Minnestein nedfelt utenfor Rosteds gate 16 i Oslo. Minnesteinen er en del av kunstprosjektet ”Stoplersteine” (snublesteiner), som ble satt i gang av den tyske kunstneren Gunter Demnig. På hver stein står navnet på et av nazismens offer. Siden starten i 1993 har mer enn 25 000 tusen steiner blitt støpt ned i fortau over hele Europa og synliggjør alle ofre for nazismen; både jøder, politiske fanger, homofile, rom-folk og andre. Foto: Arnfinn Pettersen

I dag. For sytti år siden

For sytti år siden i dag, 26. November 1942, forlot to båter Oslo. Ombord var 548 norske jøder, 522 på DS Donau, 26 på MS Monte Rosa. Bare ti av dem kom levende tilbake, skriver Arnfinn Pettersen. (26.11.2012)

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

For sytti år siden i dag, 26. November 1942, forlot to båter Oslo. Ombord var 548 norske jøder, 522 på DS Donau, 26 på MS Monte Rosa. Ti av dem kom levende tilbake.

Dette var ikke den første deportasjonen av norske jøder. Nitten var med i en fangetransport med Monte Rosa seks dager tidligere. Men det er en merkedag på grunn av antallet. I alt 772 norske jøder ble deportert, godt og vel to tredjedeler av dem bare på denne dagen alene.

Det er en av de svarteste dagene i historien om Annen verdenskrig i Norge. Ikke minst på grunn av den aktive rollen norsk politi spilte i arrestasjonene og deportasjonen.

Ubehagelig avstand

Og allikevel … allikevel bærer altfor mange av fremstillingene av den uhyggelige dagen – og av fremstillingene av norske jøders skjebne i det hele tatt – preg av en ubehagelig avstand. Som om dette var noe som rammet noen andre. Som om det rammet jøder, ikke nordmenn. Som om man ikke helt evner å ta inn over seg at de var begge deler.

Å ta inn over seg hva som faktisk skjedde i nazistenes utryddelsesleire er nesten uutholdelig.

På sett og vis er en viss avstand forståelig. Å ta inn over seg hva som faktisk skjedde i nazistenes utryddelsesleire er nesten uutholdelig. Vi kan og vi må forsøke å gjøre det, men vi kan ikke gjøre det hele tiden. Vi trenger avstanden. Mengden av menneskeskjebner er for stor til at vi kan fordøye det. Være seg de 548 ombord på Donau og Monte Rosa eller de seks millionene som døde i alt.

Men den samme avstanden gjør det lett å tenke at ikke bare var hendelsen veldig annerledes, det var også menneskene den rammet. Det unike og ufattelige i selve hendelsen, gjør at vi har lett for å tenke på menneskene på begge sider av dem som unike og ufattelige. Som noe ganske annet enn oss selv. Ikke minst når grunnen til at de ble myrdet nettopp er noe som gjorde dem annerledes enn de fleste av oss.

Én blant de mange

Når tall blir for store, har vi lett for å glemme det menneskelige i hendelsene. Noe av det uhyggeligste jeg noen gang har lest er Jean Hatzfelds bok A Time For Machetes, en bok om folkemordet i Rwanda – der ganske vanlige mennesker ble ofre i et blodbad hvis dimensjoner vi har vanskelig for å fatte: 800 000 mennesker ble myrdet på tolv uker, slaktet med macheter, meiet ned med maskinpistoler, låst inne i kirker som så ble satt fyr på.

Når tall blir for store, har vi lett for å glemme det menneskelige i hendelsene.

Boken handler om slakterne – om en liten gruppe hutuer som aktivt tok del i folkemordet. De forteller, rolig og fattet, om hva de gjorde og hvorfor de gjorde det. Om å ta seg en øl om ettermiddagen etter å ha drept gamle drikkekamerater. Og å komme hjem til familien etter å ha myrdet kvinner og barn.

Det uhyggelige er ikke hvor onde de er. Det er for den saks skyld heller ikke hvor banale de er. Det uhyggelige er hvor menneskelige de er – ikke minst satt opp mot bokens mange vitnemål fra deres ofre.

800 000 nedslaktede mennesker er for mye til å fatte. Fortellingen om hutujordmoren som, med militsen ventende utenfor, kan redde ett tutsibarn fra den lokale fødestuen ved å late som det er hennes eget, er knapt til å holde ut.

Utfordringen vår på en dag som dette er å ikke la oss blende av tall – å ta inn over oss at det var 548 individer som ble deportert den dagen for sytti år siden.

Veien til Holocaust

For noen år siden besøkte jeg Det jødiske museet i Berlin. Jeg likte det ikke. Museet er slik bygd opp at du først må gå gjennom en del om Holocaust, før du kommer inn i delen om de tyske jødenes historie.

Slik blir Holocaust en integrert del, ikke bare av jødisk historie, men av det jødiske. Og det stemmer ikke. Holocaust rammet jøder, men forestillingene som forårsaket myrderiene hadde minimalt med virkelig jødedom eller virkelige jøder å gjøre.

Holocaust rammet jøder, men forestillingene som forårsaket myrderiene hadde minimalt med virkelig jødedom eller virkelige jøder å gjøre.

Holocaust var kulminasjonen av århundrer med antisemittisme, av forestillinger og fordommer om jødedommen og jødene, dypt rotfestede i kristen, europeisk kultur.

På slutten av 1800-tallet endrer antisemittismen karakter, fra en tro på at jøder var onde på grunn av sin onde religion – men kunne slutte å være onde ved å konvertere – til at de var onde på grunn av sin rase. Jødedom gikk fra å være en karakteregenskap man kunne legge til side, til å bli en essens, en egenskap ved selve mennesket. Og da ble den eneste måten å bekjempe jødedommen på å bekjempe jødene.

Med første verdenskrig og nazismens fremvekst gikk antisemittismen i en stadig mer aksjonistisk, voldelig retning. Dermed lå veien til Holocaust åpen.

To forskjellige historier

Historien om Holocaust er på sett og vis to helt forskjellige historier. På den ene siden er det fortellingen om jødenes tragedie. Det er en historie om ganske alminnelige mennesker som møter en skjebne vi knapt kan ta inn over oss.

På den annen side er det fortellingen om morderne og deres motiver. Også det er en fortelling om ganske alminnelige mennesker, men det er også en fortelling om ekstreme handlinger og om ideene som gjorde disse handlingene mulige.

Det som forvirrer er jakten på en indre konsistens, på en sammenheng mellom ofrene og mordernes forestillinger om dem. For det er ingen slik sammenheng.

Det er umulig å forstå Holocaust uten å forstå at tyskerne faktisk trodde det var ledd i en forsvarskrig mot en innbilt verdensjødedom som var ute etter dem. Jødenes skjebne hadde mange årsaker, men en avgjørende faktor var en forskrudd konspirasjonsteori om jødisk verdensherredømme.

Seks millioner mennesker døde på grunn av en intellektuell kortslutning.

Og denne forestillingen hadde – selvfølgelig – ingenting med virkelighetens jøder å gjøre. Det er ingen sammenheng mellom de faktiske menneskene av kjøtt og blod og konspirasjonsteoriens «jøder».

Seks millioner mennesker døde på grunn av en intellektuell kortslutning.

Fortsatt blant oss

Og denne intellektuelle kortslutningen er fortsatt blant oss. «Jævla jøde horer, skulle ønske Hitler kunne kommet tilbake og dusjet dere litt mer», skrev en ung mann på Facebook for en ukes tid siden. Sinnet var skapt av Israels bruk av militærmakt mot Gaza.

Det er ikke første gang protester mot Israels politikk tar form av ren antisemittisme, men det er sjelden å se den så vulgært og ondsinnet formulert. Det er tross alt sjelden noen faktisk ytrer ønske om massedrap.

Dette er ikke et utsagn om Israel. Det er ikke en kritikk av «sionisme». Det er et ønske om å drepe alle jøder, fordi et land der jøder er i flertall bruker militær makt på måter han er uenig i. Dehumaniseringen i utsagnet er total. Alle jøder er stappet inn i gruppen «jødene». Og de fortjener å drepes. For alle er de ansvarlige for det noen jøder gjør.

Her er vi like tilbake i verdenskonspirasjonen. I en litt penere form finner vi denne konspiratoriske tenkningen igjen hos Trond Ali Lindstad: «Vær kritisk til jøder i verden, når det gjelder den innflytelsen de har, innen aviser og andre medier, i mange politiske organer, og ved kontakter og nettverk som finnes til der hvor beslutninger fattes.»

«Vær kritisk til jøder i verden» …

Ikke først og fremst ofre

Grunnen til at jeg misliker Det jødiske museet i Berlin, er insisteringen på at tysk jødedom må ses med Holocaust som prisme.

Jeg forstår Tysklands behov for å gjøre opp for sin skyld. Jeg forstår traumet det må være å vite at ens besteforeldregenerasjon stod bak Holocaust. Men inntrykket museet gir er at det viktigste med de tyske jødene var at nazistene drepte dem.

Europas jøder ble ofre for nazismens forskrudde vrangforestillinger. Men disse forestillingene handlet ikke om dem. De handlet nettopp ikke om «jøder i verden». Å tvinge oss til å tenke på jødene først som nazismens ofre, deretter som enkeltmennesker og representanter for en unik kultur, virker først og fremst selvopptatt. Med denne tankegangen blir det viktigste ved «dem» at «vi» drepte dem.

Først og fremst mennesker

De 548 menneskene som ble deportert fra Oslo for sytti år siden i dag var selvsagt ikke del av noen verdenskonspirasjon. Men de var heller ikke først og fremst jøder. Først og fremst var de enkeltmennesker – kvinner, menn og barn – mennesker med drømmer, håp, frykt og lengsler. De var nordmenn som tilfeldigvis tilhørte en annen religion enn nordmenn flest.

Det var nazistenes vrangforestillinger – og den lange antisemittiske tradisjonen disse tilhører – som gjorde at de var samlet der, som gjorde at akkurat deres jødiskhet ble gjort til det avgjørende ved dem.

Utfordringen til oss er dette: å huske at 548 av våre landsmenn ble deportert denne dagen. Og å huske hvorfor de ble det, uten å miste av syne at de var først og fremst var mennesker som oss selv.

For hvis vi reduserer individer til sin religiøse tilhørighet, tar vi selv et bittelite skritt på veien som leder til dehumanisering.

Siste nytt i Kommentar Vis flere

Brett opp ermene og fortsett kampen!

Menneskerettighetserklæringen 70 år i dag:

Brett opp ermene og fortsett kampen!

– En viktig pris

– En viktig pris

– Vi i Human-Etisk Forbund applauderer Nobelkomiteens avgjørelse. Ikke minst fordi jesidienes situasjon har blitt en hjertesak for oss.

5 sekt-tips for humanister

5 sekt-tips for humanister

Alle livssyn har et sekt-potensial. Slik motvirker vi humanister vårt, skriver «Livssynsnerden» Didrik Søderlind.

Eg skriv ikkje dette for å gje deg dårleg samvit ...

Eg skriv ikkje dette for å gje deg dårleg samvit ...

Klimaendringane vil råka verdas fattige mest. Du er ikkje blant dei. Men dei har konsekvensar for deg, likevel, skriv Øyvind Strømmen i si spalte.

Fører kritisk tenkning til ateisme?

Fører kritisk tenkning til ateisme?

– Jeg har aldri forstått religion. Tror virkelig oppgående, voksne og formodentlig nokså intelligente mennesker på Gud? Tror de VIRKELIG på Gud? Eller tror de på NOE? spør Erik Tunstad.

Finn oppskriften på det gode liv hos Aristoteles!

Finn oppskriften på det gode liv hos Aristoteles!

Edith Hall mener at den antikke livsvisdommen fortsatt er holdbar.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...