Vi er heldige som har en organisasjon i vekst. Vi nærmer oss hundre tusen medlemmer, og heldigvis er ikke generalsekretæren i Human-Etisk Forbund (HEF) alene om å ha ambisjoner om å gjøre oss enda større.
Minst like viktig som å ha en bred medlemsmasse er å ha aktive medlemmer. Da trenger vi å styrke den inkluderende kulturen i forbundet, ikke minst for den yngste generasjonen.

Bred støtte til ungdommen

På en side skjer dette allerede. I sommer tok en ny ung voksen over ledelsen av Humanistisk Ungdom (HU). Som vanlig når en ny person tar over roret, får ledelsen en ny profil og det skisseres nye politiske satsninger. Samtidig er utskiftingene hyppige også i resten av organisasjonen – som i alle andre ungdomsorganisasjoner. Likevel forblir organisasjonen levende på alle måter.

Aktive HU-lokallag finnes fortsatt over hele landet, over hundre ungdommer strømmer til sommerleirer, og mange titalls deltar på nasjonale seminarer, landsmøter og i politiske kampanjer, og i helga kom over hundre ungdommer hjem fra seks dagers sommerleir.

Dette betyr at mange unge humanister får veldig god trening i å delta i demokrati, reflektere over livssyn, diskutere politikk og å bidra i frivilligheten. Dette ville ikke vært mulig om HU ikke hadde fått utvikle denne møteplassen og talerøret på egne premisser.

Nå starter også det nye Sentralstyret i Human-Etisk Forbund sine møter og det første møtet til det styrkede landsstyret planlegges. I disse styrene er flere unge HEF-medlemmer med, og de fleste i forbundet bejubler denne trenden. Det er også støtten HU får økonomisk, administrativt og politisk fra HEFogså et tydelig tegn på.

Som tidligere aktiv i HU, møter jeg ofte eldre humanister som uttrykker stor beundring for disse trendene. De er misunnelige på dagens unge og lei for at de ikke hadde noe slikt sted å dra til da de var mellom 15 og 25 år.

Krevende overgang

Da er det et paradoks at flere unge humanister opplever overgangen fra Humanistisk Ungdom til Human-Etisk Forbund som krevende. Ikke krevende først og fremst fordi HEF er annerledes enn HU, men på grunn av motstanden unge får fra enkelte aktive i HEF.

Det at det er utfordringer relatert til overgangen fra en ungdomsorganisasjon til en voksenorganisasjon har jeg også sett og hørt om i andre organisasjoner. Dette er ikke noe unikt for humanister. Likevel, som en verdiliberal, kritisk tenkende og fremadrettet organisasjon bør HEF være bedre.

Stor motstand

Jeg har selv erfart å møte stor motstand i denne overgangen. Jeg trodde først det var personlig rettet mot meg, men senere har jeg innsett at det var fordi jeg var tidligere aktiv i HU. Når jeg stadig lærer at det er likt også for andre i denne overgangen mellom HU og HEF, føler jeg en plikt til å stå frem med mine egne erfaringer. Jeg føler jeg må si fra, i håp om at disse tendensene ikke får feste seg.

Da jeg ble spurt om å bli nestleder i HEF, var det med stor spenning, usikkerhet og tvil om egne evner jeg vurderte tilbudet. Jeg hadde aldri takket ja om ikke så mange uttrykte så stor støtte som de gjorde. Samtidig møtte jeg mye av det motsatte.

Folk som ikke kjente meg overhodet sa jeg rett og slett var altfor ung og at det var useriøst å velge noen som meg. Jeg ble også spurt av personer med høye verv om jeg i det hele tatt hadde en mastergrad – selv om det ikke er et krav til noen posisjoner i HEF.

På landsmøtet tok flere meg til siden og forsøkte å skremme meg fra å stille, fordi jeg «ikke visste hva jeg gikk inn i». Dette til tross for at jeg hadde vært med i Hovedstyret i over to år (som HU-leder) allerede og samtidig engasjert med for humanistbevegelsen på fulltid som leder i HU.

«Meningsløse pizzakvelder»

Motstanden endte ikke da jeg tiltrådte vervet, men endret seg. Jeg ble gjentatte ganger minnet på at HEF og HU er komplett forskjellige organisasjoner, og at mine «erfaringer med pizzakvelder» ikke hadde noen relevans. Selv om jeg hadde vært øverste ansvarlige for et budsjett på flere millioner kroner i HU (på størrelse med flere regionlag i HEF) og var ivrig på lære meg økonomistyringen i HEF, ble jeg møtt med skepsis, hånlige smil og humring når jeg gikk inn i diskusjonene.

Poenget her er ikke at jeg på noen måte mener at jeg var en ufeilbarlig og allvitende nestleder, men at dette er typiske nedlatende holdninger folk med HU-bakgrunn kan møte blant sine eldre medhumanister. Dette er bare noen få eksempler fra meg selv, men jeg har også hørt tilsvarende historier fra andre tidligere HU-aktive som har gått inn i sentrale styrer og regionlag.

Manglende kunnskap

Flere av disse nedlatende holdningene stammer nok fra fordommer og manglende kunnskap. Mange vet ikke hva HU faktisk er eller gjør. Nå har ikke jeg vært aktiv i HU på over fire år og har tre år som «HU-pensjonist» bak meg, men jeg kan uansett berolige skeptiske HEF-aktive med at det ikke bare er pizza og bowling de driver med.

For øvrig må det sies at pizza og bowling ikke er så meningsløst som det kanskje høres ut som. Dette er én av flere måter å skape en lav terskel for folk å bli kjent med et fellesskap med likesinnede. Her startes samtalene om livssynet og fellesskapet de kan komme inn i.

Hovedaktiviteten skjer uansett på nasjonale arrangementer og i styrearbeid. Jeg har deltatt på mange gode HEF-arrangementer, men jeg har aldri hatt så gode filosofiske diskusjoner som på HU-leir. Jeg har også deltatt i fylkesstyremøter og hovedstyremøter i HEF i over fem år, men jeg har aldri opplevd noen som klarer å skille person og sak bedre enn i Sentralstyret i HU. Her holdes engasjerte innlegg mens hersketeknikker blir slått hardt ned på. Selv om man er totalt uenige, er man venner og ler sammen i pausene. Jeg har heller aldri opplevd at noen kan vedtekter og forretningsorden bedre enn på HUs landsmøte. Det er i det minste min generelle erfaring.

«Tar over forbundet»

I enkelte «kretser» i HEF er det ikke bare manglende kunnskap om HU som ser ut til å være en utfordring. Til tider uttrykkes en slags stammementalitet, der en generell skepsis til HU-aktive som gruppe fremmes. Man kan få inntrykk av – selv fra eldre humanister i høye verv – at HU-aktive er en ensartet gruppe som mener det samme og har en felles agenda.

Heldigvis er også unge humanister selvstendige individer, og jammen er det mye saklig uenighet blant HU-medlemmer – som de ulike lederprofilene opp gjennom årene tydelig viser. Likevel har både jeg og andre unge humanister som har gått inn i HEF-verv blitt møtt med skepsis. Jeg fikk for eksempel flere ganger kritikk for at jeg var sosial med andre med HU-bakgrunn mens jeg hadde HEF-verv – uansett hvor mye jeg også var med andre HEF-aktive.

At jeg i mine år i ungdomsorganisasjonen utviklet vennskap og bekjentskaper ser jeg nå heller som et sunnhetstegn, og at jeg vedlikeholder disse på et visst nivå skulle bare mangle. Likevel hadde jeg i flere år dårlig samvittighet for å møte disse, fordi det fra enkelte aktive i HEF ble uttrykt mistanker som nærmest kunne høres ut som «vi HU-ere» skulle konspirere mot moderorganisasjonen.

I senere tid – med vervene noen år bak meg – rister jeg på hodet av disse tankene. Likevel føltes det sterkt der og da, på grunn av gjentakende kommentarer. HU-ere skal selvfølgelig ta over HEF til slutt – det er jo derfor HU er til – for å engasjere og skolere ung humanister.

Overtagelsen skjer imidlertid ikke ved at folk med HU-verv sammen med avgåtte HU-ere konspirerer mot moderorganisasjonen. Det skjer ved at unge humanister finner det naturlig å starte sitt engasjement i HU, og så fortsetter de videre i HEF som selvstendige individer – så fremt de tas godt imot.

Fordommer fra talerstoler og barstoler

Heldigvis er det ikke flertallet av aktive i HEF som har disse nedlatende holdningene. Samtidig er jeg som nevnt ikke den eneste som er blitt møtt med skepsis – ikke for den jeg er som person, men fordi jeg har HU-bakgrunn.

Jeg ser meg nå nødt til å si fra, fordi jeg på årets landsmøte hører lignende holdninger uttrykt både i baren og fra talerstolen.

Unge kandidater til Sentralstyret blir omtalt som «HU-kandidat», selv om de representerer et fylkeslag i HEF, og ikke HU, og stiller personlig til valg til nok et verv i HEF, ikke HU. I baren latterliggjøres hårsveiser og klesstiler til unge representanter, og det mumles at det blir «for mange HU-ere».

Fullverdige medlemmer

Mitt budskap her er todelt:

For det første, se HU-aktive som individer på linje med alle andre – med sine egne meninger og egenskaper. Jeg oppfordrer alle til å bidra til å styrke HEF som en raus og inkluderende organisasjon som skiller sak og person.

For det andre, vit at HU gjør som ungdom flest – driver med tull og moro – i god blanding med seriøs og solid organisasjonstrening.

Jeg er glad for å se at flere HU-aktive gjøre som meg og for at de ønsker å engasjere seg videre i HEF, for det er god grunn til å tro at de har mye å bidra med. Jeg er også glad for å se at de fleste HEF-aktive tar dem godt imot – slik det burde være.

Så kjære skeptiske HEF-aktive: Du skal få lov til å være uenig med en HU-er – til og med mislike hen som person. Bare ikke gjør det kun fordi hen har bakgrunn i HU. Snakk med vedkommende, ta diskusjonen, og vær nysgjerrig på hva hen faktisk har å komme med. Det dere har til felles vil alltid være at dere begge er fullverdige medlemmer i HEF.

Felles kultur

Det er ikke meningen å skjønnmale HU eller å svartmale HEF. Jeg har gode og dårlige erfaringer i begge leirer, for ordens skyld hovedsakelig gode. Poenget mitt er at vi er alle humanister og vi er alle individer, men at vi skaper en kultur sammen. Den kulturen må vi i fellesskap passe på blir slik at det er mulig for alle å delta på lik linje.

Dette er en utfordring i flere organisasjoner enn HEF, men vi humanister må klare bedre – vi samles tross alt om troen på mennesket.