Holocaustdagen 27. januar: Som tros- og livssynssamfunn skylder vi ofrene for Holocaust og det menneskelige i oss selv aldri å glemme, men å lære av den dyrekjøpte erfaringen at umenneskeliggjøring av den eller de «andre» i ytterste konsekvens kan ende i barbari og folkemord. Folkemord er ikke bare noe som skjedde i tidligere tider. Det skjedde i det 20. århundre, og det skjer fortsatt i vår tid – jesidiene i Irak som et aktuelt eksempel. Menneskeverdet er ukrenkelig, slår vi fast i konvensjoner, manifester og festtaler, og likevel krenkes det hver dag. Vi kan saktens spørre oss om vår evne til å lære av historien.

Offisiell minnedag

Holocaustdagen markeres 27. januar hvert år, etter at FNs Sikkerhetsråd i 2005 innstiftet dagen som en internasjonal minnedag for ofrene for nazistenes folkemord under 2. verdenskrig. Flere land hadde markert dagen før FNs vedtak, i Norge fant den første markeringen sted i 2002. 27. januar ble valgt fordi det var dagen sovjetiske soldater i 195 befridde de gjenlevende fangene i Auschwitz og Birkenau-leirene i Polen. I år markeres i tillegg at det er 75 år siden frigjøringen av dødsleirene.

75 år er på en og samme tid lenge – i et enkelt menneskes liv – og kort – i menneskehetens samlede erfaring og historie. Det betyr også at langt de fleste som lever i dag, ikke levde den gangen folkemordet fant sted. Det tynnes i rekken av tidsvitner. Dermed blir det opp til oss andre å holde minnet levende.

La meg benytte anledningen til et raskt tilbakeblikk på det sivilisatoriske sammenbruddet Holocaust var:

For å gjennomføre «den endelige løsningen» og bli kvitt det nazistene i sin forblindede ideologi så som mindreverdige «raser» og mennesker, ble det første industrielle folkemordet satt i system.

Ideen var at den ariske «rasen» var alle andre overlegen, og at man for å sikre denne og realisere «det tredje riket», simpelthen måtte utrydde «de underlegne».

Dette er rasisme og antisemittisme i sin ytterste konsekvens.

Jøder, rom, slavere, homofile, funksjonshemmede, Jehovas vitner, kommunister og politiske motstandere – ble systematisk tatt av dage.

«Den endelige løsningen»

Etter at de første delene av Auschwitz ble bygget som konsentrasjonsleir i 1940, ble leiren stadig utvidet, og 3. september 1941 startet man forsøkene med gass som drapsmetode. De første fangene som ble sendt til leiren, var polske politiske fanger som ble straffet med tvangsarbeid. Men etter hvert ble leirkomplekset under ledelse av Rudolf Hess helt sentralt i arbeidet med «den endelige løsningen». Kjemikonsernet IG Farben leverte gassen man eksperimenterte seg fram til hadde den ønskede effekt: Zyklon B. Opprinnelig en insektgift til skadedyrsbekjempelse, tilsatt blåsyre.

Fullt utbygget hadde gasskamrene i Birkenau kapasitet til å ta livet av 4756 mennesker pr dag. Fangene fikk beskjed om at de skulle dusje, men det var ikke vann som strømmet ut av kranene, men dødbringende gass.

Fra mai 1943 drev også Josef Mengele sine medisinske eksperimenter på fanger her. Samme år prøvde noen av fangene å gjøre opprør og lykkes også med å sprenge det ene krematoriet. Opprøret ble imidlertid raskt slått tilbake og opprørerne straffet med døden.

Den siste store gruppen fanger som ankom leiren var 60.000 jøder som var fordrevet da nazistene raserte ghettoen i Lodz i august 1944. I november samme år ga Heinrich Himmler ordre om å destruere gasskamrene: Fra å ha dokumentert og filmet folkemordet, for å feire triumfene over det tredje rikes framgang, skulle nå alle spor og bevis slettes fordi nazistene innså at de ville tape krigen.

Så klinisk, industrielt og instrumentelt: klær tatt av og plassert et sted, sko et annet og verdisaker et tredje sted – og så skyflet fangevokterne sine medmennesker inn i gasskamrene for avliving.

Ondskapens banalitet

Å normalisere og lage rutinebeskrivelser for det fullstendig utenkelige, muliggjør handlinger der mennesker ikke ser andre mennesker som menneskelige og med samme menneskeverd som seg selv. Ondskapens banalitet, som Hannah Arendt kalte det, etter å ha observert saken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961. Tross sitt ansvar for å gjennomføre Holocaust, mente han seg skyldfri fordi han jo bare fulgte ordre.

Den jødiske betegnelsen på folkemordet på jødene, er Shoah; katastrofe på hebraisk. Holocaust, etter det greske ordet for brennoffer, ble den internasjonale betegnelsen på det omfattende folkemordet under 2. verdenskrig. Alene i Auschwitz/Birkenau regner man at mellom 1,2 – 1,6 millioner mennesker ble tatt av dage eller døde av de umenneskelige forholdene i leirene.

Jeg var selv i Auschwitz/Birkenau i sommer. Det ufattelige blir ikke lettere fattbart der.

Det som slo meg var de enorme dimensjonene, og den kliniske orden og systemtilnærmingen til grusomhetene som fant sted.

Minnearbeid og sivilisatorisk beredskap

Samtidig lurer jeg på hva skoleungdommer får ut av å tilbringe noen timer her: Her skjedde det noe skrekkelig for lenge siden. Jeg tror det må langt mer til for å øke den sivilisatoriske beredskapen. For- og etterarbeidet er viktig, og å få koblet historie og nåtid sammen.

I Norge er det HL-senteret – Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, som på vegne av regjeringen arrangerer minnemarkeringen på Holocaustdagen. Markeringen finner sted på Akershuskaia, der minnesmerket over de deporterte norske jødene ble reist i 2000. Her minner åtte tomme stoler om alle de som ble borte. Ikke som resultat av en naturkatastrofe, men som resultat av den ondskap mennesker kan utøve overfor sine medmennesker.

Kunstneren Antony Gomlay reflekterte slik om stedet og verket han skapte:

«Holocaust kan ikke skildres. Jeg ønsker at dette skal være et sted som huskes – å bygge en bro mellom de levende og de døde slik at de grusomme hendelsene og deres konsekvenser aldri skal glemmes. Stedet er i seg selv stemningsfullt og behøver bare minimalt med intervensjon. Tilstedeværelsen av den store, ekskluderende festningsmuren og fjorden er mektige katalysatorer for fantasien. Og trærne står der som vitner til tiden og tidens gang.»

Det er her vi møtes, klokka tre på ettermiddagen for å knytte an til det norske Holocaust, som på et vis ble innledet ved at Donau la fra kai klokken fem på tre om ettermiddagenden 26. november 1942.

Bare 34 kom tilbake

Ved markeringen taler en representant fra regjeringen og representanter fra tre av offergruppene holder appeller. I år er det rom, jøder og politiske fanger som bidrar.

Det var også her daværende statsminister Jens Stoltenberg i 2012 ba norske jøder om unnskyldning for Norge/ nordmenns medansvar:

«Drapene er uten tvil nazistenes verk. Men det var nordmenn som arresterte. Det var nordmenn som kjørte bilene. Og det skjedde i Norge. Jeg finner det i dag riktig å uttrykke vår dype beklagelse over at dette kunne skje på norsk jord.»

Til sammen ble 771 norske jøder sendt til nazistenes konsentrasjonsleire. Bare 34 kom tilbake. Og bare tre av dem fikk bli med de hvite bussene hjem, resten måtte ta seg hjem på egenhånd. 30–40 prosent av den norske jødiske befolkning ble drept og 230 norske jødiske familier ble fullstendig utslettet. Storparten av de som ble reddet, unnslapp ved å flykte til Sverige.

Det begynte i 1941 med krav om at alle jøder skulle ha stemplet en rød J i sine legitimasjonspapirer, og det ble samlet inn 1536 skjema med personopplysninger over norske jøder. Det var dette skjemaet 15 år gamle Kathe Lasnik fylte ut med svaret «Alltid vært i Norge» på spørsmålet «Når kom De til Norge?».

26. oktober 1942 ble alle jødiske menn man fikk tak i arrestert og internert i Berg fangeleir i Vestfold. Aksjonen var en hevnaksjon etter at en grensepolitimann noen dager tidligere var blitt skutt i forbindelse med jøder på flukt til Sverige. Jødiske kvinner fikk samtidig meldeplikt. Ryktene gikk om hva som ville skje videre.

En lite omtalt historie

20. november forlot «Monte Rosa» Oslo havn med 21 norske jøder om bord, og de neste dagene fulgte de store samordnede aksjonene hvor jødiske kvinner og barn ble hentet i sine hjem og sammen med mennene fra Berg transportert til skipet «Donau». Jødene som var arrestert i Midt-Norge kom ikke med fordi toget fra Trondheim ble forsinket. De ble ble internert i Bredtvet fengsel, men 25. februar ble også de deportert, med troppeskipet «Gotenland» til Tyskland og så Auschwitz.

Sammen med 531 andre norske jøder, ble Kathe Lasnik 26. november 1942 sendt med Donau til Stettin og derfra 30. november med tog til Auschwitz, hvor hun ble drept ved ankomst 1. desember sammen med 345 andre. De øvrige, 186 arbeidsføre menn, fikk utdelt fangenumre fra 79064 – 79249 og satt i tvangsarbeid.

Også politiske fanger og 62 norske rom ble ofre.

Donau ble i januar 1945 senket ved Drøbak i en aksjon ledet av Max Manus, Kompani Linge og Roy Nilsen, Milorg. Lenge var det fortellingen om Donau i norsk krigshistorie, mens de norske jødenes skjebne i liten grad ble omtalt i de mange krigshistoriebøkene som kom ut etter krigen.

Et moralsk, politisk og økonomisk oppgjør

Det var først på 1990-tallet at deres skjebne ble satt på dagsorden. Bjørn Westlie skrev om den økonomiske likvidasjonen av jødiske verdier, og i etterkant av dette ble det såkalte Skarpnesutvalget utnevnt. På omtrent samme tid skrev Bjarte Bruland sin avhandling om det norske Holocaust.

Vi fikk også Oscar Mendelsohns store og omfattende verk Jødenes historie i Norge. Verket ble skrevet på bestilling fra Det Mosaiske Trossamfund, og var dedikert forfatterens foreldre, bror, venner og kamerater, som alle ble drept i Holocaust. Ellers er det bare enkelte steder man aner smerten i teksten og noen få kritiske spørsmål blir hengende i luften; om flere kunne vært advart og reddet om norske myndigheter og andre aktører hadde agert annerledes. Kapittelet om perioden 1940 – 45 heter nøkternt nok «En tung tid».

HL-senteret ble opprettet i 2001 som en del av det vi kaller det norske «jødebo-oppgjøret». Dette kom som et moralsk, politisk og økonomisk oppgjør der beslaglagt jødisk eiendom fra krigen, ble tilbakeført. Bakgrunnen var utredningen NOU 1997:22 «Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig.» Regjeringen Bondevik valgte å følge mindretallet i Skarpnesutvalget, Berit Reisel og Bjarte Bruland når det gjaldt størrelsen på det økonomiske oppgjøret. De berørte ble tilkjent en individuell «erkjentlighetssum», og for de 230 jødiske familiene som var totalt utslettet, ble tilsvarende midler gitt til de jødiske trossamfunnene i hhv Oslo og Trondheim.

I neste omgang ble 60 millioner gitt videre til et internasjonalt fond for å ivareta nettopp den jødiske kultur og tradisjon nazistene ville utrydde. Og 40 millioner ble gitt til å opprette et kompetansesenter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge. Formålet var å forske, formidle og formidle, og bidra til at noe lignende aldri skulle kunne skje igjen. Universitetet i Oslo fikk ansvar for å opprette det som ble HL-senteret. Senteret ble organisert som en egen stiftelse med eget styre og full akademisk frihet. Mange land og byer har et Holocaustmuseum, men få har et så bredt mandat som det norske HL-senteret.

I 2005 flyttet senteret inn i Villa Grande, der Vidkun Quisling hadde bodd under krigen. Dermed må vi kunne si at Sam Eydes storslagne jobbetidsvilla ble behørig avnazifisert.

Når tidsvitnene forsvinner er det opp til oss

Etter at tidsvitnene er blitt stadig færre, og snart er helt borte, er resten opp til de som forvalter, formidler og utvikler ny kunnskap om Holocaust og til oss:

Å minnes og å lære av erfaringen med den fullstendige dehumaniseringen av deler av menneskeslekten som ledet til folkemordet Holocaust.

Til å hjelpe oss med det, har vi merkedager som Holocaustdagen og den dagen de fleste kjenner som Krystallnatten, 9. november, til minne om november-pogromene i 1938.

I tillegg er snublesteinene der, som tause vitner nedfelt i fortau der vi haster forbi, vi som lever nå.