Konspirasjonsteorier kan i dag ta et utall former, fra påstander om at Arbeiderpartiet styrer diktatorisk via Eurabiaspekulasjoner til antisemittisme. Samtidig har de som oftest en rekke fellestrekk, der det viktigste er forestillingen om at demokratiet er en fasade, at noen trekker i trådene og at ingenting som skjer er tilfeldig. I virkeligheten har noen en skjult plan der målet er å innføre et verdensdiktatur, beskytte Israels interesser eller islamisere Europa.

Opphavet til mye av dette ligger som tidligere nevnt i stor grad i USA og i den «paranoide strømningen» preget av frykt for at noen – jøder, katolikker, kommunister eller «muslimen» Barack Obama – skal ødelegge «the American way of life».

Men en ting er hvor forestillingene stammer fra. Noe annet er hvordan konspirasjonstenkningen har fått et så stort oppsving i vår tid, hvordan de har funnet veien til Norge og hvordan mange av de samme forestillingene har fått fotfeste både blant høyre- og venstreorienterte og i andre miljøer.

«Right woos left»

Et sted å begynne kan være det fenomenet den amerikanske forfatteren Chip Berlet har omtalt som «right woos left».

Ifølge Berlet begynte amerikansk ytre høyre et frieri til venstresiden og antikrigsbevegelsen mot slutten av 1980-tallet der målet var å få innpass med utgangspunkt i at begge var kritiske til intervensjoner i utlandet, amerikansk støtte til Israel og begrensninger på individuell frihet.

Mens ytre høyres ståsted ved første øyekast hadde flere likheter med tradisjonelle venstreståsteder, var utgangspunktet selvsagt et annet ettersom det sprang ut av et ønske om å bevare et USA styrt av hvite kristne og ofte også av antisemittiske forestillinger om mektige banker som trakk i trådene og presset USA inn i kriger som langt fra var i landets egen interesse. Mange spekulerte også i om jøder stod bak den «dekadente» populærkulturen.

Til tross for dette klarte enkelte grupperinger, særlig rundt nynazisten og holocaustbenekteren Willis Carto og nyfascisten Lyndon LaRouche, å få innpass i deler av den amerikanske venstresiden i tiden rundt den første krigen mot Irak i 1990-91.

En av grunnene til dette var at de hadde klart å knytte til seg militære kontakter som gav dem tilgang til informasjon av høy kvalitet som gav dem troverdighet som kilder. For eksempel inneholder William Blums bok Killing Hope (1995), som er noe av en bibel for mange kritikere av USAs utenrikspolitikk, flere referanser til Cartos tidsskrift American Free Press uten at dette betyr at Blum har nynazistiske sympatier.

Noe av hangen til konspirasjonstenkning og jakt på syndebukker ser ut til å ha blitt overført samtidig, og det er nærliggende å tro at den konspiratoriske dreiningen til Johan Galtung og enkelte andre representanter for fredsforskningsmiljøet og antikrigsbevegelsen henger sammen med dette.

Antagelig er det også en del av forklaringen på at den britisk-israelske jazzmusikeren og forfatteren Gilad Atzmon i dag kan diskutere hvordan «sionistene» vil frata amerikanerne retten til å bære våpen den ene dagen, og inviteres til Norge av palestinaforkjempere den neste.

Antisemittismeforskeren Robert S. Wistrich mener også at det har foregått en viss ideutveksling siden 1970-tallet mellom ulike «antiimperialistiske» miljøer som både inkluderer sosialister og islamister. Siden USA og Israel har vært naturlige hovedfiender for begge, har de ifølge Wistrich gjensidig påvirket hverandre i retning av antisemittiske konspirasjonsteorier som blant annet viste seg da Venezuelas Hugo Chavez gikk ut mot «semittiske banker» og snakket om 11. september som en innsidejobb samt og hemmelige «geofysiske våpen».

Stigmatisert kunnskap og det kultiske miljøet

Her i Norge har særlig deler av alternativmiljøet utmerket seg som mottagelig for høyreorientert amerikansk konspirasjonskultur. Et av de mest kjente eksemplene er nettstedet Nyhetsspeilet, som kombinerer konspirasjonsteorier om 11. september og vaksiner med nyåndelige temaer som reinkarnasjon, UFO og engler.

Et annet eksempel er Altshop-gründeren Kjetil Andreas Dreyer, som fortsatt er jevnlig utstiller på alternativmessene til tross for at han både har stått frem som antisemitt og holocaustskeptiker.

Den amerikanske statsviteren Michael Barkun har beskrevet dette fenomenet med begrepet «stigmatisert kunnskap». Dette betegner alle former for kunnskap og ideer som befinner seg utenfor mainstream, som UFO-teorier, alternativ medisin, påstander om skjulte sataniske nettverk og konspirasjonsteorier. Problemet med å sysle med disse fagfeltene er at mens man selv vet at man har rett, avvises de både av normale fagmiljøer og av mainstreammedia.

En måte å forklare dette på overfor seg selv og andre er å hevde at de som avviser dem enten ikke klarer å se sannheten i øynene eller har interesser i å skjule den. Neste skritt kan da bli å spørre om andre påstander som avvises av mainstream også kan være sanne. På den måten kan personer som begynner med å være kritiske til legemiddelindustrien eller tilhenger av alternativ medisin etter hvert ende opp med å stille spørsmålstegn ved den «offisielle versjonen» av 11. september eller mene at Israel kan ha stått bak Utøya.

Antagelig blir dette spesielt lett innenfor alternativmiljøet, som ofte sammenlignes med et koldtbord der alle setter sammen sin egen kombinasjon av tilgjengelige ingredienser, samtidig som det er stor takhøyde for at alle har rett til å finne «sin sannhet» slik at konspirasjonsteorier kan finne sin plass ved siden av engletro, healing og urfolksspiritualitet.

Samtidig er det også mange eksempler på at barnevernsmotstandere og innvandringsmotstandere har funnet sammen i felles hat mot Arbeiderpartiet og overtatt hverandres standpunkter.

«Den paranoide tråden i norsk politikk»

Forskerne Michael Wood, Karen Douglas og Robbie Sutton fikk en overraskelse i 2011 da de bad en gruppe forsøkspersoner om å vurdere en rekke påstander som mer eller mindre sannsynlige. Det viste seg at de samme som vurderte det som sannsynlig at prinsesse Diana ble myrdet av myndighetene, også vurderte det som sannsynlig at hun hadde fingert sin egen død for å trekke seg tilbake fra offentligheten, og at de samme som mente det var sannsynlig at Osama Bin Laden hadde vært død siden tidlig 2000-tall også så det som sannsynlig at han fortsatt var i live.

Wood, Douglas og Suttons forklaring er at mennesker normalt ikke vurderer ny informasjon uavhengig, men opp mot mer grunnleggende antagelser vi allerede holder. På den måten ble de som i utgangspunktet mente at mainstreammedier og den «offisielle versjonen» ikke var til å stole på, tilsvarende positivt innstilt til alternative teorier selv der disse motsa hverandre.

Tilsvarende undersøkelser har også vist at de samme menneskene som mener det er sannsynlig at myndighetene skjuler sannheten om terrorhandlingene 11. september, også har en større tendens til å vurdere det som sannsynlig at myndighetene skjuler informasjon om kontakt med utenomjordiske og at vaksinering av barn kan føre til autisme.

Det er ikke usannsynlig at dette også kan være en del av forklaringen på at enkelte representanter for norsk venstreside de senere årene har blitt talspersoner for konspirasjonsteorier som stammer direkte fra amerikansk ytre høyre, for eksempel tidligere SV-leder Berit Ås som både har hevdet at USA selv stod bak terrorhandlingene 11. september 2001 og at vi blir utsatt fra kjemikaliesprøyting fra fly – en påstand som først ser ut til å ha blitt lansert på nettstedet The Patriot Page i 2000.

På samme måte som det finnes en «paranoid tråd i amerikansk politikk» har vi en tilsvarende tradisjon i enkelte kretser for et irrasjonelt hat mot USA som ikke er det samme som å kritisere de mange problematiske sidene ved supermaktens utenrikspolitikk.

Det er grunn til å tro at dette hatet har fungert som en slik grunnantagelse for enkelte og dermed disponert dem for å tro nær sagt hva som helst om dette landet, inkludert konspirasjonsteorier.

Tilsvarende kan motvilje mot Israel som går for langt, disponere enkelte for å kjøpe antisemittiske konspirasjonsteorier- Ikke minst fordi «sionister» ofte brukes som eufemisme for jøder av moderne antisemitter. På samme måte kan personer med et svært negativt syn på muslimer ende opp med å kjøpe forestillinger om at alle muslimer arbeider for å innføre islamske lover i Norge.

Lever vi i en konspirasjonskultur?

I USA har flere konspirasjonsteorier fått politisk betydning de siste årene. Blant dem er at et nytt felles pensum i barneskolene i virkeligheten var en plan for å promotere homofili og ateisme og at en militærøvelse i Texas egentlig handlet om å innføre militær unntakstilstand.

Mens vi foreløpig har sluppet dette i Norge, preger konspirasjonskulturen oss, og de fleste andre i verden, på en annen måte, ved at konspirasjonsteorier på mange måter gjennomsyrer dagens populærkultur.

Både filmer, dataspill som Assassin’s Creed og bestselgende forfattere som Dan Brown tar i dag utgangspunkt i konspirasjonsteorier. Her i Norge er det mest kjente eksempelet TV-serien «Shakespeares skjulte koder», der det ble påstått at Shakespeares verker i virkeligheten var en veiviser til en skjult frimurerskatt.

Mens det er uklart om dette gjør oss mer tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier, viser det i det minste at slike forestillinger har blitt noe de fleste av oss kjenner og på ulike måter forholder oss til.

Internett sprer ideene fortere

Endelig kommer vi ikke utenom den rollen internett i dag spiller både når det gjelder å spre konspirasjonstenkning og i å hjelpe ulike forestillinger å blande seg.

Ideen om at amerikanske myndigheter selv stod bak terrorhandlingene 11. september 2001 for å kunne starte en krig i Midtøsten, eller opprette et strengere kontrollregime på hjemmebane, ser ut til å ha blitt lansert få dager etter hendelsene på nettstedet Serendipity, et høyreorientert nettsted med brodd mot alt som heter storkapital og bankvesen som siden 1996 har vært tilholdssted for alt fra klimaskepsis og holocaustbenektelse til hva som «egentlig» skjedde under bombingen av det føderale kontorbygget i Oklahoma City.

Herfra fant teorien veien til Midtøsten, der arabiske aviser utbroderte den til at Israel eller jødiske grupper sørget for å advare jøder som arbeidet i World Trade Center mot å gå på jobb denne dagen – en påstand som blir absurd når man ser på alle de jødiske navnene blant de døde og alle minnehøytidene som ble holdt i synagoger de følgende ukene.

Herfra fant begge påstandene veien tilbake til USA og Vesten, der det de følgende årene oppstod «sannhetsbevegelser» i en rekke land, ofte med utspring på venstresiden.

Dette eksempelet er interessant av flere årsaker, både fordi det viser hvordan konspirasjonsteorier i dag kan spre seg på tvers av politiske skillelinjer, fordi det viser hvordan en forestilling på kort tid kan spre seg verden rundt, og fordi det viser hvordan konspirasjonsteorier i dag delvis fungerer etter «open source»-modellen, slik at de hele tiden utbroderes og videreutvikles samtidig som de spres.

En av de viktigste forskjellene mellom drapet på president John F. Kennedy i 1963 og terrorangrepene 11. september 2001 er medievirkeligheten de skjedde i:

Mens de som opplevde Kennedy-drapet husker hvor de var da de fikk nyheten, husker vi i dag hvor vi var da vi så det andre flyet treffet World Trade Center på direkten. I tillegg, og minst like viktig, skjedde terrorangrepene omtrent samtidig med at de fleste hadde fått tilgang til internett.

I stedet for å skrive hver sin bok eller pamflett kunne dermed de konspiratorisk anlagte diskutere ulike forklaringer på forskjellige nettfora, som i mange tilfeller eksisterer fortsatt og fungerer som kanaler for konspiratoriske fortolkninger av stadig nye hendelser.

Internett har også vært en viktig kanal for å spre filmer som Zeitgeist og Loose Change, som begge har vært viktige i å spre konspirasjonskulturen, og som har hjulpet både Alex Jones, Russia Today og andre til å nå et mye større publikum enn de ellers ville ha gjort.

Ikke minst har nettet gjort konspirasjonsteorier langt mer tilgjengelige enn før. Ettersom ungdom er de mest aktive nettbrukerne, er det grunn til å tro at dette spesielt påvirker denne gruppen. I en amerikansk undersøkelse scoret personer mellom 18 og 30 langt høyere på konspirasjonstro enn eldre grupper, selv om dette kan være noe de vil legge av seg med tiden.

Nettet har bidratt til å skape en helt ny konspirasjonskultur enn den som fantes for et par tiår siden. Mens man tidligere måtte bestille bøker fra utlandet for å lære om det som mest av alt var et tema for spesielt interesserte, er de nå bokstavelig talt et tastetrykk unna.

Stadig nye hendelser diktes inn i det konspirative narrativet. Paradoksalt nok har det man tidligere bevisst måtte lete etter, nå blitt noe man bevisst må dyrke kildekritikk for å unngå. Forestillinger fra ytre høyre, ytre venstre, islamister, barnevernsmostandere og nyåndelige kan blande seg og danne stadig nye forestillinger.

Anbefalt lesning:

• Michael Barkun: A Culture of Conspiracy
• Michael Wood, Karen M. Douglas/Robbie Sutton: Dead and Alive: Beliefs in Contradictory Conspiracy Theories.
• Robert S. Wistrich: Communism, Radical Islam, and the Left. I Alvin H. Rosenfeld (red.) Resurgent Antisemitism. Global perspectives.