Undertegnede er ikke filmkritiker. Jeg har dårlige forutsetninger for å vurdere dramaturgi, klipping og andre filmtekniske ting. Derimot kan jeg litt om livssyn, og denne filmomtalen kommer derfor til å fokusere på den siden ved Disco.

Unge Mirjam Hane (spilt av Josefine Frida Pettersen) driver med discodans på elitenivå. Konkurransene krever at kroppen er i toppform og de glamorøse antrekkene gjør at midjen må være smal. Samtidig er Mirjam under press fra en annen retning. Hun lever i en kristen familie, stefaren er pastor og Mijam deltar aktivt i menigheten hans. Stefaren forventer ikke bare at Mirjam tror, men at troen gjennomsyrer alt hun gjør.

Press fra alle kanter gjør at Mirjam går i dørken åndelig og fysisk, hun søker seg dypere inn i sin kristne tro og kommer i kontakt med en ganske skummel menighet.

Grundig research

Det beste med Disco er miljøskildringene. Stefarens menighet, Friheten, er ultramoderne og karismatisk. Friheten er basert på regissør Jorunn Myklebust Syversen egen research og er en fulltreffer. Menigheten bør være gjenkjennelig for alle som har vært innom karismatiske gudstjenester de siste tiårene. Her er det alt sammen: Nykommere som øyeblikkelig inviteres inn i fellesskapet, den suggererende musikken, de kule ungdommene, pastorene i trang dongeri som blander preken med stand up slik at forsamlingen både lovpriser og ler.

Disco fanger kristenlivet godt, til tider nesten for godt. Faktisk blir skildringene til tider så virkelighetsnære at de står i veien for filmen. For eksempel driver Mirjams onkel TV-kanalen «Norges Visjonære». Som Mirjam heter han Hane til etternavn. Den joviale men grådige TV-predikanten er dermed en så overtydelig Jan Hanvold at figuren faktisk er med på å svekke opplevelsen av at Disco er fiksjonsfilm. Det virker litt som kreativ latskap, kanskje litt uetisk, som en journalistisk skildring der den som skildres ikke har tilsvarsrett. For ordens skyld, dette er ikke et forsvar for Jan Hanvold, men for presseetikken.

Alt i alt er det en usympatisk kristen verden vi møter. Bak de prektige fasadene er folk akk så menneskelige. Vitnesbyrdene om Jesu kraft fremstår som unnskyldninger for å snakke om sin egen navle, oppmuntring fra de voksne fremstår som forventninger umulige å leve opp til. Verst er det nok at det som skal være omsorg blir maktovergrep.

I det hele tatt er Disco en studie i (misbrukt) makt , den typen makt man kan få over andre mennesker når man ikke bare er en voksen, en foresatt eller en leder, men en som snakker på vegne av selveste Gud. Dermed blir det å opponere mot et menneske til ulydighet mot Gud, en gud som sender den som ikke følger hans bud lukt i fortapelsen.

Viktig film

Disco er en viktig film. Mekanismene som skildres finnes, og bør avsløres. Disco er også en betimelig film: Debatten om dette har pågått i kristne miljøer i noen år nå, noe som gjør at det nok blir vanskeligere for miljøene som burde føle seg truffet å avvise filmen som antireligiøs propaganda.

For selv om Mirjams historie er drøy, en ekstremvariant, så begynner det å bli en god del som har opplevd disse mekanismene på kroppen. Mange av dem bærer på sjelelige sår. For dem kan kanskje det å se slikt på film hjelpe, hjelpe dem til å sette ord og bilder på hva de har vært utsatt for . Disco kan også få unge mennesker på åndelig søken til å gjenkjenne mekanismene og holde seg unna.

Dette gjør at Disco føles litt som en filmatisert pamflett, et leserinnlegg av Levi Fragell festet til celluloid. Og Levi Fragells tekster har gjerne mange gode poenger, men spillefilmer er de jo ikke.

Samtidig må man forstå hvor Disco kommer fra. Deler av filmen er basert på Anders Torps egne erfaringer i menigheten til sin far, pastor Jan Aage Torp. Anders Torp, som også har en liten rolle i filmen skildret sine opplevelser i Tonje Egedius’ bok Jesussoldaten (2016). Flere scener i filmen er løftet rett ut av boka. Anders Torps verste opplevelser var med menigheten Faderhuset i Danmark, en menighet som forberedte seg på endetiden ved å utsette purunge mennesker for skremmende krigssimulasjoner. (Og i tilfelle du lurer, det fins andre vitner som bekrefter Anders Torps versjon).

Hva med de vanlige kristne?

Etter 95 minutter med åndelige (og fysiske) overgrep og generelt sjelelig mørke snubler jeg ut i septembersolen igjen. Og en tanke slår ned i meg: Hva med de helt vanlige kristne? De som ikke er med i en skrekkmenighet som Faderhuset, eller en gang en vanlig karismatisk menighet som Friheten. Når hører vi om dem?

Kanskje er jeg preget av at den forrige norske spillefilmen jeg så var Broder Gabrielsen (1965), en ganske nådeløs skildring av en predikant overtydelig bygget på Aage Samuelsen. Men det er en sterk tendens til at når norsk offentlighet – film, TV, aviser – tematiserer kristentro, så er det når den er ille. Det er selvfølgelig forståelig, det er slik nyhetsbildet opererer. Ungdommer på ekstremkristen endetidsleir er bedre stoff enn kirkekaffe i Den norske kirke.

En ting er hva det gjør med vårt syn på kristne at media sjelden lar oss høre de moderate stemmene, og heller ringer Jan-Aage Torp (som garantert leverer temperatur). Noe annet er hva det gjør med de kristne selv. I et samfunn der oppmerksomhet er valuta kan dette bli en «radikaliseringens dramaturgi» som belønner det å bli ytterliggående.

Men som vi i Human-Etisk Forbund gjerne påpeker begynner aktivt troende kristne å bli en minoritet her til lands nå. Og da åpner det seg en masse nye historier. Hvordan er det å være den eneste åpne kristne i klassen? Blir de mobbet for det? Hvordan er det å være kristen innvandrer, i skvis mellom storsamfunn og muslimer? Slikt skulle jeg gjerne sett en spillefilm eller realityprogram om.

I mellomtiden bør alle med en interesse for livssyn her til lands se Disco.

Les også:

Disco-regissøren ble sjokkert da hun besøkte kristne karismatiske miljøer

Anders Torp: Fritt fram for barneeksorsisme i Norge

Barneombudet har anmeldt menighet for demonutdrivelse

«Demonen» var bare et vanlig menneske

To frafalne om kristendom og islam, oppvekst og skepsis

Ny bok – «Presten og ateisten»: Brev om Gud og gudløshet

- Synd, helvete, demoner og djevler hører ikke hjemme i barneoppdragelse