Folklorist og forfatter Audhild Skoglund har tidligere gitt ut boken Sekter, som var et forsøk på å problematisere det ofte svært negative bildet mange har av nye religiøse bevegelser. Sinte hvite menn er et forsøk på å forstå fenomenet soloterrorisme: Terrorister som opererer uten tilknytning til noen gruppe eller organisasjon, og som tilsynelatende dukker opp fra ingensteder og etterlater seg store mengder død og ødeleggelse.

For å belyse fenomenet tyr hun til fire ”cases”: Timothy McVeigh, som i 1995 detonerte en hjemmelaget bombe i den føderale kontorbygningen i Oklahoma City, ”Unabomberen” Ted Kaczynski, ”Lasermennene” John Ausonius og Peter Mangs, og Anders Behring Breivik. Gjennom korte biografier viser hun de mange fellestrekkene som forener dem: Alle hadde store ambisjoner på egne vegne, samtidig som de i liten grad fikk den anerkjennelsen de mente de fortjente - hverken hos politisk likesinnede eller i samfunnet for øvrig. De opplevde også personlige nederlag – Timothy McVeigh da han ikke lyktes i å bli opptatt i Spesialstyrkene i den amerikanske hæren, Peter Mangs da en rekke forsøk på å ta en utdannelse og på å satse på en musikerkarriere skar seg. Kanskje kan man også tolke Anders Behring Breiviks tid som forretningsmann – som endte med at han la ned selskapet og flyttet hjem til moren – som nok et eksempel på store ambisjoner som ble knust i møtet med virkeligheten.

Skoglund viser også at forsøk på å oppsøke det de oppfattet som politisk likesinnede grupperinger endte med at de enten ikke ble tatt alvorlig eller ble oppfattet som for ytterliggående, eller med at de forlot miljøene frivillig etter å ha vurdert dem som ikke ideologisk rettroende nok.

Med dette som utgangspunkt viser Skoglund at det også er klare likheter i personlighet: Med mulig unntak av Timothy McVeigh ser alle sammen ut til å ha hatt problemer med å tilpasse seg sosialt. Dette gjelder spesielt i forhold til kvinner. Alle var enslige da de slo til, og alle ser ut til å ha en historie som har vekslet mellom sjenanse og avvisning. For Skoglund er dette en del av bakgrunnen – ikke bare fordi denne historien kan ha bidratt til å forme dem ideologisk, men også fordi det å ha kjæreste, kone eller familie ville ha gitt disse mennene mer å miste, og dermed potensielt hindret dem i å utføre denne typen handlinger.

Skoglund gjør et viktig poeng av samspillet mellom personlighet og ideologi. Mens noen har blitt fristet til å forklare Breivik som en ”ensom ulv” som handlet ut fra sine egne skrudde ideer, eller som en fullstendig klar og ideologisk motivert terrorist, er forfatterens argument at dette er en skinndebatt. I stedet er det slik at ulike personlighetstyper kan bli tiltrukket av ulike ideologier som allerede finnes der ute. En paranoid personlighet som lett føler seg motarbeidet vil lett kunne knytte seg opp til en paranoid ideologi som forklarer negative trekk i samfunnet som resultat av en sammensvergelse, med en ”sløyfe” der ideologi og personlighetstrekk forsterker hverandre som resultat. På samme måte vil en totalitær personlighetstype med en tendens til å dele menneskeheten i gode og onde, frelste og fordømte lett bli tiltrukket av totalitære ideologier som forkaster hele det etablerte samfunnet og som er villig til å bruke alle midler for å erstatte det med noe bedre.

Og nettopp dette er kanskje en av de viktigste – og mest ubehagelige – konklusjonene som blir trukket i boken. Internett har gitt ulike konspirasjonsteorier som nettopp forsøker å forklare samfunnsproblemer som utslag av sammensvergelser, ofte med bestemte grupper som syndebukker, helt nye distribusjonskanaler. Særlig i USA har vi de senere årene sett en rekke eksempler på at konspirasjonsteorier har inspirert til voldshandlinger, teorier som ikke minst sprer seg i halvlukkede fora av den typen som gav Peter Mangs en følelse av å handle på vegne av mange da han gikk ut for å skyte på mørkhudede menn.

Et annet viktig poeng i Skoglunds bok er at mens ideologiene som ligger bak kan variere, er det påfallende at de fleste omtalte terroristene har hatt et antifeministisk bimotiv: Det er noe alvorlig galt i dagens samfunn. Menn og kvinner har ikke lenger hver sin plass slik naturen har ment det, og en feministisk konspirasjon har redusert hvite menn til en plass nederst på rangstigen. Dette er åpenbart et tema som har vært underkjent i mye av litteraturen om ekstremisme, og som utvilsomt fortjener en større plass.

Om det er noe å kritisere med Sinte hvite menn må det kanskje være at den i liten grad tar opp disse mennenes videre påvirkningskraft. Alle hadde de et budskap til verden, og ønsket å stå frem som ideologer eller i det minste martyrer. Og i hvert fall to av dem – Breivik og McVeigh – ser ut til å også ha hatt et ønske om å bli berømte. Ikke minst derfor ville det vært interessant å fått vite litt om hvordan de lyktes i dette, selv om det ikke ser ut til å ha gått særlig bra – bombeaksjonen i Oklahoma City som kostet over hundre mennesker livet, herunder et stort antall barn, bidro for eksempel i stor grad til å diskreditere den amerikanske milits- og patriotbevegelsen frem til slutten av 2000-tallet.

Et annet ankepunkt er tittelen. Ikke for det – Audhild Skoglund har utvilsom møtt sin andel av sinte, hvite menn etter at boka kom ut, noe både kommentarfelter og bloggsfæren vitner om. Noe som også viser bokens berettigelse, i og med at kommentarfeltkulturen med sine utfall mot ”islamiseringen” og mot ”sosialsitene” og ”quislingene” i Arbeiderpartiet utvilsomt var med å danne bakteppet for Breivik, særlig når det gjelder opplevelsen av å handle på vegne av mange.

Tittelen er ikke direkte misvisende. Det er, slik Skoglund også påpeker, et faktum at soloterrorisme stort sett appelerer til hvite menn; kvinner foretrekker i større grad å slutte seg til grupper, selv om de også kan utføre like store ugjerninger. Opplevelsen av at dagens samfunn har fratatt den hvite mannen hans naturlige plass ser også ut til å gå som en rød tråd gjennom flere av de beskrevne terroristene. Men dessverre minner tittelen litt for mye om Michael Moores bok om ”dumme hvite menn”, og vekker også assosiasjoner til en bestemt form for venstrefeministisk litteratur. Og det er synd hvis dette skremmer bort enkelte lesere, for dette er ingen slik bok. Audhild Skoglund har levert et sterkt stykke arbeid som fortjener å leses av alle med en interesse for samspillet mellom ekstreme ideer og personlighetstyper, og hvordan disse i enkelte tilfeller sammen kan skape en eksplosjon i form av voldshandlinger.