Human-Etisk Forbund

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

I filmen Disco trekkes hovedpersonen Mirjam (Josefine Frida) inn i en sekterisk kristen menighet. Rådgiver i Human-Etisk Forbund, Didrik Søderlind, beskriver Disco som en studie i «den typen makt man kan få over andre mennesker når man ikke bare er en voksen, en foresatt eller en leder, men en som snakker på vegne av selveste Gud». Foto: Mer Film/Filmweb

Filmen Disco kunne vært et filmatisert leserinnlegg fra Levi Fragell

Filmen Disco gir et nifst bilde av kristne miljøer. Det er en viktig og betimelig film, som dessverre er litt for sint for sitt eget beste.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Undertegnede er ikke filmkritiker. Jeg har dårlige forutsetninger for å vurdere dramaturgi, klipping og andre filmtekniske ting. Derimot kan jeg litt om livssyn, og denne filmomtalen kommer derfor til å fokusere på den siden ved Disco.

Unge Mirjam Hane (spilt av Josefine Frida Pettersen) driver med discodans på elitenivå. Konkurransene krever at kroppen er i toppform og de glamorøse antrekkene gjør at midjen må være smal. Samtidig er Mirjam under press fra en annen retning. Hun lever i en kristen familie, stefaren er pastor og Mijam deltar aktivt i menigheten hans. Stefaren forventer ikke bare at Mirjam tror, men at troen gjennomsyrer alt hun gjør.

Press fra alle kanter gjør at Mirjam går i dørken åndelig og fysisk, hun søker seg dypere inn i sin kristne tro og kommer i kontakt med en ganske skummel menighet.

Grundig research

Det beste med Disco er miljøskildringene. Stefarens menighet, Friheten, er ultramoderne og karismatisk. Friheten er basert på regissør Jorunn Myklebust Syversen egen research og er en fulltreffer. Menigheten bør være gjenkjennelig for alle som har vært innom karismatiske gudstjenester de siste tiårene. Her er det alt sammen: Nykommere som øyeblikkelig inviteres inn i fellesskapet, den suggererende musikken, de kule ungdommene, pastorene i trang dongeri som blander preken med stand up slik at forsamlingen både lovpriser og ler.

Disco fanger kristenlivet godt, til tider nesten for godt. Faktisk blir skildringene til tider så virkelighetsnære at de står i veien for filmen. For eksempel driver Mirjams onkel TV-kanalen «Norges Visjonære». Som Mirjam heter han Hane til etternavn. Den joviale men grådige TV-predikanten er dermed en så overtydelig Jan Hanvold at figuren faktisk er med på å svekke opplevelsen av at Disco er fiksjonsfilm. Det virker litt som kreativ latskap, kanskje litt uetisk, som en journalistisk skildring der den som skildres ikke har tilsvarsrett. For ordens skyld, dette er ikke et forsvar for Jan Hanvold, men for presseetikken.

Alt i alt er det en usympatisk kristen verden vi møter. Bak de prektige fasadene er folk akk så menneskelige. Vitnesbyrdene om Jesu kraft fremstår som unnskyldninger for å snakke om sin egen navle, oppmuntring fra de voksne fremstår som forventninger umulige å leve opp til. Verst er det nok at det som skal være omsorg blir maktovergrep.

I det hele tatt er Disco en studie i (misbrukt) makt , den typen makt man kan få over andre mennesker når man ikke bare er en voksen, en foresatt eller en leder, men en som snakker på vegne av selveste Gud. Dermed blir det å opponere mot et menneske til ulydighet mot Gud, en gud som sender den som ikke følger hans bud lukt i fortapelsen.

Viktig film

Disco er en viktig film. Mekanismene som skildres finnes, og bør avsløres. Disco er også en betimelig film: Debatten om dette har pågått i kristne miljøer i noen år nå, noe som gjør at det nok blir vanskeligere for miljøene som burde føle seg truffet å avvise filmen som antireligiøs propaganda.

For selv om Mirjams historie er drøy, en ekstremvariant, så begynner det å bli en god del som har opplevd disse mekanismene på kroppen. Mange av dem bærer på sjelelige sår. For dem kan kanskje det å se slikt på film hjelpe, hjelpe dem til å sette ord og bilder på hva de har vært utsatt for . Disco kan også få unge mennesker på åndelig søken til å gjenkjenne mekanismene og holde seg unna.

Dette gjør at Disco føles litt som en filmatisert pamflett, et leserinnlegg av Levi Fragell festet til celluloid. Og Levi Fragells tekster har gjerne mange gode poenger, men spillefilmer er de jo ikke.

Samtidig må man forstå hvor Disco kommer fra. Deler av filmen er basert på Anders Torps egne erfaringer i menigheten til sin far, pastor Jan Aage Torp. Anders Torp, som også har en liten rolle i filmen skildret sine opplevelser i Tonje Egedius’ bok Jesussoldaten (2016). Flere scener i filmen er løftet rett ut av boka. Anders Torps verste opplevelser var med menigheten Faderhuset i Danmark, en menighet som forberedte seg på endetiden ved å utsette purunge mennesker for skremmende krigssimulasjoner. (Og i tilfelle du lurer, det fins andre vitner som bekrefter Anders Torps versjon).

Hva med de vanlige kristne?

Etter 95 minutter med åndelige (og fysiske) overgrep og generelt sjelelig mørke snubler jeg ut i septembersolen igjen. Og en tanke slår ned i meg: Hva med de helt vanlige kristne? De som ikke er med i en skrekkmenighet som Faderhuset, eller en gang en vanlig karismatisk menighet som Friheten. Når hører vi om dem?

Kanskje er jeg preget av at den forrige norske spillefilmen jeg så var Broder Gabrielsen (1965), en ganske nådeløs skildring av en predikant overtydelig bygget på Aage Samuelsen. Men det er en sterk tendens til at når norsk offentlighet – film, TV, aviser – tematiserer kristentro, så er det når den er ille. Det er selvfølgelig forståelig, det er slik nyhetsbildet opererer. Ungdommer på ekstremkristen endetidsleir er bedre stoff enn kirkekaffe i Den norske kirke.

En ting er hva det gjør med vårt syn på kristne at media sjelden lar oss høre de moderate stemmene, og heller ringer Jan-Aage Torp (som garantert leverer temperatur). Noe annet er hva det gjør med de kristne selv. I et samfunn der oppmerksomhet er valuta kan dette bli en «radikaliseringens dramaturgi» som belønner det å bli ytterliggående.

Men som vi i Human-Etisk Forbund gjerne påpeker begynner aktivt troende kristne å bli en minoritet her til lands nå. Og da åpner det seg en masse nye historier. Hvordan er det å være den eneste åpne kristne i klassen? Blir de mobbet for det? Hvordan er det å være kristen innvandrer, i skvis mellom storsamfunn og muslimer? Slikt skulle jeg gjerne sett en spillefilm eller realityprogram om.

I mellomtiden bør alle med en interesse for livssyn her til lands se Disco.

Siste med #livssynVis flere

5 sekt-tips for humanister

5 sekt-tips for humanister

Alle livssyn har et sekt-potensial. Slik motvirker vi humanister vårt, skriver «Livssynsnerden» Didrik Søderlind.

Den største endringen i livssyns-Norge

Den største endringen i livssyns-Norge

KOMMENTAR: Norge har fått en liten andel muslimer, men det er ikke den mest dramatiske endringen når det gjelder tro og livssyn i Norge.

- Som motstander av religiøs forkynnelse i skolen forstår jeg frykten for yoga

- Som motstander av religiøs forkynnelse i skolen forstår jeg frykten for yoga

DEBATT: Det er lett å latterliggjøre sørlandspolitikere og vestlandspastorer som kjemper mot yoga i skolen, kommunen og blant kristne. Klarer vi å se hvorfor latterliggjøringen er problematisk? spør hovedstyremedlem i Human-Etisk Forbund, Christian Lomsdalen.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...