INDONESIA: 17. april velger innbyggerne i verdens største muslimske land og tredje største demokrati ny president. Religion et av de viktigste temaene i valgkampen, og begge kandidatene spiller tungt på religionskortet. De to kandidatene er sittende president Joko Widodo (57) og utfordreren, tidligere løytnantgeneral Prabowo Subianto (67), som for tredje gang forsøker å vinne makten i landet. Subianto blir sett på som en farlig populist med autoritære tendenser, og Widodo er favoritten til mer liberale indonesiere.

Widodo – en «mann av folket»

«Et nytt håp» lød overskriften på førstesiden av Time Magazine før innsettelsen av president Widodo i 2014. I hovedstaden Jakartas var stemningen euforisk da Widodos velgere for første gang på lenge våget å håpe på politisk endring i en mer demokratisk retning. Bare et par år i forveien virket det som en umulighet at en «mann av folket» kunne bli Indonesias leder.

Widodo er et politisk fenomen siden han, i motsetning til den oligarkiske politiske eliten, kommer fra en enkel bakgrunn og har en usedvanlig lite prangende stil. Gjennom å vise sjelden sympati og engasjement for fattigfolk da han var guvernør i byene Solo og Jakarta ble navnet og prestasjonene hans raskt kjent over hele landet. Med sin humane og ydmyke holdning vant han folks tillit.

Fremdeles et friskt pust?

I valgkampanjen lovet Widodo å rydde opp i indonesisk politikk, som lider av skamløs notorisk korrupsjon. Han ville renske opp i den skitne politiske og byråkratiske ukulturen, fjerne folkefjern pomp og få ting gjort. I tillegg sto fattigdomsbekjempelse høyt på plakaten; gjennom helse- og utdanningstilbud for alle ønsket han gjøre å bedre livene til Indonesias titalls millioner fattige.

Widodo har fortsatt å være populær og mange indonesiere forteller at de har opplevd positive endringer siden han kom til makten. Oppslutningen hans har vært opp mot 70 prosent, som er svært høyt.

Widodo har riktignok også blitt mye kritisert og reform-agendaen hans har blandede resultater. Ingen kan riste av seg et helt komplekst system av store personlige og økonomiske interesser som Indonesias politiske system består av, på en gang. Widodo anklages av kritikerne sine for blant annet å ta mer hensyn til maktfolkene han er omgitt av enn velgerne sine, for å ha sviktet løfter om å ta oppgjør med menneskerettighetsbrudd og for å ha forlatt sin sekulære plattform. Widodo har også gjenopptatt praksisen med dødsstraff.

Blasfemi-dømt ordfører

I 2016 ble den populære og kompromissløse ordføreren i Jakarta, Basuki Tjahaja Purnama, mest kjent som Ahok, anklaget for blasfemi etter at en manipulert video ble spredd på nettet. Ahok er kristen med kinesisk bakgrunn. Etter massive gatedemonstrasjoner med den voldelige og ekstreme gruppen Islamic Defenders Front i spissen, ble Ahok arrestert og siktet for blasfemi. Dette sammenfalt med ordførervalget i byen, som han i utgangspunktet ledet soleklart, men endte med å tape til fordel for en muslimsk lærd.

Ahok ble dømt til to års fengsel. Noen mener at det er mektige krefter både nasjonalt og internasjonalt som står bak hele saken. Det har blitt rapportert at bakmenn med lenker til blant annet militæret, internasjonale selskaper, ISIS og Donald Trump sto bak kampanjen for å velte Ahok, for på lang sikt å velte Widodo. Uansett hvilke krefter som trekker i trådene – historien om seieren over Ahok viste tydelig hvor effektivt det er å spille på såkalte muslimske verdier for å vinne oppslutning.

I stedet for å stille opp for Ahok og bekjempe de urovekkende tendensene, har Widodo blitt med på spillet. Det virker som om Widodo vet at de samme kortene kan bli spilt mot han, og han jobber hardt for å fremstille seg selv som en flittig muslim, blant annet med å lede bønner. At han spiller på religionskortet viser seg kanskje aller tydeligst i valget hans av visepresidentkandidaten, Ma’ruf Amin, som er en mektig og innflytelsesrik religiøs figur.

Konservativ og intolerant sengekamerat

Amin er muslimsk lærd, politiker og leder for Indonesias Islamsk Råd, som er organisasjonen som utlyser fatwaer i Indonesia.

Human Rights Watch ser med bekymring på utnevnelsen fordi Amin har spilt en sentral rolle i den økte intoleransen i religiøst og politisk liv i landet de siste årene. Organisasjonen mener at fatwaene Amin har vært med på å utstede har bidratt å legitimere hatefull retorikk blant statlige ansatte mot LGBT-personer og nøret opp under voldelige, i blant dødelige angrep, fra militante grupperinger mot religiøse minoriteter. Amin var også med på å stemple Ahok som blasfemiker, og stilte som ekspertvitne i saken mot ham.

Spøkelse fra diktaturets dager

Da Widodo vant valget i 2014 var det med liten margin. Motstanderen, den gang som nå Prabowo Subianto, halte innpå de siste ukene av valgkampen. Det skyldtes i stor grad svertekampanjer mot Widodo som spilte på etnisitet, kommunistfrykt og religion. Dette er i ferd med å skje igjen – Subianto haler stadig innpå på meningsmålingene.

Hvem er denne generalløytnanten? Subianto er tidligere svigersønn av den beryktede diktatoren Suharto, som styrte Indonesia med jernhånd i 32 år. Suharto selv kom til makten gjennom folkemordet i Indonesia på midten av sekstitallet, og er kjent som historiens mest korrupte statsleder. Da Subianto var aktiv i militæret sto han bak grove menneskerettighetsbrudd som tortur og bortføringer.

Mange frykter at om Subianto kommer til makten vil han drive Indonesia tilbake i en mer autoritær retning. Populariteten hans kan delvis forklares med at mange indonesiere ønsker en «sterk leder», en trend vi kan kjenne igjen fra andre steder i verden. Subianto har blitt sammenlignet med både Duterte og Trump. Faktisk har han sagt at han ønsker å «Make Indonesia great again».

Subianto kan også sammenlignes med Bolosonaro i Brasil. På samme måte som i Brasil har ikke Indonesia hatt noe ordentlig oppgjør med den autoritære og blodige fortiden sin. I stedet for å ha en skikkelig retts- eller rekonsilieringsprosess, har myndighetene gått inn for å glemme, noe som kan være med å forklare hvorfor disse spøkelsene fra brutale diktaturer kan få så stor oppslutning.

Flørt med ekstreme krefter

Subianto jobber også med sitt religiøse image og flørter med ekstreme religiøse grupperinger. Han har støtte fra noen av de mest konservative og beryktede religiøse lederne i landet.

I fjor var Subianto på pilgrimsreise i Mekka, der han blant annet traff lederen i Islamic Defenders Front, Habib Rizieq. Rizieq er for tiden er i eksil i Mekka ettersom han er ettersøkt i Indonesia. Subianto har senere lovet å jobbe hardt for å få Rizieq hjem og personlig hente Rizieq om han vinner valget, melder nettstedet Kompas. Støtten Subianto får fra konservative miljøer tyder på at alliansene handler mer om makt enn religiøse meritter.

Svertekampanjer og falske nyheter

Som i mange andre land er falske nyheter et økende problem i Indonesia. På sosiale medier florerer svertekampanjer, og mange av dem spiller på religion. Blant annet har det blitt stilt spørsmålstegn om hvorvidt Subianto faktisk ber, og om han i det hele tatt kan be på muslimsk vis. Om Widodo går det rykter om at han vil forby bønnerop og legalisere homofilt ekteskap hvis han blir gjenvalgt. Widodo hevder selv at falske nyheter har gjort at han de siste ukene har mistet åtte prosent av oppslutningen sin i landets største provins.

Dildo for Indonesia

40 prosent av de stemmeberettigede er under 40 år. Mange unge mennesker er ikke spesielt begeistret for valgmulighetene de har og føler ikke at noen snakker for dem.

Som et tegn på motstand har en gjeng på syv unge folk startet satirekampanjen «Stem på Dildo», som har hundre tusener av følgere i sosiale medier. «Dildo» er en sammensetning av navnene Nurhadi og Aldo, som er parodier på to typiske pietistisk-utseende politikere. Kandidatparet Dildo er en kommentar på det absurde og ofte komiske ved det politiske systemet og valgkampen.

«Det er et nytt perspektiv, en ny måte å ha glede av politikk og dramaet til elitepolitikere som alltid kjekler, men ikke representerer oss», forteller Edwin, en av skaperne, til The Guardian. Men motkampanjen har en seriøs agenda. Skaperne av Dildo ønsker, i tillegg til å få folk til å le, å utdanne folk til å velge en bra leder og til å tenke kritisk. «Så Nurhadi og Aldo gjør noe som andre kandidater ikke gjør», understreker Edwin.

De egentlige vinnerne

Indonesiske muslimer har vært kjent for å være moderate, religion har ikke dominert i det politisk livet og religiøse partier har aldri vunnet flertall i parlamentsvalg. Det som viser seg nå er at radikal og konservativ islam blitt en etablert del av mainstream-politikk. Den indonesiske forfatteren Eka Kurniawan mener at vi ikke behøver å vente til etter valgdagen med å få vite resultatet – uansett hvilken av kandidatene som blir president så har islamistene allerede gått av med seieren.

Clea D. Johnsen er sosialantropolog med lang fartstid i Indonesia.