Så er det skrevet et nytt kapittel i historien om den kronglete veien fram mot skilsmisse mellom stat og kirke. Ord som «Dette er en historisk dag» sitter løst når Stortinget behandler forslag til ny tros- og livssynspolitikk og lov om finansiering av tros- og livssynssamfunn.

La oss like godt først som sist slå fast at de tar grundig feil, de som med brask og bram hevder at med vedtakene 14. april er stat og kirke skilt.

Norge tilhører fortsatt den stadig mer eksklusive delen av verdens land som holder seg med en statskirkelignende konstruksjon, på engelsk en «established church», som favoriseres. Med § 4 og midtleddet i § 16 i Grunnloven, og nå utformingen av kirkekapittelet i den nye felles loven, er det fortsatt en betydelig jobb å gjøre for å fullføre skillet og sikre reell likebehandling.

Plusspoeng til Venstres Carl-Erik Grimstad og Fremskrittspartiets Silje Hjemdal som begge kommenterte at vi slett ikke er i mål. SVs Freddy Øvstegård peker også på at Grunnloven må endres for å fullføre skillet.

Det viktigste sett med HEF-øyne, er at den ordningen med at alle skal få et likt per medlem-tilskudd, basert på hva stat og kommune gir per kirkemedlem, består. Noe revolusjonerende nytt er det ikke – denne ordningen ble innført i 1969, men forsøket på å frikoble og holde kirkens medlemstall utenfor ligningen, ble i hvert fall slått tilbake.

At det heretter kreves aktiv innmelding og at automatisk tilhørighet avskaffes, er også bra.

Skuffende små skritt

Det mest skuffende er at man nøyer seg med så lite, så små skritt. Man nøyer seg med å befinne seg i gråsonen og skjønnsmarginen når det gjelder menneskerettsforståelse.

Der FNs spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet minner om hvordan statene skal opptre som en upartisk aktør for å sikre alles like rettigheter innen tros- og livssynsfeltet, og advarer mot hierarkier som gir en religiøs tradisjon en særlig privilegert stilling i forhold til andre, holder det for departement og politikere å ikke bli tatt for manglende balanse mellom særbehandling og likebehandling.

Det er flere ting som slår meg i stortingsdebatten.

Det ene er hvordan politikere fra flere partier argumenterer for forslagene de vil støtte med at kirken (altså Den norsk) ønsker dette og er fornøyd. Komiteleder Ørmen Johnsen brukte argumentet for å forklare hvorfor komiteen ikke går inn for å statliggjøre støtten til alle tros- og livssynssamfunn: Det blir fortsatt delt finansieringsansvar for Den norske kirke, etter Den norske kirkes ønske. Dermed må likebehandling og forenkling vike.

Ingen snakker om hva staten og samfunnet som helhet ville være best tjent med.

Langt fram

Ingen peker på at selv om prosessen med å skille stat og kirke er satt i gang, er det langt fram til vi kan snakke om skille mellom kommune og kirke.

Og ingen problematiserer heller de merkelige signalene det sender at interne kirkelige valg arrangeres samme dag og i tilstøtende lokaler som allmenne politiske valg. Dette bidrar til å forkludre avviklingen av de politiske valgene, og plasserer Norge i en helt egen klasse: Ingen andre land arrangerer religiøse og sivile politiske valg samtidig. Med mindre vi snakker om teokratier, hvor det da er ett og samme valg.

Generelt vil regjeringspartiene gi trosfriheten forrang, mens venstresiden vil kreve at trosfrihet balanseres i forhold til andre rettigheter, og innføre strengere krav for å motta støtte.

Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmet forslag om at det skal lovfestes at valgene skal arrangeres på samme dag, mens flertallet nøyer seg med å si at kirken selv kan avgjøre dette. Ingen fremmet det opplagte forslaget om å skille disse valgene ad, av hensyn til respekt for demokratiet, staten og borgerne. Og av tilsvarende respekt for at interne kirkelige valg er nettopp det, og kirkens eget ansvar.

Krav til «de andre»

Det andre som slår meg, er forskjellen i tilnærming til Den norske kirke og «de andre». Kirken omtales entydig positivt, og politikerne hører altså på hva kirken vil og tar langt på vei hensyn til det.

De andre, derimot, de skal møtes med en helt annen form for mistenksomhet, det skal kontrolleres og rapporteres og føres tilsyn.

Arbeiderpartiet går lengst med sitt krav om at trossamfunns ledere må undertegne en egen samfunnskontrakt for å få støtte. Vel og merke er et krav som rettes mot «de andre». Jeg tror ikke engang de ser at det er diskriminerende hvis dette kravet ikke samtidig skal gjelde Den norske kirke. AP valgte også å kjempe for det opprinnelige antallskravet, uten å ta inn over seg den massive motstanden det fikk, ikke minst fra menneskerettslig hold.

Så lydhørhetens synes bare å gå en vei – Arbeiderpartiet hører utelukkende på hva Den norske kirke ønsker.

Det jeg ikke forstår, er hvordan Arbeiderpartiet tror at det å frata små trossamfunn – som forresten også omfatter Det jødiske samfunn i Trondheim og Kvekerne – støtten skal hjelpe en eneste kvinne, homofil eller et sosialt isolert barn i et strengt trossamfunn. Manglende kontakt med storsamfunnet vil snarere føre til ytterligere marginalisering og isolasjon.

For sekularitet, men …

SV er for en aktiv og liberal tros- og livssynspolitikk, og vil fullføre skillet mellom stat og kirke. Målet er en sekulær stat som ikke favoriserer noen religion eller noe livssyn. Men så lenge Den norske kirke er grunnlovsfestet, stemmer SV for både felles valgdag og slutter seg til at alle barn bør tilbys skolegudstjenester.

SV foreslår at tros- og livssynssamfunn skal måtte kreve inn en lav kontingent for å utløse offentlig støtte. Hvis ikke dette kravet skal omfatte Den norske kirkes medlemmer, er det en direkte og diskriminerende forskjellsbehandling.

Senterpartiet mener man går alt for langt i å deregulere Den norske kirke og vil ha lovfestet kirkelig fellesråd og soknenes stilling, men er glade for i hvert fall å få lovfestet kirkemusikk, organist og kantor.

Fremskrittspartiet vil prinsipielt avskaffe all finansiering av tros- og livssynssamfunn. Begrunnelsen er at tro og livssyn er en privatsak, og at det ikke er rimelig å bruke skattebetalernes penger til å støtte dette. Det er som om skattebetalerne er noen helt andre enn de 85 prosent av innbyggerne som er medlemmer i et tros- eller livssynssamfunn.

Todelt formål

Formålet med den nye loven er todelt, ett spesifikt for Den norske kirke og ett for oss andre:

«Formålet med bestemmelsene i dette kapittelet er å legge til rette for at Den norske kirke forblir en landsdekkende og demokratisk evangelisk-luthersk folkekirke.»

Detaljeringsnivået videre smaker av statskirke når det slås fast at soknet er den grunnleggende enhet i Den norske kirke og ikke kan løses fra den. Videre at hvert sokn skal betjenes av en prest og hvert bispedømme av en biskop. Og det offentlige skal bidra med tilskudd store nok til bygging, vedlikehold og drift av kirkebygg. Tilskuddet skal være stort nok til å sikre tilfredsstillende bemanning ved gudstjenester og kirkelige handlinger, herunder kirketjener, klokker og organist/kantor ved hver kirke, og tilstrekkelig administrativ hjelp. Og kommunens tilskudd, som skal gis etter budsjettforslag fra soknet, skal også sikre tilskudd til kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk.

Med slike formuleringer i loven, er det vanskelig å se at komiteens leder har rett når hun hevder at Kirkemøtet nå overtar ansvaret for de interne og ordningsmessige spørsmål i kirken.

Krav og rapportering

For sammenligningens skyld: Hva står i loven om oss andre?

«Formålet med loven er å understøtte tros- og livssynssamfunn.»

Videre i første kapittel handler det mest om krav som må oppfylles for å få støtte, grunnlag for å nekte støtte og krav til rapportering, og muligheten for ekstra tilsyn ved behov. Og det var det.

Jeg mener vi kunne ha kommet mye lenger i denne omgangen i retning reell likebehandling og tydeliggjøring av at Den norske kirke heretter skal stå på egne bein.

Statsråd Ropstad konkluderte med at dette er en gledens dag. Og at det meste ble i tråd med Den norske kirkes ønske. For oss andre er det, som så ofte før, en glede med en bismak. Fra 1969 til 2020 har vi grovt sett beveget oss fra å være ymist til å være «de andre».

Politikk og pølser

Bismarck skal ha sagt at den som vet hvordan politikk og pølser lages, får aldri mer en rolig natts søvn. Jeg mister nok ikke nattesøvnen av dette, men det undrer meg jo hvor lite av arbeidet som er gjort i flere bredt sammensatte offentlige utvalg faktisk legges til grunn for politikkutvikling.

Departementet klipper og limer litt, i ukronologisk rekkefølge, høringsinnspill blandes med politiske kjepphester og noe anekdotisk svogerforskning, eller et par avisoppslag, som dem om koranskole med overnatting i Drammen. I tillegg omfavner komiteen et par innspill fra den muntlige høringen i komiteen: Gratulerer til KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte) med gjennomslag for krav om universell utforming av kirkebygg. Mens kravet om at det offentlige må ta ansvar for seremonilokaler ikke nådde opp denne gangen heller.

Det er vanskelig å påstå at vi nå har fått på plass en helhetlig tros- og livssynspolitikk, bygget på prinsippet om det livssynsåpne samfunn. Noen lyspunkter, men ellers er mye som det var, og det fortsetter nok slik i lang tid framover.