SERIE: KONSPIRASJONSTEORIER:
På et amerikansk nettsted med det treffende navnet globalistagenda.org kan vi lese om en hemmelig sammensvergelse av superrike familier. De har for lengst skaffet seg kontroll over sentralbanker, media, skolevesen, underholdningsindustri og militærindustrielle komplekser i store deler av verden. Målet er å etablere en verdensregjering med seg selv på toppen, for deretter å redusere verdens befolkning til under én milliard og gjøre dem som er igjen til slaver merket med mikrochiper som skal gjøre dem lettere å kontrollere og overvåke. Til slutt akter de å bruke avansert teknologi til å gjøre seg selv udødelige.

Varianter av disse forestillingene finnes i dag på tusenvis av nettsteder. Mens de er blant de mer dramatiske utslagene av dagens konspirasjonskultur, er de egentlig ikke så ulike andre og mer moderate forestillinger som har spredt seg de senere årene. Mange nordmenn i dag har vært borti påstander om at den daværende amerikanske regjeringen selv stod bak terrorhandlingene 11. september 2001, eller at vaksiner og skolemedisin er laget for å tjene penger på sykdommer som kunne vært kurert med naturmedisin, eller til og med inngår i en plan for å gjøre mennesker syke. Andre har støtt på forestillinger om at det foregår en bevisst «islamisering» av Europa, der politikere med vitende og vilje «importerer» store mengder mennesker med annen religion til tross for at dette er med på å bryte ned tradisjonelle kulturer og samfunn, eller om at barnevernet brukes til å bryte ned tradisjonelle familiestrukturer for å gjøre det lettere å indoktrinere barn og unge.

Alle disse forestillingene har minst en ting til felles, nemlig at planene som beskrives krever et stort apparat ikke bare for å gjennomføres, men også for å hindre at noen avslører hva som foregår. Med andre ord er bakmennene og –kvinnene nødt til å kontrollere både politikk, media, politi og domstoler. Dermed blir de det den amerikanske statsviteren Michael Barkun kaller superkonspirasjoner.

Søken etter mening

Mennesker ser ut til å ha en «innebygget» tendens til å se sammenhenger, også der det ikke er noen. De fleste av oss har for eksempel sett «bilder» i tilfeldige skyformasjoner, eller tråkket på en kvist når vi har vært ute og gått en mørk kveld og snudd oss for å se om det er noen bak.

«Hvorfor skjer vonde ting med gode mennesker?» er et spørsmål som har opptatt mennesker til alle tider. Spesielt dukker spørsmålet opp når det skjer noe uforklarlig eller tragisk, som drapet på John F. Kennedy, terrorangrepene 11. september 2001 eller massakren på Utøya 22. juli 2011. En måte å gjøre slike hendelser forståelige på, er å tenke seg en dypere mening med dem. Kanskje var det som skjedde Guds vilje, eller karma. Eller kanskje lå det en større sammensvergelse bak.

To revolusjoner

Mens mennesker alltid har forsøkt å forklare verden ved hjelp av konspirasjonsteorier, for eksempel ved å beskylde utgrupper som jøder eller muslimer for å forsøke å undergrave samfunnet, er det som sagt en litt annen type forestillinger som har bredt seg de senere årene.

Superkonspirasjonsteorier, der mektige aktører blir sagt å ha noe nær full kontroll over det som skjer i verden, går omtrent to hundre år tilbake. Når de har fått såpass stor utbredelse, skyldes det i stor grad to av de største omveltningene vår del av verden har sett.

Den franske revolusjonen var et sjokk for de fleste europeere. På under seks år ble kongen, som hadde styrt eneveldig sammen med adelen og kirken, styrtet og erstattet av en republikk. Frankrike og resten av Europa ble kastet ut i en serie store kriger, mens tusenvis ble halshugget, druknet og slått i hjel i den revolusjonære terroren.

Ikke overraskende var det langt fra alle franskmenn som sympatiserte med det revolusjonen utviklet seg til. Blant dem som spurte seg hvordan dette i det hele tatt hadde kunnet skje var jesuittpresten Augustin Barruel, som i boken Memoirs pour servir a l’histoire du Jacobinisme (1797) påstod at revolusjonen i virkeligheten hadde blitt organisert av et nettverk av hemmelige organisasjoner, med frimurerne i spissen. Noe som hadde en kime av sannhet, ettersom frimurerlosjene hadde vært ett av få steder der menn – og i noen tilfeller kvinner – kunne omgås på tvers av samfunnsklassene slik at de hadde spilt en viktig rolle som debattfora i årene før revolusjonen. I følge Barruel hadde imidlertid frimurerlosjene selv vært redskaper for den hemmelige Illuminatus-ordenen, bedre kjent som Illuminati.

Illuminati var i virkeligheten en kortlivet organisasjon grunnlagt 1. mai 1776 av Adam Weishaupt, professor i kirkerett ved universitetet i Ingolstadt i Bayern. Weishaupt var tilhenger av de mest radikale tankene fra Opplysningstiden, og drømte om å frigjøre menneskene fra alle former for overtro og autoriteter, inkludert organisert religion. Ikke bare skulle kongemakten og kirken styrtes, men til og med den private eiendomsretten skulle oppheves, og erstattes med et sekulært, utopisk-kommunistisk “fornuftens rike”. Illuminatus-ordenen eller «de opplystes selskap» var tenkt å arbeide for disse idealene og kan ha hatt så mange som 2000 medlemmer selv om den stort sett forble en ”prateklubb”. Dessverre for Weishaupt fikk både selskapet og revolusjonen hans en brå slutt da et tidligere medlem anklaget Weishaupt og selskapet for å planlegge å myrde kurfyrst Karl Theodor. Kurfyrsten reagerte med å forby Illuminatenes Selskap, som raskt gikk i oppløsning. Adam Weishaupt tilbrakte resten av livet som en tilbaketrukket og skuffet mann.

Når historien ikke slutter her, skyldes det at de bayerske myndighetene klarte å få tak i illuminatenes program og ritualer, som de utgav til skrekk og advarsel. En som leste dem med stor interesse var Barruel, som konkluderte med at revolusjonen var en virkeliggjøring av Weishaupts planer og et bevis på at ordenen fortsatt virket i det skjulte. En annen var skotten John Robinson, som skrev boken Proofs of a Conspiracy against all the Religions and Governments of Europe, carried on in the Secret Meetings of Free-Masons, Illuminati and Reading Societies, etc., collected from good authorities. Sammen skapte de to en myte om Illuminati som fortsatt lever. Barruel og Robinson var dessuten blant de første til å stille spørsmålet Cui bono (hvem tjener på dette?) som den dag i dag er sentralt i konspirasjonstenkningen.

Sions vises protokoller

Den andre roten til dagens «superkonspirasjonsteorier» er omtrent hundre år yngre. Russland på 1890-tallet var om mulig enda mer udemokratisk enn Frankrike hadde vært. Keiseren eller tsaren styrte eneveldig, med støtte fra den ortodokse kirken og et reaksjonært embetsverk dominert av adelen. Samtidig fantes det også her grupper som ønsket å velte dette systemet og erstatte det med demokrati, eller som ønsket å etablere et sosialistisk samfunn.

Noe annet som var spesielt med Russland på denne tiden var at riket ikke bare var størst i Europa, men også hadde den ubetinget største jødiske befolkningen i verden. Disse hadde begynt å kreve de samme rettighetene som andre borgere, noe som hadde gjort Russland til fruktbar mark for antisemittiske forestillinger. En av dem var at det var jødene som stod bak de revolusjonære grupperingene. Hensikten skulle være å ta makten selv, for deretter å etablere en jødisk verdensregjering.

Dette var budskapet i Sions Vises Protokoller som første gang utgitt i 1906. Protokollene – som ser ut til å ha blitt til i reaksjonære miljøer i skjæringspunktet mellom kirken og det hemmelige politiet Okhrana - var en primitiv forfalskning satt sammen av brokker av romanen Biarritz (1868) av tyskeren Hermann Goedsche, alias John Retcliffe, og den satiriske pamfletten En dialog i helvete mellom Montesquieu og Machiavelli av sveitseren Maurice Joly. Protokollene hevdet å være referat fra et møte av jødiske ledere der disse planla å skaffe seg kontroll over industri, finans og politikk, utløse kriger og revolusjoner og til slutt ta makten.

Protokollene ble trykket i flere opplag, og fant også veien til Vest-Europa etter den russiske revolusjonen og opprettelsen av Sovjetunionen. Det ble populært å hevde at revolusjonen – som var langt blodigere enn den franske – var jødenes verk og et bevis på Protokollenes sannhet. I Norge gikk de som føljetong i flere aviser tilknyttet Bondepartiet. I Tyskland ble de en viktig inspirasjon for nazismen og jødeforfølgelsene.

I Storbritannia ble de popularisert av Nesta Webster (1876-1960), som kombinerte forestillingene om «de jødiske bolsjevikene» inspirert av Protokollene med Barruel og Robinsons Illuminati. Dermed ble det en historisk kontinuitet mellom den franske og den russiske revolusjonen, som begge ble antatt å være utløst av nærmest allmektige bakmenn.

Disse tankene fant også veien til USA der det fantes en lang tradisjon for å frykte at «the American way of life» var truet utenfra av katolikker, jøder, mormoner eller frimurere – en tradisjon vi i dag møter i form av frykten for at president Barack Obama ikke er født i USA, er muslim eller vil ødelegge USA med «sosialistiske» helsereformer.

Rundt første verdenskrig hadde enkelte gått videre til å mene at USA allerede var overtatt av disse kreftene. Dette hang blant annet sammen med at nye, føderale institusjoner som sentralbanken Federal Reserve og det føderale politiet FBI raskt var i ferd med å endre USA fra en sammenslutning av enkeltstater til en virkelig union. For mange var dette bevis på at myndighetene hadde havnet under kontroll av «internasjonale» interesser. Under påvirkning fra protokollene, Nesta Webster og andre forfattere fikk disse forestillingene et antisemittisk preg. Mens noe av dette tankegodset ble drevet under jorden under og etter andre verdenskrig, levde det videre i miljøet rundt den antikommunistiske organisasjonen John Birch Society, og har i dag fått en renessanse i militsbevegelsen og på nettet. Herfra har det som lenge hovedsakelig var et amerikansk fenomen funnet veien til Europa, inkludert Norge.

Hvordan gjenkjenne en konspirasjonsteori

Historien er full av konspirasjoner. Blant de mest kjente eksemplene er hvordan Muhammed Mossadegh, som var statsminister i Iran fra 1951 til 1953, ble styrtet av britisk og amerikansk etterretning, eller Watergate-skandalen der president Richard Nixon eller personer nær ham organiserte et innbrudd i valgkamphovedkvarteret til det demokratiske partiet for å installere avlyttingsutstyr der. Det finnes også en lang rekke mislykkede konspirasjoner, som 20. juli-komplottet i 1944 der en gruppe tyske offiserer forsøkte å ta livet av Hitler og deretter gripe makten i håp om å få slutt på krigen.

Forskjellen på disse konspirasjonene og de konspirasjonsteoretikere beskjeftiger seg med, er imidlertid at de er begrenset til noen få konkrete mål og ikke handler om verdensherredømme. De sammensvorne kontrollerte heller ikke hverken politi, rettsvesen eller media, og risikerte derfor hele tiden å bli avslørt og dermed falle for sitt eget sverd slik Nixon gjorde to år etter.

Virkelige konspirasjoner blir også som regel avslørt etter hvert, oftest uten at dette kommer som noe særlig sjokk for de fleste selv om det også her finnes unntak, som da den amerikanske varsleren Edward Snowden avslørte at etterretningsorganet NSA hadde drevet med omfattende overvåking av amerikanske og utenlandske nettbrukere.

Et stikkord for å gjenkjenne en konspirasjonsteori kan derfor være å se på hvordan påstandene blir presentert: Krever den full kontroll over en rekke sektorer av samfunnet for å kunne gjennomføres? Må store mengder mennesker ha vært involvert? Regner den med at det er en sammenheng mellom begivenheter det ikke er grunn til å tro at henger sammen? Tar den utgangspunkt i en skjult plan det ikke er grunnlag for å tro på ut fra det vi faktisk vet? Og – ikke minst – kommer den med avanserte forklaringer på begivenheter som også kan forklares på en enklere måte, for eksempel ved menneskelig svikt? I så fall er det mest sannsynlig en konspirasjonsteori.

Superkonspirasjonsteoriene har altså gått sin seiersgang fra Barruel og Robinsons forsøk på å finne mening i den franske revolusjonen til høyreorienterte amerikanske miljøer, og derfra til dagens nettkultur. Som vi skal se de neste ukene finnes de i dag i et utall varianter.

Anbefalt lesning

• Michael Barkun: Conspiracy Culture
• Øystein Sørensen: Den store sammensvergelsen
• Norman Cohn: Warrant for Genocide