenes fremmarsj i Midtøsten reflekteres også i muslimske eksilmiljøer i form av økt radikalisering. Utfordringen er å snu utviklingen fra et Europa som eksporterer terrorister til muslimske land, til et Europa som gjennom sine muslimske miljøer bidrar positivt til demokratisering og sekularisering av muslimsk dominerende land.

De sekulære muslimene er tallmessig mange, men er ikke særlig organiserte. Som Maryam Navazie sa det under konferansen: «Vi har ikke Saudi-Arabia eller Qatar til å støtte oss».

De stemmene som er aktive prøver likevel så godt de kan å utgjøre en forskjell både her i Vesten og i muslimske land. Når fundamentalister organiserer konferanser og henter hatpredikanter for å veilede unge muslimer i Vesten, må også de sekulære organisere sine konferanser og hente frihetsforkjempere fra muslimske land til å dele sine erfaringer og spre sine budskap. Om de er marginaliserte i dag, så står de på riktig side av historien.

Og ikke alt er helt svart. Valgresultatet i Tunisia forrige uke der de sekulære kreftene vant en solid seier, er et viktig lyspunkt etter den arabiske våren. Det ser mørkere ut i nabolandet Libya, og resten av Midtøsten, men som Iyad El-Baghdadi sa det under Oslo Freedom Forum 22. oktober:

– Our Arab spring turned out to a playground for the terrorists – a Jihadi Disneyland. Arab spring in 2011 was something beautiful. It was real. Democratic ideas are still real. We lost our voices, but we will come back!