Facebookgruppen Urett Avsløres har som formål «å sette søkelys på uretten som pågår i verden, og som kanskje ikke får like mye oppmerksomhet i norsk presse». Den har utspring i en gruppe unge muslimer. Flere av dem aktive i samfunnsdebatten.

Mye av uretten som beskrives er relatert til Midtøsten, til tider illustrert med sterkere bilder enn vi er vant til i norske medier. Mens gruppen ikke er en konspirasjonsgruppe, er mange av postene likevel preget av et verdensbilde der vesten – da særlig USA, NATO og Israel – får skylden for en stor del av dagens problemer inkludert å ha organisert eller støttet Daesh (IS).

USA som hovedansvarlig

At USA eller andre har organisert eller trent Daesh er en konspirasjonsteori som har fått økt oppslutning etter terrorhandlingene i Paris. En vanlig påstand er at USA kunne ha utryddet Daesh på et par dager om de hadde villet, men lar være fordi de ønsker å holde Midtøsten ustabilt og splittet for på den måten lettere kunne plyndre området for olje.

Å hevde at USA trekker i trådene er ikke uvanlig i Midtøsten eller andre islamske land. USA har blant annet fått ansvaret for alt fra en oversvømmelse i Pakistan i 2010, bombeangrepet som rammet Bali i 2002 og kranen som falt ned og drepte 111 personer i Mekka tidligere i år. Det er neppe tilfeldig at en libanesisk avis var blant de første til å hevde at amerikanske myndigheter selv stod bak terrorhandlingene 11. september, en påstand som i dag er utbredt over hele verden.

– For noen måneder siden var jeg på et foredrag om Syria, der det ble snakket om at Assad-regimet hadde vært med på å skape ISIS gjennom å løslate et stort antall kriminelle da borgerkrigen begynte. Mange av disse anla rett og slett lange skjegg og ble ISIS. Dette ble møtt med protester fra salen fra dem som mente at IS var organisert av USA, forteller den norsk-irakiske forfatteren og samfunnsdebattanten Walid al-Kubaisi.

Den amerikanske journalisten Thomas Friedman har skyldt på en «rammefortelling» om at USA har erklært krig mot islam som ledd i en stor «korsfarerkonspirasjon». Den spres ifølge Friedman både av politikere som ønsker å legge skylden på andre for problemene i regionen, som når Egypts militære makthavere siden kuppet i 2013 har forsøkt å knytte Det muslimske brorskapet til USA,og av islamister som ser den som et nyttig rekrutteringsverktøy.

Andre har vist til at mange land i den islamske verden har blitt ofre for virkelige konspirasjoner der USA eller andre vestlige land har vært involvert, for eksempel den hemmelige avtalen om deling av den arabiske verden under første verdenskrig der man ignorerte den arabiske frigjøringsbevegelsen og dens ønsker, CIAs avsettelse av den iranske statsministeren Mohammed Mossadeq, det blodige kuppet i Indonesia i 1965 og destabiliseringen av Pakistan gjennom stadige droneangrep.

I det hele tatt har Midtøsten i mange år vært en tumleplass for stormaktsspill. Samtidig bør man ikke glemme at Nato-landet Tyrkia, som aldri har vært kolonisert eller utsatt for denne typen operasjoner, er mye mer antiamerikansk enn vestlige, ikke-muslimske land og de fleste muslimske land i Midtøsten. Dette gjelder ikke minst blant sekulære nasjonalister, noe som har blitt forklart med den pågående maktkampen mellom religiøse og sekulære der begge konkurrerer om å bruke antiamerikansk retorikk.

Jødehat

I januar 2009 utartet en demonstrasjon mot Israels invasjon av Gaza til opptøyer der det ble avfyrt raketter og kastet flasker mot den israelske ambassade mens deltagere i en samtidig proisraelsk markering ble banket opp av det som stort sett var unge menn med bakgrunn fra Midtøsten. I tillegg ble frimurerlosjen i Oslo – der 200 barn var på juletrefest – angrepet av omkring tyve demonstranter, som forsøkte å skyte nyttårsraketter inn i bygningen.

Siden frimurerordenen ikke er part i Midtøstenkonflikten og ungdommene ropte at frimurerne «puler verden», er det vanskelig å ikke koble dette til forestillinger om frimurerne som redskaper for jødisk eller «sionistisk» makt, altså den samme forestillingen som man også finner i Sions Vises Protokoller og annen klassisk antisemittisk litteratur.

Eksistensen av slike forestillinger i Midtøsten og andre deler av den islamske verden har fått økt oppmerksomhet de senere årene. For eksempel har det blitt vist til charteret til den palestinske organisasjonen Hamas, der sionismen beskrives som en internasjonal kraft som ikke bare har invadert Palestina men som også arbeider for å undergrave moralen blant ikke-jøder ved å spre alkoholisme og stoffmisbruk. Verktøyene deres blir sagt å inkludere frimurerne, Lions Club og lignende organisasjoner.

Her i Norge vakte imam Nehmat Ali Shah i Norges største moské Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat oppsikt da han uttalte at jøder styrte massemedia og brukte dette til å sørge for at det aldri ble skrevet noe positivt om muslimer i norske medier. Shah antydet også at jøder stod bak den sterkt antiislamske filmen «Innocense of Muslims». Et par år tidligere hadde den norske islamisten Mohyeldeen Mohammed uttalt til nettstedet Nyhetsspeilet at karikaturtegningene av profeten Muhammed var en del av et korstog mot islam i regi av frimurerne, som norske myndigheter deltok i. Representanter for Profetens Ummah har også ropt antisemittiske slagord under demonstrasjoner.

Mens Profetens Ummah selvsagt ikke er representative for muslimer i Norge, tyder undersøkelser fra en rekke europeiske land på en høyere forekomst av jødehat blant muslimer enn blant andre borgere. Mens undersøkelsene er omstridte slik at det er vanskelig å fastslå noe klart årsaksforhold, ser det ut til at jødehatet øker parallelt med graden av religiøsitet og religiøs fundamentalisme.

- Israel-Palestina konflikten forklarer ikke alt

Mange har forklart dette ved å vise til Israel-Palestinakonflikten og til at mange muslimer identifiserer seg som del av et trosfellesskap med muslimer i andre land, inkludert palestinerne. Stipendiat Olav Elgvin ved Universitetet i Bergen mener at Palestina-konflikten er sentral for å forklare moderne muslimsk jødehat, men at det at det ikke er hele forklaringen.

– Hvis det var så enkelt som at det bare dreide seg om de muslimske palestinernes lidelser, må man spørre seg hvorfor det er så mye fokus på Palestina, og ikke like mye fokus på for eksempel Myanmar (Burma), der det også foregår undertrykkelse av muslimer, spør Elgvin.

Walid al-Kubaisi mener forskjellen mellom Palestina og Myanmar er at Palestinakonflikten foregår i det arabiske kjerneområdet og dermed kan leses som et direkte angrep på islam. Han peker også på en tradisjon for mistenkeliggjøring av jøder innenfor islam, som går tilbake til religionens første tid og som deles av mange muslimer i dag, ikke minst i fundamentalistiske miljøer.

– Mange gir jøder skylden for å ha drept profeten Muhammed. Ifølge en populær fortelling skal han ha blitt servert forgiftet mat av en jødisk kvinne før han døde, forklarer al-Kubaisi som mener denne typen fortellinger har spilt en viktig rolle.

– Koranen er en hovedreferanse for muslimene. Alle imamer og lærde har et bilde av jødene som muslimenes fiender. De religiøse betrakter jødehat som en del av troen, og anser dagens jøder for å være en fortsettelse av de jødene som var i konflikt med islam på profetens tid. Det de gjør er egentlig å forvandle Koranen til en antisemittisk bok. Jeg mener dette er feil. Islam er det man tolker det som. Religionen kan også tolkes på helt andre måter, sier han.

Mens Walid Al-Kubaisi er opptatt av å forklare disse forestillingene som del av en gammel tradisjon, mener Olav Elgvin at det er nyere politiske hendelser som gjør at slike forestillinger blir aktivert i dag.

– Akkurat som i Bibelen finner du en lang rekke fortellinger i Koranen og Hadith som kan tas frem og brukes til å rettferdiggjøre det meste, men som ikke har blitt brukt slik til enhver tid gjennom historien. Og om du ser på dagens påstander om jøder, så baserer de seg i stor grad på europeiske forestillinger som dem du finner i Sions Vises Protokoller, ikke på de tradisjonelle islamske kildene, forklarer Elgvin.

Elgvin fortsetter:

– Jeg synes at det er for enkelt å si at det «bare» dreier seg om Palestina-konflikten, akkurat som det er for enkelt å si at «bare» dreier seg om ting i den islamske religiøse tradisjonen. Uten Palestina-konflikten ville det helt sikkert vært mye mindre antisemittisme blant muslimer i dag, det er jeg ikke i tvil om. En av årsakene til at Palestina-konflikten kan tolkes inn i en religiøs ramme, som en slags evig konflikt mellom jøder og muslimer, er at muslimer kan finne støtte for den type tolkninger hvis de leter i den islamske tradisjonen. Men uten Palestina-konflikten, eller hvis konflikten skulle bli løst, ville man antakelig hente fram helt andre elementer i den islamske tradisjonen, forklarer han.

Et hjemmeprodusert eller globalt fenomen?

Mye av konspirasjonskulturen man møter blant yngre muslimer i dag ser i praksis ut til å være vel så preget av global konspirasjonskultur som av tradisjonelle forestillinger. Som et eksempel viser Olav Elgvin til den populære serien «Arrivals» fra 2010, som ligger på Youtube. «Arrivals» tar for seg Dajjal, det islamske svaret på Antikrist, som skal dukke opp kort før verdens undergang, friste menneskene til frafall og lede de onde maktene i den siste kampen.

Mens serien også inneholder vers fra Koranen, er det meste av materialet hentet fra vestlig konspirasjonskultur. Vi møter både Alex Jones, Milton William Cooper og til og med norsk-italienske Leo Zagami. Serien inneholder også en rekke klipp fra populære filmer og komikere, med «Saurons øye» fra Ringenes Herre-filmene som gjennomgangstema.

Mens Dajjals komme blir sagt å ha blitt forberedt i tusener av år, blir de ansvarlige sagt å være de samme som i vestlige konspirasjonsdokumentarer og nettsteder; Illuminati, frimurere og sionister. De blir sagt å kontrollere massemedia og populærkultur og bruke dette til å berede grunnen for Dajjal, og som hos Alex Jones og andre blir den endelige maktovertagelsen sagt å skulle starte med et fingert UFO-angrep.

Lite konspirasjonstenkning hos Daesh

Dajjal spiller også en viktig rolle i verdensbildet til Daesh, og i lys av de siste ukenes begivenheter er det naturlig å spørre hvilken rolle konspirasjonstenkning spiller der. Historiker Øystein Sørensen, som for tiden fordyper seg i organisasjonens tidsskrift, mener at det konspiratoriske foreløpig har vært lite fremtredende.

– Mitt hovedinntrykk er at det er påfallende lite konspirasjonstenkning der. De har et åpent fiendebilde som retter seg mot absolutt alle andre enn dem selv, inkludert sjiaer og andre muslimer som etter deres mening tolker islam galt. Her ligger det selvsagt et element av sammensvergelse, men det er påfallende lite fremtredende. På mange måter er verdensbildet deres såpass klart og enkelt at det ikke er behov for det, men man kan jo tenke seg at det vil komme når de opplever et større nederlag, noe som ennå ikke har skjedd, sier Sørensen.

En konspiratorisk mentalitet?

Skal man oppsummere ser det med andre ord ut til at den konspirasjonskulturen som i dag eksisterer blant europeiske og andre muslimer har røtter et sted i skjæringspunktet mellom tradisjonell mentalitet og dagens politiske situasjon.

I en artikkel fra 2014 advarte Arshad M. Ali, skribent ved nettstedet Minareten, mot den konspirasjonstenkningen mange unge muslimer hadde med seg hjemmefra. I følge Ali er en typisk påstand at voldshandlinger begått av muslimer i virkeligheten er «falsk flagg» -operasjoner som skal legitimere vestlige angrep.

– Jeg har sett flere hevde at både 11. september og Paris var organisert av myndigheter eller andre med en interesse for å forsterke konflikter med muslimer, forteller han til Fritanke.no.

Mange peker på en tradisjon i Midtøsten for å se etter sammensvergelser og legge skylden på andre. I følge Walid Al-Kubaisi finner man denne konspiratoriske mentaliteten allerede hos tidlige muslimske historikere. I dag brukes den blant annet til å forklare den tilbakegangen den islamske verden har hatt i prestisje de siste hundre årene.

Som med jødehatet kan det trekkes linjer tilbake til islams første tid også når det gjelder Vestens rolle, ved å vise til hvordan araberne og islam i sin tid knuste det persiske imperiet og reduserte Europas makt betydelig. Dermed kan Vestens påståtte krig mot islam bli del av en langvarig, hemmelig kamp for å hindre araberne i å gjenopprette den makten de hadde.

– Vi er en såret sivilisasjon som har gått fra å være en stormakt til å bli dominert av andre, sier Walid Al-Kubaisi.

– I tillegg ser mange at Vesten er raskere med å intervenere i Midtøsten enn andre steder, og trekker den konklusjonen at de hater og ønsker å ødelegge oss, eller i hvert fall holde oss nede. Derfra er ikke steget langt til å hevde at dere er årsaken til våre lidelser, sier han.

Arshad A. Ali mener denne konspiratoriske mentaliteten har blitt sterkere de senere årene, og at noe av årsaken ligger i fremveksten av en sterkere islamsk identitet etter terrorhandlingene 11. september.

– Religionsutøvelse har alltid vært en del av identiteten i islamske land, men handlet før mye om kultur og tradisjon. Men i årene etter 11. september begynte man å snakke mindre om for eksempel pakistanere eller somaliere, med hver sine utfordringer, og i stedet om muslimer. Dette skjedde blant annet fordi mange muslimer nå møtte de samme utfordringene, der det ble stilt spørsmålstegn ved dem på grunn av religion, ikke opphavsland, sier han.

Ali forklarer at det dermed oppstod en søken etter en ny, islamsk identitet der man også tok med seg deler av tradisjonelle kulturer som hadde hver sin tendens til å lete etter syndebukker.

– Kurdere mente for eksempel at grunnen til at de ikke har noen egen stat var at alle er imot dem, mens pakistanere mente inderne var ute etter å ødelegge for dem. Til sammen ble dette til et nytt, felles konspirasjonsnarrativ der alle er ute etter å ta muslimer, sier Arshad M. Ali.

Han mener løsningen på dette ligger i å utvikle en mer spørrende holdning. Dermed hindres en i å akseptere enkle løsninger.