Tysk propagandaplakat fra andre verdenskrig som avdekker «jødekonspirasjonen».

Konspirasjonsteorier, del 4:

Antisemittisme – alle konspirasjonsteoriers mor

Antisemittiske forestillinger om «jødemakt» er blitt stadig mer synlige i konspirasjonsverdenen. Men mens åpen antisemittisme er mindre utbredt nå enn før andre verdenskrig, brukes i dag ofte omskrivninger, skriver John Færseth i fjerde del av vår konspirasjonsserie.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 14.09.2017 kl 15:24

Om man beveger seg inn på norske og utenlandske konspirasjonsnettsteder som Nyhetsspeilet, Riksavisen eller vaksinekritikernes favorittnettsted, Whale.to, trenger man ikke lete lenge før man finner artikler der jøder får skylden for alt fra den russiske revolusjonen til norsk barnevern. Går man inn i avisenes kommentarfelter finner man innlegg som hevder «sionister» eller bankfamilier som Rothschild kontrollerer nasjonale og internasjonale myndigheter og står bak utallige kriger. Alt sammen uttrykk for en antisemittisme som er i ferd med å stikke hodet frem igjen etter at de fleste trodde den var død med avslutningen av den andre verdenskrig.

En fortellertradisjon

Konspirasjonskulturen er en kontinuerlig fortellertradisjon der nye hendelser tolkes fortløpende i lys av eldre teorier. Det er derfor ikke rart at antisemittisme dukker opp såpass ofte i konspirasjonsfortellingene. Vi så det etter terroren i Oslo 22.juli 2011, der enkelte raskt fortolket terroraksjonen som en «falsk flagg-operasjon», med utgangspunkt i samme konspirasjonsfortelling som florerer om terrorangrepene 11. september 2001.

Når konspirasjonsforfattere i tillegg gjerne refererer til andre forfattere ender man raskt opp i amerikansk høyreekstremisme eller i eldre litteratur av antisemittisk art som Sions Vises Protokoller.

Men hvor stammer egentlig trangen til å gi jøder skylden for alt galt fra?

Fra jødehat til antisemittisme

Jødehat har en lang historie i Europa, og henger antagelig sammen med at jøder alltid har vært «den andre» med sin egen religion, språk og kultur. I tillegg spiller den kristne tradisjonen for å gi jødene skylden for Jesu korsfestelse og død. På 1800-tallet skjedde det imidlertid en endring der man sluttet å snakke om «kristusmordere» og i stedet begynte å betrakte jødene som en rase og som en skjult maktfaktor i samfunnet.

Ordet antisemittisme stammer fra 1870-tallet, og ble popularisert av den tyske journalisten Wilhelm Marr. I motsetning til tradisjonelle jødehatere hevdet Marr at problemet ikke var jødedommen, men «rasen». Ifølge Marr hadde «den jødiske ånden» eller «semittismen» tatt kontroll over politikk, finans og kulturliv, og var i ferd med å forgifte Tyskland innenfra.

Symbolet på alt som er galt

Marr ble dermed en tidlig representant for det den britiske filosofen Bernard Harrison har kalt politisk antisemittisme, en konspiratorisk form for jødehat, der det å være jøde er det samme som å være medlem av et skjult fellesskap som arbeider for sine egne interesser og som ofte antas å ville ta makten og ødelegge samfunnet innenfra. Derfor kan man aldri kan stole på en jøde, uansett hvor sympatisk han eller hun fremstår. «Jøden» ble også et, ofte selvmotsigende, symbol for alt som var galt med det moderne samfunnet – kapitalisme, sosialisme, liberalisme, massemedia og «dekadent» kultur.

Pengemakt som stikkord

Et særpreg ved antisemittismen som skiller den fra «vanlig» rasisme, er koblingen mellom jøder og makt, og da særlig pengemakt. Kjetil Simonsen, historiker ved Senter for holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret), forklarer at hvordan dette går igjen i hele antisemittismens historie:

– Jødene oppfattes av antisemitter som en velorganisert og superintelligent gruppe, som opererer organisert og i det skjulte med det siktemål å bryte ned den moralske, religiøse eller nasjonale orden. En annen ting som går igjen er identifikasjon mellom jøder og pengemakt. Siden middelalderen har det blitt hevdet at jødene kontrollerer pengene, og at de bruker dette til å fremme sine egne interesser og sin egen makt. Og de kobles naturligvis alltid til uærlig pengevirksomhet i form av spekulasjoner og storfinans, forklarer Simonsen.

Omskrivninger

I mellomkrigstiden fant man åpen antisemittisme over hele det politiske spekteret, også i Norge, og i avisene kunne man ofte finne karikaturer av jøder med store, krokete neser og pengesekker. Alt dette har stort sett vært tabu i Vest-Europa siden 1945. Antisemitter utviklet i stedet tidlig strategier for å omgå dette tabuet. Noen valgte benektelse – de hevdet at Holocaust aldri hadde funnet sted, eller at det hadde skjedd i mindre målestokk som et resultat av sult og sykdom i konsentrasjonsleirene. Enkelte har også lagt skylden på de allierte, ved å hevde at denne sulten var et resultat av den allierte bombingen av tyske jernbanelinjer.

En annen strategi har vært å omtale jøder ved hjelp av ulike omskrivinger. På den måten kan man forsvare seg mot anklager om antisemittisme ved å si at man ikke snakker om alle jøder, men bare noen av dem. Typiske omskrivninger er Rothschild (en bankfamilie med jødisk bakgrunn), «internasjonale banker» eller «sionister».

Hva er sionisme – egentlig?

Ordet sionisme betegner egentlig en form for jødisk nasjonalisme som argumenterer for at jødene er en nasjon, det vil si et etnisk og historisk fellesskap, og ikke bare en religion. Videre hevder sionismen at jødene i likhet med andre nasjoner har rett til en trygg nasjonalstat. Som ideologi oppstod den samtidig med andre «nasjonale oppvåkninger» på 1800-tallet som førte til opprettelsen av nye nasjonalstater flere steder i Europa. Navnet henspiller på Sion, et gammelt bibelsk navn på Jerusalem, fordi de fleste sionistene mente at det naturlige stedet for en slik stat var Palestina der jøder hadde bodd i bibelsk tid. Dessverre var Palestina langt fra ubebodd, og det kom derfor snart til konflikter mellom de jødiske kolonistene som slo seg ned fra 1870-tallet og utover og de innfødte palestinerne – konflikter som fortsatt pågår i dag.

Sionistene mot «assimilasjonistene»

Sionistene var lenge i mindretall blant verdens jøder. De stod i motsetning til både «assimilasjonister», som ønsket at jøder skulle integreres i de europeiske nasjonene og bli vanlige tyskere, franskmenn og nordmenn med jødisk religion, og religiøse jøder som var motstandere av den sekulære og til tider direkte antireligiøse sionismen og mente at en jødisk stat først kunne etableres når Messias kom. At det til slutt var sionistene som «vant» skyldes i stor grad de nazistiske jødeforfølgelsene som ødela mange gamle jødiske samfunn i Europa, slik at de overlevende ikke hadde noe å vende hjem til, og ikke minst fikk mange til å føle behov for en jødisk stat som tilfluktssted i tilfelle det skulle komme til nye forfølgelser.

Sionistbevegelsen fortsatte å eksistere som en samlende faktor i jødiske samfunn også etter opprettelsen av staten Israel i 1948. Samtidig har den delt seg i ulike retninger, der den dominerende i dag er den høyreorienterte og religiøst baserte neosionismen som blant annet har gitt seg utslag i den voksende settlerbevegelsen på den okkuperte Vestbredden. I tillegg finnes det store miljøer av kristensionister som fungerer som viktige støttespillere for Israel, og som i noen tilfeller har vist seg å ha forbindelser til forholdsvis ekstreme grupper i Israel og de okkuperte områdene.

Sionisme og jødehat

Bruken av ordet «sionister» i konspiratorisk forstand – som en omskriving for jøder – ser ut til å ha begynt med den amerikanske forfatteren Francis Parker Yockey (1917 - 1960). Yockey – som av mange regnes som nynazismens far – mente at USA var kontrollert av «sionister» som hadde gjort landet til et verktøy for sine egne økonomiske og politiske interesser og til en kulturløs og materialistisk ørken. Ifølge Yockey var det takket være «sionistene» at USA hadde grepet inn i andre verdenskrig og hindret Tyskland fra å samle Europa og slik fullføre sin historiske misjon. Etter krigen hadde de fått USA til å støtte Israel i Midtøsten, i tillegg til å stå bak den kalde krigen mot Sovjetunionen. Til tross for at han selv var amerikaner gikk Yockey inn for en allianse mellom Europa og Sovjetunionen – og etter hvert også de arabiske landene – mot det sionist-dominerte USA.

Et annen viktig milepæl er romanen «The Turner Diaries» (1976), skrevet av en annen amerikansk nynazist, William Pierce. Her blir den amerikanske regjeringen omtalt som «the Zionist Occupation Government», forkortet til ZOG. Bakgrunnen for denne betegnelsen var også her at regjeringen ble sagt å arbeide for jødiske interesser. Jødenes våpen inkluderte ifølge Pierce bevisst å fremme raseblanding og krav om borgerrettigheter for svarte for å ødelegge det hvite USA innenfra, ettersom han ikke anså svarte som i stand til å fremme slike krav på egen hånd.

Hitler som jøde

Betegnelsen ZOG har slått varig rot hos høyreekstremister over hele verden. «Okkupasjonsmakten» sies ofte å gjennomsyre alle deler av samfunnet, fra politikk og finans til media og kulturindustri. Enkelte har til og med forsøkt å gi de mektige sionistene skylden for Holocaust, som skal ha blitt begått i samarbeid med Rothschildene, eller til og med av en «jødisk» Hitler i den hensikt å kvitte seg med ikke-sionistiske jøder og samtidig skape sympati for en jødisk stat. Dermed vekker «sionisme» her snarere assosiasjoner til Sions Vises Protokoller enn til det ordet opprinnelig betød. Dermed har enkelte høyreekstremister til tross for grunnleggende rasisme uttrykt en sympati for palestinerne som ved første øyekast ikke er helt ulik den man finner på venstresiden.

Til tross for at denne definisjonen på «sionisme» stammer fra ytterste høyre, har den de senere årene også sneket seg inn i enkelte kroker av norsk venstreside og propalestinske miljøer. Resultatet er at det noen ganger kan være vanskelig å bli helt klok på hva «sionisme» egentlig betyr for enkelte nettdebattanter og aktivister. Mens det for mange er så enkelt som at man anser sionismen og staten Israel som grunnleggende rasistisk fordi den definerer Israel som en jødisk nasjonalstat, ser det også ut til å være dem som mener at alle politikere, enkeltpersoner og organisasjoner som aksepterer staten Israel som legitim og ikke krever at den skal opphøre å eksistere er å betrakte som sionister. Ut fra denne tolkningen kan for eksempel terrorhandlingene 22. juli omtales som «sionistiske», ettersom terroristen Anders Behring Breivik betraktet Israel som en alliert mot islam.

Antisionistiske jøder

Det er også dem som ser ut til å gå så langt som å anse hele den verdensordenen som anerkjenner denne staten som «sionistisk», slik at de i praksis nærmer seg forestillingen om ZOG.

Noen forsøker å distansere seg fra antisemittisme ved å skille mellom sionistiske og ikke-sionistiske jøder, selv om de assosierer «sionister» med politisk og økonomisk makt. Et vanlig grep her er å vise til Neturei Karta – en liten gruppe ultra-ortodokse jøder som fullstendig avviser den sekulære staten Israel, til tross for at det er der de fleste medlemmene bor – som eksempel på gode, ikke-sionistiske jøder.

Mens de fleste medlemmer av Neturei Karta nøyer seg med så godt de kan å ignorere samfunnet rundt seg, har enkelte har gått videre til å støtte Israels motstandere. Det vakte stor oppsikt da en gruppe rabbinere fra Neturei Karta i 2008 deltok på en konferanse i Teheran sammen med kjente holocaustbenektere.

Ulike antisionismer

Historiker Kjetil Simonsen mener man historisk sett kan skille mellom flere ulike typer antisionisme som har blandet seg til det sionistbegrepet vi møter i dag:

– For det første har du den arabiske antisionismen etter 1948, som har reprodusert klare og nokså utvetydige antisemittiske klisjeer. For det andre er det den antisemittismen som fantes i Sovjetunionen og Øst-Europa. Denne inngikk i et bredt antiimperialistisk fiendebilde farget av konspirasjonstenkning, der alle fiender av Sovjetunionen ble klassifisert som imperialister eller agenter. Til slutt kommer den vest-europeiske, som stort sett har markert avstand til antisemittismen, selv om dette ikke alltid har lykkes i praksis.

Israelkritikk og antisemittisme

Det å skille mellom antisemittisme og kritikk av Israels politikk kan ofte være vanskelig. Det for eksempel å kritisere Israels okkupasjonspolitikk på Vestbredden eller jevnlige krigføring i Gaza er ikke antisemittisk, selv om enkelte på den kristne høyresiden til tider hevder dette. Og som med alle andre land kan man være enig eller uenig i forskjellige sider ved israelsk innen- og utenrikspolitikk. Man kan til og med mene at Israel aldri burde vært opprettet, eller at den beste løsningen er en en-statsløsning mellom Israel og de palestinske områdene, uten at dette behøver å være utslag av jødehat. Men hvor går egentlig grensen?

Kjetil Simonsen mener sionisme blir et antisemittisk begrep når man kobler ordet sionist til klassiske forestillinger om jøder.

– Når man snakker om den sionistiske verdensmakten eller hevder at sionister kontrollerer kapitalen, er man snublende nær klassiske antisemittiske forestillinger. Andre ganger handler det først og fremst om det som etter mitt syn er dårlig tenkning, for eksempel når man fordømmer noen former for nasjonalisme, men applauderer andre, eller når man kobler antisionismen til en sjablongaktig analyse av hvordan verden fungerer der Vesten alltid er den store skurken. Dette er en dårlig analyse, men ikke i seg selv jødefiendtlighet, sier Simonsen.

Noen tommelfingerregler

En tommelfingerregel for å skille antisemittisme fra legitim Israel-kritikk kan være å se på hva slags form kritikken tar. Dersom den spiller på klassiske antisemittiske forestillinger og for eksempel snakker om potensielle agenter for Israel eller sionismen som en maktfaktor også utenfor Israel, er det grunn til å slå alarm. Spesielt dersom denne maktfaktoren blir sagt å manipulere andre land til å gjøre ting som ikke er i deres egen interesse. Det samme gjelder påstander om at enkelte mediemogulers jødiske bakgrunn innebærer jødisk kontroll over media som brukes til å påvirke publikum i en projødisk eller proisraelsk retning, slik fredsforsker Johan Galtung hevdet i 2011, ettersom dette innebærer at jøder i mediesektoren primært skulle være motivert av jødisk gruppeinteresse. Det er også grunn til å være skeptisk dersom jøder – eller Israel – tillegges en grad av kynisme eller direkte ondskap man ikke ville tillagt noen andre land eller grupper.

Kjetil Simonsen mener det er flytende overganger.

– Min lakmustest er om kritikken av Israel spiller på gamle stereotypier og konspirasjonsspråk om pengemakt og verdensherredømme. Da nytter det ikke å gjemme seg bak at det man kritiserer er sionisme. En annen ting er når man holder jøder utenfor Israel ansvarlige for det Israel gjør, og krever at de skal ta stilling hver gang en israelsk politiker gjør eller sier noe galt. Det betyr at man anser den jødiske identiteten som å overstyre alt: jøder antas dypest sett å være motivert av at de er jøder, og ikke høyre- eller venstreside, menn eller kvinner, nordmenn eller svensker, homofile eller heterofile og alle andre kategorier mennesker vanligvis plasserer seg i. Dette er typisk for klassisk antisemittisme. Men spesielt bør man unngå konspirasjonstenkning når man vil kritisere Israel, fordi dette nesten automatisk havner over i klassisk identifikasjon mellom jøder, makt og penger.

Anbefalt lesning:

  • Jovan Byford: Conspiracy Theories
  • Bernard Harrison: The Resurgence of Anti-Semitism: Jews, Israel, and Liberal Opinion
  • Kjetil Simonsen: Antisemittisme, innvandringsfiendtlighet og rasetenkning i norsk bondebevegelse, 1918–1940
  • Alvin H. Rosenfeld (red.): Resurgent Antisemitism: Global Perspectives
  • George Michael: Willis Carto and the American Far Right

Siste nytt i Kommentar Vis flere

En ikke helt vitenskapelig guide til norske livssynshumanister

En ikke helt vitenskapelig guide til norske livssynshumanister

Hvilken humanisttype er du? Sjekk vår uhøytidelige og ikke helt vitenskapelige guide til norske livssynshumanister!

Skammelig utvikling i Kristen-Norge

Skammelig utvikling i Kristen-Norge

– I deler av de karismatiske miljøene i Norge ser vi en utvikling som er både skammelig og skadelig, skriver Levi Fragell.

Mannen i hvitt – en visjonær humanitær

Humanismens moderne ideer:

Mannen i hvitt – en visjonær humanitær

Henri Dunant ble øyenvitne til Slaget ved Solferino, der over 200 000 soldater braket sammen i et slag som etterlot nærmere 40 000 døde, døende og skadde.

«Skal vi printe ut en ny lever til Dem?»

«Skal vi printe ut en ny lever til Dem?»

Er fremtiden så lys at vi bør bruke solbriller?

Kofi Annan på sitt beste – og sitt verste

Kofi Annan på sitt beste – og sitt verste

Under Kofi Annans ledelse ble militære intervensjoner en del av FNs arsenal. Bakgrunnen for det var de uhyggelige konsekvensene av FNs manglende inngripen i hans tid som leder for FNs fredsbevarende styrker.

Russland stryper trosfriheten

Russland stryper trosfriheten

Russland arresterer Jehovas vitner-medlemmer som aldri før. Og en og annen ateist.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...