Visste du at både USA, Norge og de fleste andre land i stor grad kontrolleres av banker, som alle inngår i det amerikanske Federal Reserve-systemet som organiserer økonomiske opp- og nedturer for egen vinnings skyld, og som står bak kriger og revolusjoner verden over? Hvis ikke har du sannsynligvis hverken vært inne på Nyhetsspeilet eller andre norske konspirasjonsnettsteder eller lest norske kommentarfelter.

I november 2012 kunne man lese på debattforumet til det klimaskeptiske nettstedet Klimaforskning.com at «bakspillerne bak klimaalarmismen» - bilindustrien – bestod av flere av de samme aktørene som kontrollerte den amerikanske sentralbanken og dermed finanssektoren. Disse bestod ifølge den anonyme kommentatoren av en rekke privateide banker, med de to «inngiftede» familiene Rothschild og Rockefeller på toppen og med forbindelser til «den hemmelige presidentfabrikken» Skulls and Bones, Romaklubben, og «bakspillerne i Bilderbergergrupperingen».

16.12.2009 kunne nettstedet Nyhetsspeilet rapportere at vesten stod foran en kollaps – riktignok en positiv sådan, ettersom den ville føre til et mykere, mer åndelig samfunn. Artikkelen med overskriften «Mot konkurs for vesten» var skrevet av ikke ukjente Ingunn Sigurdsdatter (tidligere Røiseland). Her kunne man lese at skylden for dagens økonomiske uføre lå hos sentralbanken Federal Reserve, som opprinnelig hadde blitt til som «en liten sammenslutning av mektige medlemmer av Illuminati».

Sigurdsdatter pekte også på Rotschildfamilien som sentrale her. «Relasjonen mellom Rothschilddynastiet, etter hvert Federal Reserve og den amerikanske stat utgjør et enormt smertefullt bånd», skrev hun, og la til at det ble sagt at dynastiet hadde «stått bak en rekke drap på presidenter, deriblant Lincoln, som har utfordret bankens rett til å trykke penger og fastsette rente.»

En liten historietime

Påstanden om at den amerikanske sentralbanken er et privat kartell har lange røtter på amerikansk høyreside, og er en av mange forestillinger som har fått nytt liv på nettet. Likevel er det en forestilling som rakner ved nærmere øyensyn.

Så godt som alle moderne stater har en sentralbank eller nasjonalbank. De har som oppgave å trykke penger og låne ut penger til andre banker, og på den måten regulere mengden av penger i omløp og rentenivået, slik at pengeverdi, priser og renter holder seg noenlunde stabilt og man får en forutsigbar økonomi.

Det første landet som opprettet en slik bank var Sverige i 1668, tett fulgt at Storbritannia. Norge fikk sin sentralbank Norges Bank i 1816, altså kort etter oppløsningen av unionen med Danmark.

Federal Reserve kom på banen så sent som i 1913, etter noen tiår med gjentatte finanskriser og økonomiske depresjoner. En av årsakene til at det skjedde såpass sent var at USA frem til den amerikanske borgerkrigen (1861-65) i stor grad hadde vært et forbund av enkeltstater uten et egentlig felles pengesystem utover sølv- og gullmynter. Dermed var det opp til enkeltbanker å trykke sine egne penger på lisens fra delstatsmyndighetene og basert på sin egen beholdning av edle metaller. I tillegg til at dette nærmest inviterte til forfalskning, var det et svært usikkert system siden det ikke var andre enn bankene selv som garanterte for pengene og siden det ikke fantes noen juridiske begrensninger for hvor mye penger de kunne trykke. Dermed mistet pengene ofte hele eller deler av verdien når de havnet litt for langt borte fra opphavsstedet.

Under borgerkrigen ble det utarbeidet et system der den føderale regjeringen og ikke bare delstatene kunne gi banker lisens til å trykke pengesedler med gyldighet over hele USA. Disse nasjonale bankene ble videre pålagt å kjøpe en viss mengde statsobligasjoner eller verdipapirer som skulle fungere som sikkerhet for sedlene de trykket. Likevel var heller ikke dette noe tilfredsstillende system, noe som var bakgrunnen for opprettelsen av Federal Reserve-systemet i 1913.

Langt fra privateid

Opprettelsen av Federal Reserve var som mye annet i USA et resultat av kompromiss mellom dem som ønsket sentralisering og dem som ønsket å beholde mest mulig på delstatsnivå, og mellom dem som ønsket en offentlig løsning og dem som ville beholde mest mulig på private hender.

Federal Reserve System er som den fulle betegnelsen tilsier et system av tolv sentralbanker, altså ikke en enkelt sentralbank slik vi kjenner fra Europa. Det overordnede målet er som hos sentralbanker flest å regulere pengemengden, styre renten og på den måten forhåpentligvis sikre en stabil dollarkurs og en stabil økonomi.

Øverst i systemet finner vi en politisk utpekt ledelse, Board of directors, og en formann som for tiden heter Janet Yellen. Disse er utnevnt av presidenten og senatet og avgjør i stor grad USAs pengepolitikk. Mens ledelsen i det daglige fører en forholdsvis selvstendig politikk, er de ansvarlige overfor Kongressen og kan avsettes dersom denne mener de ikke handler i landets interesse.

De tolv sentralbankene har ansvar for hvert sitt distrikt. De har ansvaret for å ta imot innskudd fra og låne ut penger til andre banker i sitt distrikt, for handel med verdipapirer og håndtering av pengeoverføringer, altså mye av det som i andre land praktiseres av en enkelt sentralbank. Siden de bare forholder seg til andre banker og ikke til privatpersoner, kalles de ofte «bankenes banker».

Påstanden om at Federal Reserve-systemet er privateid baserer seg på at andre banker har aksjer i de tolv sentralbankene. Det er i beste fall en halvsannhet, og det er antagelig mer korrekt å omtale dette som medlemskap i en organisasjon enn som eierskap.

Alle «nasjonale» banker, det vil si banker som er lisensiert av myndighetene i Washington, er forpliktet til å være medlemmer i Federal Reserve-systemet og ha aksjer i det. Disse aksjene skiller seg fra vanlige aksjer ved at de ikke kan omsettes, og ved at de har en fast avkastning på 6 % i året. «Aksjonærene» har heller ikke stemmerett ettersom avgjørelsene tas av den politisk utnevnte ledelsen. I tillegg til nasjonale banker har omtrent en tredjedel av bankene som opererer på delstatsnivå valgt å være medlemmer i systemet.

Regjeringskritiske og antisemittiske forestillinger

Mye av rollen Federal Reserve-systemet har fått i konspirasjonsverdenen skyldes nok at det oppstod i en tid der Washingtons makt vokste kraftig på bekostning av delstatene, samt den negative klangen ordet "føderal" har hos mange myndighetskritiske amerikanere.

I mellomkrigstiden ble systemet en skyteskive for både ytre høyre og kapitalismekritiske populister som beskrev bankierene som utenlandske interesser som truet med å frata USA selvråderetten og som "blodsugere", ofte med en antisemittisk undertone. På 1970-tallet ble det også en skyteskive for militsbevegelsen og andre paramilitære grupper som forsøkte å rekruttere blant konkursrammede bønder i Midtvesten. Disse omtalte Federal Reserve-systemet som grunnlovsstridig og som et argument for å nekte å betale skatt, ettersom skattepengene ifølge mange agitatorer bare gikk til å betale renter til de internasjonale bankene som de hevdet stod bak sentralbanksystemet, og ikke til å dekke offentlige utgifter.

Systemet har også fått kritikk fra liberalister som ønsker å gjeninnføre en gullstandard, det vil si at det ikke skal være mer penger i omløp enn det de enkelte bankene har dekning for i form av edle metaller. En moderne representant for dette er den republikanske presidentkandidaten Ron Paul.

Som nevnt har mange av konspirasjonsteoriene rundt Federal Reserve en antisemittisk undertone. Dette går blant annet tilbake til forfatteren Eustace Mullins (1923-2010), som i boken The Secrets of the Federal Reserve (1952) hevdet at opprettelsen av Federal Reserve var resultat av et komplott mellom en gruppe finansfyrster under et hemmelig møte i 1910.

Tilhengere av Mullins liker å vise til at han en periode arbeidet ved det amerikanske nasjonalbiblioteket og som researcher for den antikommunistiske senatoren Joseph McCarthy. Vel så relevant er det nok at han tilbrakte mesteparten av livet som redaksjonsmedlem i diverse antisemittiske tidsskrifter, var en profilert holocaustbenekter og etter hvert også agitator for militsbevegelsen.

Mullins hevdet blant annet at Federal Reserve-systemet i virkeligheten var et redskap for «internasjonale banker», dvs. en eufemisme for jøder, med Rothschildfamilien i spissen. Disse skulle ha brukt den økonomiske makten kontrollen over sentralbanken hadde gitt dem til å både rigge den store depresjonen i 1929, hjelpe Hitler til makten og utløse andre verdenskrig ut fra profittmotiv. Ideen til boken ser ut til å ha kommet fra poeten og fascistsympatisøren Ezra Pound.

Overføring til norske forhold

Forestillingene om Federal Reserve som et privat kartell ser som mye annet ut til først å ha blitt brakt til Norge av Per-Aslak Ertresvåg. I boken Makten bak makten (2006) beskriver Ertresvåg opprettelsen av Federal Reserve som organisert av en gruppe inngiftede politikere og forretningsfolk med Rothschildfamilien i spissen.

Ertresvåg omtaler disse som basert på Østkysten og med tette forbindelser til Europa og til «City of London», begge deler lånt fra isolasjonistiske amerikanske kretser og ofte brukt som eufemismer for jøder selv om det er uklart om Ertresvåg faktisk er klar over dette selv. Alle sammen sies å være tett sammenknyttet gjennom familiebånd, og Ertresvåg presiserer at «herskeren i de riktig gamle elitefamiliene er Lucifer, på godt norsk Satan».

Det er antagelig via Ertresvåg at disse forestillingene har fått innpass hos «klassiske» norske konspirasjonsteoretikere som Nyhetsspeilet, selv om det nok også kan henge sammen med bøkene og foredragene til «romøglemannen» David Icke. Man kan også møte dem hos enkelte USA-kritikere som bruker dem til å forklare de mange krigene supermakten har vært involvert i de siste hundre årene og – altså – enkelte klimaskeptikere.

Mens konspirasjonsteoriene rundt Federal Reserve-systemet hovedsakelig angår amerikanske forhold, har det også vært dem som har beskyldt vår egen Norges Bank for å være en selvstendig, profittorientert aktør.

«Vist Norges bank hadde vært 100% statseid hvordan kan da "Den norske stat" komme igjeld til banken? Kunne ikke vi bare laget pengene uten problemer da? Ta en liten research om norges bank se litt på børsen hvilke internasjonale avtaler den har & hvordan den er knyttet til the world bank så finner du sikkert noe gøy informasjon», skrev for eksempel en debattant på nettstedet Diskusjon.no i april 2010.

De siste årene har vi sett flere eksempler på at amerikanske fenomener har blitt forsøkt overført til norske forhold, eller at nordmenn har forsøkt å tolke det norske samfunnet etter forbilder funnet på amerikanske nettsteder.

Et eksempel er da den norske libertarianeren Thomas Kenworthy forsøkte å dra i gang «Tea Party Norway» vinteren 2011. Et annet eksempeler Ingunn Sigurdsdatters (tidligere Røiselands) frimannsbevegelse inspirert av amerikansk Sovereign Citizens-tenkning.

Dermed er det ikke overraskende at enkelte også har omtalt Norges Bank som en privat institusjon eid av Verdensbanken, til tross for at banken ikke har hatt private aksjonærer siden 1950 da de siste ble kjøpt ut av staten, og til tross for at både hovedstyret og sentralbanksjefen – som for tiden er Øystein Olsen – er utnevnt av regjeringen, som også fastsetter pengepolitikken ved lov og har rett til å instruere banken i enkeltsaker.

Vi kan dermed si at forestillingene om Federal Reserve er verdt å kjenne til for alle med en interesse for moderne konspirasjonskultur, både fordi det ser ut til å være en «grunnleggende sannhet» for de fleste konspirasjonsteoretikere, på linje med at amerikanske myndigheter selv stod bak terrorhandlingene 11. september 2001, og fordi de illustrerer ett av de viktigste kjennetegnene ved moderne konspirasjonskultur – at forestillinger stadig blandes og settes inn i nye sammenhenger.