I går ferdigstilte Stortinget gaven til det norske folk i anledning Grunnlovens 200-års jubileum: en grunnlov som tar opp i seg sentrale menneskerettigheter. Dermed er det langt på vei ryddet opp i den litt uklare lov-statusen til menneskerettighetene: § 110 c i Grunnloven slo tidligere fast at staten skulle beskytte menneskerettighetene og at dette skulle skje i lovs form. Menneskerettighetsloven ble vedtatt i 1999, men som kjent kan en vanlig lov endres ved alminnelig flertall. I går ble en rekke av de sentrale rettighetene skrevet direkte inn i Grunnloven. Det gir rettighetene grunnlovsvern, og gjør at Grunnloven blir et moderne verdidokument framfor et litt gammeldags klenodium.

Først et hurra og en ektefølt takk til Inge Lønning som dessverre ikke fikk oppleve denne dagen: Takket være ham og gode hjelpere samt Stortingets selvstendighet og vilje til å utfordre en regjering de ikke synes hadde ambisjoner nok på menneskerettsområdet, kom vi lenger enn det var grunn til å frykte. Ikke minst daværende stortingspresident Torbjørn Jagland var en viktig aktør i å få etablert Stortingets Menneskerettighetsutvalg, senere kalt Lønning-utvalget.

Litt mangelfulle vedtak

Vedtakene ble riktignok litt mangelfulle, fordi regjeringspartiene ikke vil se økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som likeverdige med sivile og politiske. Det som var Carl I. Hagens solodissens i Lønning-utvalget, ble i neste omgang også regjeringspartienes politikk. La oss håpe det ikke er et (av flere) signal om at det er lett å være høy og mørk på vegne av menneskerettighetene i opposisjon, mens det å havne i en maktposisjon der man virkelig kunne få gjort noe, gjør en unnvikende og feig. Det var en nedslående erfaring sett i lys av de siste dagers hendelser, å oppleve at de blåblå ser menneskerettighetene som en buffé hvor man som stat kan velge og, ikke minst, vrake hvilke rettigheter man vil forholde seg til. Så mens Kina kan velge bort ytrings-, livssyns- og organisasjonsfrihet, kan Norge tilsynelatende velge bort økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Jeg minner om at menneskerettighetene er og skal være et udelelig hele.

Jeg minner om at menneskerettighetene er og skal være et udelelig hele. Selv om det er flere ulike konvensjoner, skal de leses, forstås og tolkes i sammenheng. Det er nettopp ikke slik at Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, eller konvensjonene om kvinners eller barns rettigheter, er underordnet Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Det blir nå en litt haltende konstruksjon ved at sivile og politiske rettigheter har grunnlovsvern, mens de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene primært er sikret gjennom at de er inkorporert i menneskerettsloven og gitt forrang ved eventuell motstrid med annen intern lovgivning. Også dette må eventuelt prøves rettslig og ikke politisk, som Høyres talsmenn prøvde å gjøre til et poeng i debatten. Samtidig ble jo noen av de sosiale og kulturelle rettighetene vedtatt – slik som rett til utdanning (men ikke til helsehjelp -), og det skaper jo nok en uklarhet: Er noen rettigheter i samme konvensjon viktigere enn andre? Å grunnlovsfeste de sentrale rettighetene, enten de er sivile eller sosiale, er snarere å ta ansvaret for dem «hjem» framfor å overlate til Den europeiske menneskerettsdomstolen og FN-systemet å kikke oss i kortene.

«Menneskerettighetenes ånd» ble beholdt

På den annen side ble noen av de mest partipolitiske markeringsforslagene avverget:

Med en stemmes overvekt avviste Stortinget å avvike fra «menneskerettighetenes ånd» om at rettighetene er individuelle, ved å stemme ned KrFs forslag om å innsette familien som en grunnleggende enhet i samfunnet. Tilsvarende ble ikke retten til liv radikalt utvidet i forhold til konvensjonene da KrFs forslag om å føye til «fra unnfangelse til naturlig død» falt.

Og det er en god ting at man ser nærmere på de såkalte derogasjonsbestemmelsene (§§ 115 og 116) – altså mulighetene for å begrense grunnlovsrettighetene i gitte kritiske situasjoner. Her var det lagt opp til vel vide og uklare fullmakter, uten at det var gitt noen prosedyre på hvordan og hvem som skulle foreta avveiningene av for eksempel «Tungtveiende allmenne hensyn». Formuleringen kan gi assosiasjoner til at et flertalls interesser i en gitt situasjon, kunne tillates å overkjøre enkeltindividers eller minoriteters.

Det blir anledning til å kommentere detaljene etter hvert når endelig utskrift av den samlede, nye Grunnloven foreligger.

det vi nok vil legge merke til er dette noe problematiske at det fortsatt er de samme paragrafene og temaene som var avleggs i 1814 som fortsatt er det i dag.

Men det vi nok vil legge merke til er dette noe problematiske at det fortsatt er de samme paragrafene og temaene som var avleggs i 1814 som fortsatt er det i dag. I 1814 startet man nasjonsbyggingsprosjektet med religiøs ensretting og utestenging av jøder, jesuitter og munkeordener. Kongen skulle bekjenne seg, og alltid ha bekjent seg til den evangelisk-lutherske lære – for å unngå konvertitten Karl-Johan som statsoverhode. Religionsfrihet for alle innbyggere kom først på plass i 1964, da Grunnloven fylte 150 år. Det paradoksale er at det ikke er restene etter den opprinnelige Grunnloven som er de mest anakronistiske elementene i den Grunnloven vi nå har fått revidert. Nei, det er de endringene som ble gjort 21. mai 2012 som stikker seg ut som underlig gammelmodige:

Første ledd i § 2:

«Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv.»

Midtfeltet i § 16:

«Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov.»

Og § 4:

«Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.»

La oss håpe at stortingsrepresentantene ved neste korsvei slutter å føle seg forpliktet av kirkeforliket fra 2008, og rydder opp i dette. De optimistiske av oss kan håpe og tro at det skjer allerede over sommeren når grunnlovsforslagene om stat og kirke skal behandles. De mer nøkterne satser kanskje heller på at det skjer i neste stortingsperiode, eller neste – eller -

Å la andre ledd i § 2 stå alene, hadde vært langt bedre og mer i tråd med de endringene som ble foretatt i går:

«Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.»

Så, alt i alt: Takk for gaven, selv om den ikke inneholdt alt på ønskelisten!

Men da vet vi hva vi skal ønske oss og arbeide for i neste omgang: En grunnlov der nasjonal identitet ikke kobles til den historiske majoritetens religion, en grunnlov som inkluderer oss alle som borgere på en likeverdig måte, og der statsoverhodet har religionsfrihet på lik linje med øvrige borgere. En grunnlov som sikrer demokrati, rettsstat og menneskerettighetene forstått som et udelelig hele.

Takk for gaven, selv om den ikke inneholdt alt på ønskelisten!

Personlig har jeg Lønning-utvalgets formulering av ny livssynsfrihetsparagraf høyt på ønskelisten:

«Enhver har frihet for tanke, samvittighet, religion og livsanskuelse. Denne frihet omfatter rett til å endre religion eller livssyn etter eget valg, og til å praktisere sin religion eller sitt livssyn alene eller i fellesskap med andre.»