Kontakt
Tysk propagandaplakat fra andre verdenskrig som avdekker «jødekonspirasjonen».
Antisemittiske forestillinger om «jødemakt» er blitt stadig mer synlige i konspirasjonsverdenen. Men mens åpen antisemittisme er mindre utbredt nå enn før andre verdenskrig, brukes i dag ofte omskrivninger, skriver John Færseth i fjerde del av vår konspirasjonsserie.
John Færseth
Publisert: 04.09.2015 kl 14:30
Sist oppdatert: 14.09.2017 kl 15:24
Om man beveger seg inn på norske og utenlandske konspirasjonsnettsteder som Nyhetsspeilet, Riksavisen eller vaksinekritikernes favorittnettsted, Whale.to, trenger man ikke lete lenge før man finner artikler der jøder får skylden for alt fra den russiske revolusjonen til norsk barnevern. Går man inn i avisenes kommentarfelter finner man innlegg som hevder «sionister» eller bankfamilier som Rothschild kontrollerer nasjonale og internasjonale myndigheter og står bak utallige kriger. Alt sammen uttrykk for en antisemittisme som er i ferd med å stikke hodet frem igjen etter at de fleste trodde den var død med avslutningen av den andre verdenskrig.
Konspirasjonskulturen er en kontinuerlig fortellertradisjon der nye hendelser tolkes fortløpende i lys av eldre teorier. Det er derfor ikke rart at antisemittisme dukker opp såpass ofte i konspirasjonsfortellingene. Vi så det etter terroren i Oslo 22.juli 2011, der enkelte raskt fortolket terroraksjonen som en «falsk flagg-operasjon», med utgangspunkt i samme konspirasjonsfortelling som florerer om terrorangrepene 11. september 2001.
Når konspirasjonsforfattere i tillegg gjerne refererer til andre forfattere ender man raskt opp i amerikansk høyreekstremisme eller i eldre litteratur av antisemittisk art som Sions Vises Protokoller.
Men hvor stammer egentlig trangen til å gi jøder skylden for alt galt fra?
Jødehat har en lang historie i Europa, og henger antagelig sammen med at jøder alltid har vært «den andre» med sin egen religion, språk og kultur. I tillegg spiller den kristne tradisjonen for å gi jødene skylden for Jesu korsfestelse og død. På 1800-tallet skjedde det imidlertid en endring der man sluttet å snakke om «kristusmordere» og i stedet begynte å betrakte jødene som en rase og som en skjult maktfaktor i samfunnet.
Ordet antisemittisme stammer fra 1870-tallet, og ble popularisert av den tyske journalisten Wilhelm Marr. I motsetning til tradisjonelle jødehatere hevdet Marr at problemet ikke var jødedommen, men «rasen». Ifølge Marr hadde «den jødiske ånden» eller «semittismen» tatt kontroll over politikk, finans og kulturliv, og var i ferd med å forgifte Tyskland innenfra.
Marr ble dermed en tidlig representant for det den britiske filosofen Bernard Harrison har kalt politisk antisemittisme, en konspiratorisk form for jødehat, der det å være jøde er det samme som å være medlem av et skjult fellesskap som arbeider for sine egne interesser og som ofte antas å ville ta makten og ødelegge samfunnet innenfra. Derfor kan man aldri kan stole på en jøde, uansett hvor sympatisk han eller hun fremstår. «Jøden» ble også et, ofte selvmotsigende, symbol for alt som var galt med det moderne samfunnet – kapitalisme, sosialisme, liberalisme, massemedia og «dekadent» kultur.
Et særpreg ved antisemittismen som skiller den fra «vanlig» rasisme, er koblingen mellom jøder og makt, og da særlig pengemakt. Kjetil Simonsen, historiker ved Senter for holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret), forklarer at hvordan dette går igjen i hele antisemittismens historie:
– Jødene oppfattes av antisemitter som en velorganisert og superintelligent gruppe, som opererer organisert og i det skjulte med det siktemål å bryte ned den moralske, religiøse eller nasjonale orden. En annen ting som går igjen er identifikasjon mellom jøder og pengemakt. Siden middelalderen har det blitt hevdet at jødene kontrollerer pengene, og at de bruker dette til å fremme sine egne interesser og sin egen makt. Og de kobles naturligvis alltid til uærlig pengevirksomhet i form av spekulasjoner og storfinans, forklarer Simonsen.
I mellomkrigstiden fant man åpen antisemittisme over hele det politiske spekteret, også i Norge, og i avisene kunne man ofte finne karikaturer av jøder med store, krokete neser og pengesekker. Alt dette har stort sett vært tabu i Vest-Europa siden 1945. Antisemitter utviklet i stedet tidlig strategier for å omgå dette tabuet. Noen valgte benektelse – de hevdet at Holocaust aldri hadde funnet sted, eller at det hadde skjedd i mindre målestokk som et resultat av sult og sykdom i konsentrasjonsleirene. Enkelte har også lagt skylden på de allierte, ved å hevde at denne sulten var et resultat av den allierte bombingen av tyske jernbanelinjer.
En annen strategi har vært å omtale jøder ved hjelp av ulike omskrivinger. På den måten kan man forsvare seg mot anklager om antisemittisme ved å si at man ikke snakker om alle jøder, men bare noen av dem. Typiske omskrivninger er Rothschild (en bankfamilie med jødisk bakgrunn), «internasjonale banker» eller «sionister».
Ordet sionisme betegner egentlig en form for jødisk nasjonalisme som argumenterer for at jødene er en nasjon, det vil si et etnisk og historisk fellesskap, og ikke bare en religion. Videre hevder sionismen at jødene i likhet med andre nasjoner har rett til en trygg nasjonalstat. Som ideologi oppstod den samtidig med andre «nasjonale oppvåkninger» på 1800-tallet som førte til opprettelsen av nye nasjonalstater flere steder i Europa. Navnet henspiller på Sion, et gammelt bibelsk navn på Jerusalem, fordi de fleste sionistene mente at det naturlige stedet for en slik stat var Palestina der jøder hadde bodd i bibelsk tid. Dessverre var Palestina langt fra ubebodd, og det kom derfor snart til konflikter mellom de jødiske kolonistene som slo seg ned fra 1870-tallet og utover og de innfødte palestinerne – konflikter som fortsatt pågår i dag.
Sionistene var lenge i mindretall blant verdens jøder. De stod i motsetning til både «assimilasjonister», som ønsket at jøder skulle integreres i de europeiske nasjonene og bli vanlige tyskere, franskmenn og nordmenn med jødisk religion, og religiøse jøder som var motstandere av den sekulære og til tider direkte antireligiøse sionismen og mente at en jødisk stat først kunne etableres når Messias kom. At det til slutt var sionistene som «vant» skyldes i stor grad de nazistiske jødeforfølgelsene som ødela mange gamle jødiske samfunn i Europa, slik at de overlevende ikke hadde noe å vende hjem til, og ikke minst fikk mange til å føle behov for en jødisk stat som tilfluktssted i tilfelle det skulle komme til nye forfølgelser.
Sionistbevegelsen fortsatte å eksistere som en samlende faktor i jødiske samfunn også etter opprettelsen av staten Israel i 1948. Samtidig har den delt seg i ulike retninger, der den dominerende i dag er den høyreorienterte og religiøst baserte neosionismen som blant annet har gitt seg utslag i den voksende settlerbevegelsen på den okkuperte Vestbredden. I tillegg finnes det store miljøer av kristensionister som fungerer som viktige støttespillere for Israel, og som i noen tilfeller har vist seg å ha forbindelser til forholdsvis ekstreme grupper i Israel og de okkuperte områdene.
Bruken av ordet «sionister» i konspiratorisk forstand – som en omskriving for jøder – ser ut til å ha begynt med den amerikanske forfatteren Francis Parker Yockey (1917 - 1960). Yockey – som av mange regnes som nynazismens far – mente at USA var kontrollert av «sionister» som hadde gjort landet til et verktøy for sine egne økonomiske og politiske interesser og til en kulturløs og materialistisk ørken. Ifølge Yockey var det takket være «sionistene» at USA hadde grepet inn i andre verdenskrig og hindret Tyskland fra å samle Europa og slik fullføre sin historiske misjon. Etter krigen hadde de fått USA til å støtte Israel i Midtøsten, i tillegg til å stå bak den kalde krigen mot Sovjetunionen. Til tross for at han selv var amerikaner gikk Yockey inn for en allianse mellom Europa og Sovjetunionen – og etter hvert også de arabiske landene – mot det sionist-dominerte USA.
Et annen viktig milepæl er romanen «The Turner Diaries» (1976), skrevet av en annen amerikansk nynazist, William Pierce. Her blir den amerikanske regjeringen omtalt som «the Zionist Occupation Government», forkortet til ZOG. Bakgrunnen for denne betegnelsen var også her at regjeringen ble sagt å arbeide for jødiske interesser. Jødenes våpen inkluderte ifølge Pierce bevisst å fremme raseblanding og krav om borgerrettigheter for svarte for å ødelegge det hvite USA innenfra, ettersom han ikke anså svarte som i stand til å fremme slike krav på egen hånd.
Betegnelsen ZOG har slått varig rot hos høyreekstremister over hele verden. «Okkupasjonsmakten» sies ofte å gjennomsyre alle deler av samfunnet, fra politikk og finans til media og kulturindustri. Enkelte har til og med forsøkt å gi de mektige sionistene skylden for Holocaust, som skal ha blitt begått i samarbeid med Rothschildene, eller til og med av en «jødisk» Hitler i den hensikt å kvitte seg med ikke-sionistiske jøder og samtidig skape sympati for en jødisk stat. Dermed vekker «sionisme» her snarere assosiasjoner til Sions Vises Protokoller enn til det ordet opprinnelig betød. Dermed har enkelte høyreekstremister til tross for grunnleggende rasisme uttrykt en sympati for palestinerne som ved første øyekast ikke er helt ulik den man finner på venstresiden.
Til tross for at denne definisjonen på «sionisme» stammer fra ytterste høyre, har den de senere årene også sneket seg inn i enkelte kroker av norsk venstreside og propalestinske miljøer. Resultatet er at det noen ganger kan være vanskelig å bli helt klok på hva «sionisme» egentlig betyr for enkelte nettdebattanter og aktivister. Mens det for mange er så enkelt som at man anser sionismen og staten Israel som grunnleggende rasistisk fordi den definerer Israel som en jødisk nasjonalstat, ser det også ut til å være dem som mener at alle politikere, enkeltpersoner og organisasjoner som aksepterer staten Israel som legitim og ikke krever at den skal opphøre å eksistere er å betrakte som sionister. Ut fra denne tolkningen kan for eksempel terrorhandlingene 22. juli omtales som «sionistiske», ettersom terroristen Anders Behring Breivik betraktet Israel som en alliert mot islam.
Det er også dem som ser ut til å gå så langt som å anse hele den verdensordenen som anerkjenner denne staten som «sionistisk», slik at de i praksis nærmer seg forestillingen om ZOG.
Noen forsøker å distansere seg fra antisemittisme ved å skille mellom sionistiske og ikke-sionistiske jøder, selv om de assosierer «sionister» med politisk og økonomisk makt. Et vanlig grep her er å vise til Neturei Karta – en liten gruppe ultra-ortodokse jøder som fullstendig avviser den sekulære staten Israel, til tross for at det er der de fleste medlemmene bor – som eksempel på gode, ikke-sionistiske jøder.
Mens de fleste medlemmer av Neturei Karta nøyer seg med så godt de kan å ignorere samfunnet rundt seg, har enkelte har gått videre til å støtte Israels motstandere. Det vakte stor oppsikt da en gruppe rabbinere fra Neturei Karta i 2008 deltok på en konferanse i Teheran sammen med kjente holocaustbenektere.
Historiker Kjetil Simonsen mener man historisk sett kan skille mellom flere ulike typer antisionisme som har blandet seg til det sionistbegrepet vi møter i dag:
– For det første har du den arabiske antisionismen etter 1948, som har reprodusert klare og nokså utvetydige antisemittiske klisjeer. For det andre er det den antisemittismen som fantes i Sovjetunionen og Øst-Europa. Denne inngikk i et bredt antiimperialistisk fiendebilde farget av konspirasjonstenkning, der alle fiender av Sovjetunionen ble klassifisert som imperialister eller agenter. Til slutt kommer den vest-europeiske, som stort sett har markert avstand til antisemittismen, selv om dette ikke alltid har lykkes i praksis.
Det å skille mellom antisemittisme og kritikk av Israels politikk kan ofte være vanskelig. Det for eksempel å kritisere Israels okkupasjonspolitikk på Vestbredden eller jevnlige krigføring i Gaza er ikke antisemittisk, selv om enkelte på den kristne høyresiden til tider hevder dette. Og som med alle andre land kan man være enig eller uenig i forskjellige sider ved israelsk innen- og utenrikspolitikk. Man kan til og med mene at Israel aldri burde vært opprettet, eller at den beste løsningen er en en-statsløsning mellom Israel og de palestinske områdene, uten at dette behøver å være utslag av jødehat. Men hvor går egentlig grensen?
Kjetil Simonsen mener sionisme blir et antisemittisk begrep når man kobler ordet sionist til klassiske forestillinger om jøder.
– Når man snakker om den sionistiske verdensmakten eller hevder at sionister kontrollerer kapitalen, er man snublende nær klassiske antisemittiske forestillinger. Andre ganger handler det først og fremst om det som etter mitt syn er dårlig tenkning, for eksempel når man fordømmer noen former for nasjonalisme, men applauderer andre, eller når man kobler antisionismen til en sjablongaktig analyse av hvordan verden fungerer der Vesten alltid er den store skurken. Dette er en dårlig analyse, men ikke i seg selv jødefiendtlighet, sier Simonsen.
En tommelfingerregel for å skille antisemittisme fra legitim Israel-kritikk kan være å se på hva slags form kritikken tar. Dersom den spiller på klassiske antisemittiske forestillinger og for eksempel snakker om potensielle agenter for Israel eller sionismen som en maktfaktor også utenfor Israel, er det grunn til å slå alarm. Spesielt dersom denne maktfaktoren blir sagt å manipulere andre land til å gjøre ting som ikke er i deres egen interesse. Det samme gjelder påstander om at enkelte mediemogulers jødiske bakgrunn innebærer jødisk kontroll over media som brukes til å påvirke publikum i en projødisk eller proisraelsk retning, slik fredsforsker Johan Galtung hevdet i 2011, ettersom dette innebærer at jøder i mediesektoren primært skulle være motivert av jødisk gruppeinteresse. Det er også grunn til å være skeptisk dersom jøder – eller Israel – tillegges en grad av kynisme eller direkte ondskap man ikke ville tillagt noen andre land eller grupper.
Kjetil Simonsen mener det er flytende overganger.
– Min lakmustest er om kritikken av Israel spiller på gamle stereotypier og konspirasjonsspråk om pengemakt og verdensherredømme. Da nytter det ikke å gjemme seg bak at det man kritiserer er sionisme. En annen ting er når man holder jøder utenfor Israel ansvarlige for det Israel gjør, og krever at de skal ta stilling hver gang en israelsk politiker gjør eller sier noe galt. Det betyr at man anser den jødiske identiteten som å overstyre alt: jøder antas dypest sett å være motivert av at de er jøder, og ikke høyre- eller venstreside, menn eller kvinner, nordmenn eller svensker, homofile eller heterofile og alle andre kategorier mennesker vanligvis plasserer seg i. Dette er typisk for klassisk antisemittisme. Men spesielt bør man unngå konspirasjonstenkning når man vil kritisere Israel, fordi dette nesten automatisk havner over i klassisk identifikasjon mellom jøder, makt og penger.
Tid for motvekst?
