Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Hvem andre enn individet selv kan avgjøre om livet er verd å leve, men hvordan skal vi da kunne avgrense dødshjelpen? Foto: NTB-Scanpix/Shutterstock

Human-Etisk Forbunds landsmøtevedtak:

Hva skal en utredning om dødshjelp føre fram til?

HEFs landsmøte ønsker en utredning om aktiv dødshjelp. Det er et naturlig svar på meningsmålinger som viser stor støtte til dødshjelp, både i befolkningen og blant HEFs-medlemmer. Men hva skal en utredning føre fram til?

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 24.06.2019 kl 09:39

Human-Etisk Forbunds landsmøte vedtok i helga å ta initiativ til en offentlig utredning om dødshjelp – eutanasi og assistert selvmord. Målet er en mer faktabasert offentlig debatt om dette vanskelige spørsmålet; gå bort fra de følelsesladde personlige historiene og «skyttergravsretorikk» og over til en mer kunnskapsbasert tilnærming basert på forskning.

HVA skal vi utrede?

En utredning med tanke på å bedre kunnskapsgrunnlaget er i utgangspunktet et nøytralt mål alle kan enes om. Like fullt kan en utredning også ses som mer førende enn den foregir å være; tenk bare på motstanden mot noe så uskyldig som å konsekvensutrede oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Mandatet for en slik utredning blir særlig viktig: Skal man utrede om dødshjelp kan/bør innføres, eller om vi i det hele tatt ønsker det? Utvalgets sammensetning kan få stor betydning, spesielt i utredningen av et spørsmål der verdivurderinger kan være viktigere enn fakta.

Som et eksempel gjennomførte det svenske Statens medicinsk-etiska råd (SMER) i 2017 en tilsynelatende faktabasert utredning av dødshjelp. Problemet var at verdivurderinger av fakta tok, bevisst eller ubevisst, overhånd. Heller enn å bidra til en nøytral fakta-arena som verdikampen kunne utspille seg på, ble utredningen et partsinnlegg til nytte mest for de som alt hadde bestemt seg om at dødshjelp bør tillates.

Forslag ut av det blå

Det at en utredning ikke bare innhenter kunnskap, men også angir en retning, er viktig også med hensyn til HEFs interne demokrati. Helgas vedtak kom overraskende på meg som menig Oslo-medlem. Siden 2013 har det vært overraskende taust om dødshjelp i HEF – overraskende, med tanke på forventningen den gang til at dødshjelpsdebatten skulle fortsette. Fri tanke har ikke nevnt Oslos vedtak med et ord, eller lagt opp til dødshjelpsdebatt på annen måte.

Oslo Fylkeslag lanserte forslaget om utredning av dødshjelp på HEFs landsmøte. Men på siste årsmøte i fylkeslaget – der jeg selv er medlem – var ikke dødshjelpsvedtaket nevnt i sakspapirene under «innkomne saker» eller på annen måte. Jeg har ikke sett referatet fra årsmøtet i Oslo, men sist jeg var der selv deltok om lag 30 av Oslo fylkeslags over 16 000 medlemmer. Det er med andre ord et tynt demokratisk fundament for dette forslaget fra Oslo, som nå har blitt HEFs offisielle politikk.

Hvordan står det til i de andre fylkeslagene? Foregikk det der en diskusjon før landsmøtet, om hva man skulle mene om dødshjelp? Hvilke kamper HEF skal gå inn i, hva som ligger i dette å be om utredning? Har det vært debattmøter, studiesirkler, informasjon til medlemmene?

Faktabasert istedenfor følelsesbasert

Det er bra at HEF ønsker en kunnskaps- og faktabasert tilnærming til dødshjelpsspørsmålet. Dette har vi imidlertid i stor grad hatt i Norge, lenge. Det er riktignok slik at medienes dekning i stor grad har handlet om det HEF nå vil gå bort fra: Ensidig fokus på enkelthistorier, som kronikken til Inger Staff-Poulsen i Dagbladet i vinter, nesten uten unntak formulert som appeller om å tillate dødshjelp. Det er også en linje med verdibaserte contra-argumenter fra kristent hold og foreningen Menneskeverd, og individualisme- og liberalisme-orienterte pro-argumenter fra Foreningen Retten til en verdig død og politiske ungdomspartier.

Men de viktigste kreftene som holder igjen for legalisering av dødshjelp i Norge består av fagfolk og politikere, som strever med hvordan dødshjelp i lov og praksis skal kunne avgrenses, reguleres og kontrolleres, på entydig, rettferdig og forsvarlig måte. Her spiller blant annet fakta en stor rolle – erfaringene fra land som har tillatt dødshjelp viser at legalisering etterfølges av eskalerende dødshjelpstall, glidning med hensyn til hvordan vage avgrensninger praktiseres, og samfunnsendringer med krav om enda mer liberale lover; dødshjelpstilbud til stadig større grupper.

Selvbestemmelsesrettens grenser

«Problemet» med dødshjelpsdebatten er at alt, fra terminologi til tallmaterialer, blir del av striden, fortolket og karakterisert basert på det grunnsyn man går inn i striden med. Det å lage en nøytral kunnskapsbasert utredning er et gjevt mål, men kan vise seg vanskelig. Det henger kanskje sammen med at de største dilemmaene i dødshjelpsspørsmålet er kontraintuitive og setter oss i en skvis:

Vi ønsker jo, selvsagt, at hvert enkelt menneske skal kunne bestemme over seg selv, sitt eget liv og sin egen død. Autonomi-argumentet har hele tiden stått sentralt i dødshjelpsdebatten. Samtidig innser de fleste at «fullt frislepp» av dødshjelp ikke er forsvarlig; de fleste mener at det må finnes noen grenser. De fleste peker på leger som de som skal avgjøre om pasienter som ønsker det skal få hjelp til å dø eller ikke, innenfor vilkårlige og udefinerbare rammer som «uutholdelig lidelse», «ingen utsikt til bedring» o.l. Den iboende motsetningen mellom disse to: Individet skal bestemme selv, samtidig som legen/lovgiverne skal bestemme over individet – er påpekt mange ganger, og er fortsatt uløst.

Mange blant oss har en forestilling om uutholdelig lidelse ved livets slutt, og et inderlig og velment ønske om at vi gjennom dødshjelp skal kunne sette en stopper for slik lidelse. Barmhjertighetsargumentet er det andre sterke kortet for å tillate dødshjelp. Samtidig er denne forestillingen om lidelse i stor grad basert på nettopp slike enkelthendelser som HEF nå vil at vi skal gå bort fra. Visst finnes det slike eksempler, men de som har mengdetrening med døden – helsepersonellet, og særlig de som jobber med dødsomsorg – insisterer på at dette er unntakene, ikke regelen. Samtidig har unødvendig lidelse ved livets slutt en åpenbar løsning, nemlig en økt satsning på lindrende omsorg, som trengs enten vi innfører dødshjelp eller ikke.

Hvem skal forvalte grensedragningene?

Faktabasert er det også at ønsker om dødshjelp, i land der dette er tillatt, i hovedsak ikke handler om fysiske symptomer som smerter og andre fysiske konsekvenser av sykdom. Det er særlig de psykologiske, sosiale og eksistensielle konsekvensene av sykdom som får folk til å ønske å dø; ensomhet, håpløshetsfølelse og depresjon preger dødshjelpspasientene. Dette er noe av grunnen til at avgrensningen mellom dødshjelpspasienter og andre selvmordsutsatte pasienter er så vanskelig; gruppene overlapper.

En utredning av dødshjelp vil også måtte avklare dette: Hvordan skal vi, egentlig, forholde oss til selvmord i Norge? Vi har i dag dypt forankret i helsevesenet og samfunnet for øvrig at vi skal forebygge og om nødvendig forhindre selvmord. Skal vi slutte med dette? Eller skal vi single ut noen grupper mennesker hvor vi, samfunnet, mener at selvmord bør være tillatt? Har vi et faglig, etisk, livssynsbasert syn på at visse liv har så lav verdi at døden blir å foretrekke, at et selvmord blir «rasjonelt»? Hvem skal forvalte denne grensedragningen – leger, psykologer, jurister, politikere?

Hvem andre, egentlig, enn individet selv kan avgjøre om individets liv er verd å leve. Og dersom individet selv skal bestemme – hvordan skal vi da kunne avgrense dødshjelpen? Dette er kjernen i dødshjelpsdebatten.