Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Etter en tids grubling fant jeg ut at min rolle kunne være å representere vanlige, tenkende folk, og stille kritiske spørsmål til de lærde, skriver styremedlem i BioCosmos, David A. Sjøen.
 Foto: NTB-Scanpix/Shutterstock

Etter en tids grubling fant jeg ut at min rolle kunne være å representere vanlige, tenkende folk, og stille kritiske spørsmål til de lærde, skriver styremedlem i BioCosmos, David A. Sjøen. Foto: NTB-Scanpix/Shutterstock

Styremedlem i BioCosmos:

– Jeg ble overveldet over den kompleksiteten Behe så elegant beskrev

– Roper ikke et rasjonelt forståelig, utforskbart og finjustert univers i seg selv på en opphavsmann, på samme måten som en Beethovensymfoni på en Beethoven? spør styremedlem i Intelligent Design-stiftelsen BioCosmos, David A. Sjøen.

Publisert:

Sist oppdatert: 04.11.2019 kl 21:44

Jeg har alltid likt Erik Tunstad. Han skriver interessant, uredd og aldri kjedelig. Han er høyt utdannet, har peiling, og kan snakke for seg. Så har du meg, en halvstudert røver som livnærer seg som systemutvikler, med vekttall, men ingen grad, og ingen biologiutdannelse ut over ungdomsskolen. Og som er styremedlem i BioCosmos. Og kristen.

Nå har altså Tunstad vist at jeg er jeg en del av en bevegelse med dystre mål. Den ledes blant andre av en biokjemiker som sitter på professorkontoret ved Lehigh University og skriver bøker for å underminere moderne vitenskapelig forståelse, og dermed sitt eget fagfelt. Some men just want to watch the world burn. Vi har innsett at kreasjonisme ikke funket, og nå ikler vi oss en mer moderne, liksomvitenskapelig drakt. Tross alt ønsker vi å forføre ungdommen, og da må vi følge tiden, før vi endelig kan få skrudd klokka tilbake til den gang verden var i orden. Vi skyr ingen midler for å nå dette målet.

Nå er vi behørig avslørt, og da er det på tide med en bekjennelse: Jeg har hele tiden bare latt som jeg var sannhetssøkende. Historien som følger, er bare et forsøk på å lure de uvitende (som meg selv).

For mange år siden leste jeg Darwin’s Black Box. For første gang ble biologi noe interessant, og jeg ble overveldet over den kompleksiteten Behe så elegant beskrev. Samtidig innså jeg ganske fort at jeg var på dypt vann. Tesen om irredusibel kompleksitet var besnærende, men jeg hadde ikke de faglige forutsetningene for å bedømme om den holdt vann. Men pekte ikke en slik grad av kompleksitet i utgangspunktet likevel mot mer enn rent naturalistiske årsaker? Kanskje var det ikke nødvendigvis Behe som kom med de mest ekstraordinære påstandene som krever ekstraordinære bevis.

Deretter leste jeg The Blind Watchmaker. Her lærte jeg om evolusjon av mesterpedagogen selv, og innså raskt at dette ikke er noe som lettvint kan avfeies, slik jeg var vant med. Dawkins prøvde å overbevise meg om at «biologi er å studere kompliserte ting som ser ut som de er designet med en hensikt,» men at dette bare er en illusjon. Men noe skurret: Selv jeg var i stand til å avsløre svakheter i analogier om datagenererte edderkopper og tastende apekatter. Jeg fortsatte med å lese Climbing Mount Improbable, men ble ikke helt overbevist. Kanskje den mest nærliggende forklaringen likevel var at disse tingene er designet, siden de ser slik ut?

Jeg fortsatte å lese, mangt og meget, og så den ene debatten etter den andre. Tvilen på ID var der fremdeles, men jeg oppdaget noe rart: Mange, som tilsynelatende også Tunstad, lot til å tro at dette var en kamp for eller mot evolusjon, at Behe og gjengen ville hele evolusjonsteorien til livs, ja hele den vitenskapelige metode. Det rare var at Behe trodde på felles avstamning, og at hans tese egentlig bare var at den darwinistiske evolusjonen hadde en grense et sted, hvor den ikke lenger var tilstrekkelig som forklaringsmodell og mekanisme.

Hvorfor denne forskjellen i oppfatning? Hvorfor var det så betent? Kunne det ha med det faktum at spor av en eventuell designer er en kraftig trussel mot et allerede bestående, ateistisk verdensbilde? Og for min del, et sterkt indisium til støtte for min allerede eksisterende tro på Gud som verdens skaper og opprettholder? At ingen av oss er nøytrale?

Så kom BioCosmos på banen, med et formål om å vise frem alternative, vitenskapelig baserte forklaringsmodeller for universets og livets opprinnelse, og jeg ble spurt om å sitte i styret. Hva hadde jeg å gjøre i et styre med professorer, amanuensiser og andre med bokstaver både foran og bak navnene sine? Etter en tids grubling fant jeg ut at min rolle kunne være å representere vanlige, tenkende folk, og stille kritiske spørsmål til de lærde.

Det er disse vanlige dødelige som ser opp på stjernehimmelen og undres hvem som står bak alt dette. En ufattelig finstemthet og skjønnhet rundt dem, enten den ses gjennom teleskop eller mikroskop, synes å rope på en opphavsmann. Så kommer lærde folk som Dawkins og Tunstad på banen, viser frem Darwin og sier at nå trenger vi ikke noen Gud lenger. Hullet han fylte er nå fjernet. Men de er ikke helt overbevist. Kan de stole på denne konklusjonen?

Så hører de andre stemmer, også tilsynelatende med fagkunnskapen i orden, som peker på ekstremt komplekse systemer inni cellene, med motorer, reguleringssystemer og proteiner som bokstavelig talt spaserer rundt og henter og bringer når de på ukjent vis får beskjed om det. Disse forskerne sier at Darwin ikke er nok. Her er det intelligens og design bak.

Hvem skal de tro på? For tro må de, etter å ha hørt argumentene fra begge sider, og stilt de kritiske spørsmålene de kom på. Er de dømt til blind tro på flertallet?

Har Dawkins rett, har det følger. Da lever vi i et univers der det «på bunnen ikke er noe design, ikke noen hensikt, ikke noe godt, ikke noe ondt, ikke noe annet enn ubarmhjertig likegyldighet.» Men dette universet tillater heller ingen fri tanke, bare ubønnhørlig årsak og virkning som får oss til å tro det vi tror og skrive det vi skriver. Kjærlighet, vennskap, skjønnhet, rasjonalitet og sannhet er illusjoner.

Kanskje ID vil vise seg å være dødt og begravet. Kanskje tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg med alle sine tilhørende mekanismer kan forklare alle underverkene i og rundt oss. Jeg kommer ikke til å felle en tåre. Peker ikke denne kompleksitetsgeneratoren i seg selv mot en Skaper? Roper ikke et rasjonelt forståelig, utforskbart og finjustert univers i seg selv på en opphavsmann, på samme måten som en Beethovensymfoni på en Beethoven?

Samme det: Nå er katten ute av sekken. Tror jeg. Jeg må visst ha sovet i det styremøtet hvor vi bestemte oss for å skaffe oss verdensherredømme og kvitte oss med alle former for naturvitenskapelig forskning. Men det blir gøy, da! Jeg skal sørge for at det blir gjort et unntak for Tunstad.

Debatt Vis flere

DEBATT: Trenger alle livssyn å være gjensidig ekskluderende?

– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.