I fjor ble 32 år gamle Alexander Aan ble angrepet av en rasende folkemengde og deretter arrestert for å ha erklært seg selv som ateist og for å ha kritisert islam på Facebook. Aan hadde kommet til at gud umulig kan eksistere siden det er så mye ondskap i verden, og at religion ikke kan bidra til å løse verdens problemer. Religiøse ekstremister krevde at han skulle bli dømt til døden, men han endte med en straff på to og et halvt år.

Les Fritanke.no's sak om Alexander Aan.

De siste årene har det vært flere tilfeller der enkeltindivider og religiøse grupper har blitt utsatt for diskriminering og vold i Indonesia, enten av mer eller mindre organiserte lynsjemobber eller av staten selv.

Etter omveltningene i muslimske land som Egypt og Tunis har religionens rolle i de nye og etterhvert forhåpentligvis demokratiske statene blitt diskutert. Indonesia holdes ofte fram som et forbilde: landet er tradisjonelt kjent for å være et pluralistisk samfunn med stor religiøs toleranse. 15 år har gått siden den demokratiske revolusjonen der diktatoren Suharto, generalen som styrte Indonesia med jernhånd i 32, år ble tvunget til å gå av etter langvarige demonstrasjoner. Men i dag er Amnesty International og andre menneskerettighetsorganisasjoner bekymret over stadig økende religiøs intoleranse i landet, som har den største muslimske befolkningen i verden.

I Indonesia er staten sekulær og religionsfriheten er grunnlovsfestet. Likevel er det ikke snakk om noen reell religionsfrihet for indonesiere.

I Indonesia er staten sekulær og religionsfriheten er grunnlovsfestet. Likevel er det ikke snakk om noen reell religionsfrihet for indonesiere. I følge nasjonens ideologiske grunnpilarer fra nasjonsbyggingsprosessen i etterkrigstiden må nemlig alle indonesiere tilhøre en religion. Dessuten er det bare seks religioner som er godkjent: hinduisme, islam, protestantisme og katolisisme, konfusianisme og buddhisme. På identitetskortet er alle borgere pliktige til å oppgi en av disse religionene.

«Eka» er skapateist

«Eka» bor på Bali og jobber som lærerinne. På identitetskortet er hun protestant, men egentlig tror hun ikke på gud. Hun vil ikke at jeg skal bruke hennes egentlige navn, hun er redd for at noen skal få vite at hun er ateist. Religiøs tilhørighet er en viktig identitetsmarkør i Indonesia, og er ofte noe man blir spurt om.

– Jeg sier aldri til noen indonesiere at jeg er ateist. Å si at man ikke tror på gud er uhørt. Det er faktisk noe av det verste man kan si om seg selv eller om et annet menneske. For å unngå problemer så sier jeg vanligvis bare at jeg er kristen.

– Jeg sier aldri til noen indonesiere at jeg er ateist.

Familien hennes tilhørte opprinnelig en animistisk tradisjonell trosform der meditasjon sto sentralt. Da det ble bestemt i nasjonsbyggingsprosessen i etterkrigstiden hva som var godkjente religioner valgte familien å følge protestantismen. «Eka» går ikke i kirken, men opplever stadig press.

– Familie og venner synes det er ille at jeg ikke går i kirken. De forsøker stadig å få meg med i kirken, og respekterer ikke at jeg ikke har noe ønske om å bli med, forteller hun.

Oppblomstring av religiøs ekstremisme

Raja Mada Silalahi (32) er jurist og aktivist i Indonesias hovedstad Jakarta. Ifølge identitetskortet er han katolikk, men han kaller seg selv panteist. Silalahi er opptatt av menneskerettigheter og religion, og har skrevet masteroppgave om religionsfrihet i Indonesia ved Universitetet i Oslo. Han mener at den største trusselen mot religionsfrihet og pluralisme i landet i dag er oppblomstringen av ytterliggående religiøse grupperinger.

– Etter Suharto-regimets fall har vi sett en økende tendens til religiøs og etnisk fraksjonering. Minoritetsgrupper som tidligere ble beskyttet av diktaturets stabilitet opplever nå å bli diskriminert. Voldelige kriminelle grupperinger som bevisst spiller på etnisk og religiøs identitet, som for eksempel hinduistiske Laskar Bali eller Bali Warriors, blir stadig vanligere, sier han.

– Etter Suharto-regimets fall har vi sett en økende tendens til religiøs og etnisk fraksjonering.

Islamic Defenders Front er den mest kjente og mest brutale ytterliggående islamske gruppen. Selv om de er forhatt og latterliggjort av den jevne indonesier har de uproporsjonalt mye makt. Aksjonene deres er ofte voldelige, men de får stort sett holde på som de vil. Under en fredelig demonstrasjon for religionsfrihet gikk Islamic Defenders Front til angrep på demonstrantene. Politiet sto på sidelinjen uten å gripe inn, under påskuddet av å skulle forhindre ytterlige uro.

Den muslimske bevegelsen Ahmadiyya har eksistert relativt fredelig i Indonesia siden mellomkrigstiden, men har de siste årene gjentatte ganger blitt utsatt for forfølgelse, blant annet av Islamic Defenders Front. Bevegelsen blir anklaget for å avvike fra islam. I 2008 forbød myndighetene mange av Ahmadiyyas aktiviteter. Dette kriminaliserte Ahmadiyya og var dermed indirekte med på å legitimere voldelige angrep på medlemmene. I 2011 ble tre Ahmadiyya-medlemmer drept på bestialsk vis av en lynsjemob, også denne gangen mens politiet så på. Det hele ble filmet og videoen ligger tilgjengelig på YouTube. Drapsmennene slapp unna med latterlig lave straffer, mye lavere enn facebookateisten Aan.

I 2008 forbød myndighetene mange av Ahmadiyyas aktiviteter.

Veien fremover

Silalahi har et ambivalent syn på hvordan utviklingen kommer til å gå fremover.

– Indonesia er et svært pluralistisk samfunn og retten til ulik tro må beskyttes. Samtidig er religion et så viktig aspekt ved det indonesiske samfunnet at vi fremdeles behøver en slags blasfemilov, sier han.

Den gamle blasfemiloven fra sekstitallet ble etter høring i Høyesterett i 2010 ikke tatt opp til revidering. Dette var en stor skuffelse for tilhengere av religionsfrihet i landet.

– I tillegg jobber myndighetene nå med en endring i straffeloven som skal brukes som grunnlag for bekjempelse av avvikende lære, sier Silalahi bekymret.

– For å være ærlig, den nåværende situasjonen er håpløs og jeg ser ikke at politikken kommer til å endre seg i de kommende tiårene.

Likevel understreker han at det er lyspunkter. Det finnes en rekke ulike grupper som motarbeider religiøs intoleranse og jobber for en mer human og inkluderende form for religionsforståelse.

– En gang i fremtiden, når demokratiet har modnet, kommer man til å kunne tro hva man vil i Indonesia, forteller Silalahi. Men at man noen gang kan si åpent at man er ateist, det tror han ikke.

Manglende politisk vilje

Tall fra det indonesiske menneskerettighetsinstituttet Setara viser en økning i antall tilfeller av religiøs vold og diskriminering i 2012. Av 264 registrerte saker var det hele 154 saker der statsansatte, som politi, var involvert. Lederen av Setara, Hendadari, kritiserer president Yudhoyono for ikke å servere noe annet enn tom retorikk når han snakker om religiøs toleranse.

– I 2012 har det blitt enda tydeligere at president Yudhoyono er et statsoverhode uten initiativ eller ledelse når det kommer til spørsmål om religionsfrihet, sier Hendadari til Tribunnews.

Religionsministeriet synes også å være en del av problemet. Ministeriet har et budsjett som er større enn landets helsebudsjett og går for å være det mest korrupte. Formelt sett er ministeriets viktigste oppgaver å jobbe for religiøs harmoni i det mangfoldige landet, men det får ofte kjeft i media for å nøre opp under konflikt. Religionsministeren, som hevder at landet er det mest religiøst tolerante i verden, legger seg stadig opp i hva som er riktige og gale tolkninger av islam og oppfordrer folk til å fungere som vaktbikkjer overfor religiøse avvik. Når det gjelder Ahmadiyya har religionsministeren uttalt at bevegelsen er kjettersk og at han ønsker den totalt forbudt.

Når det gjelder Ahmadiyya har religionsministeren uttalt at bevegelsen er kjettersk og at han ønsker den totalt forbudt.

Selv om ytringsfriheten generelt er betydelig styrket siden diktaturets fall, er det god grunn til å stille spørsmålstegn til hvor vellykket demokratiseringsprosessen har vært når man ser på hvordan myndighetene stadig svikter minoritetene og bestemmer over hva befolkningen har rett til å tro. Eller ikke tro.

Artikkelforfatter Clea Desiree Johnsen har lang fartstid i Indonesia og skriver for tiden masteroppgave i sosialantropologi om etniske relasjoner i landet.